Rettigheter og realitet

Det viktigste argumentet for å oppdatere menneskerettighetene i Grunnloven kan være at det ikke betyr så veldig mye fra eller til.

Stortinget behandler for tiden forslaget om å oppdatere Grunnlovens vern av grunnleggende rettigheter, som omfatter 26 paragrafer. Dersom dette vedtas, vil det være den største endringen av Grunnloven siden 1905.

De siste ukene har det rast en debatt i Aftenpostens spalter om forslagets filosofiske fundament. Det er uvant og interessant – det er ikke så ofte vi i Norge diskuterer den slags. Samtidig har debatten vært nokså fjern fra de politiske og rettslige realitetene i saken. Hva er det egentlig som er foreslått, og hva er argumentene for og imot?

Grunnlover er egentlig ganske enkle greier. De regulerer i hovedsak to ting. For det første de øverste statsmaktene og forholdet mellom dem. For det andre borgernes rettigheter overfor staten. Det er det siste som nå foreslås oppdatert og utvidet.

Godt rettighetsvern etter sin tid

Grunnloven av 1814 hadde etter sin tid et godt rettighetsvern. Det var ganske bra på politiske rettigheter, som stemmerett, ytringsfrihet og rettssikkerhet, og meget bra på vern om eiendomsrett og økonomisk forutsigbarhet. Men vedlikeholdet har vært dårlig. Gjennom 200 år har det bare vært noen få utvidelser og justeringer av rettighetene i Grunnloven. Samtidig har det internasjonale menneskerettighetsvernet utviklet seg enormt, særlig etter 1945. Dette har Norge deltatt aktivt og engasjert i. Men vi har ikke gjort jobben på hjemmebane, og ikke oppdatert våre egne nasjonale regler.

Resultatet er at Grunnlovens rettighetsvern har gått fra å være nyeste modell i 1814 til temmelig utrangert i 2014. Det betyr ikke at rettighetsvernet i Norge er dårlig. Tvert imot – det er meget godt. Men det er bare i begrenset grad Grunnlovens fortjeneste. Svært mye bygger på internasjonal og europeisk rett, særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og et knippe andre traktater, som er inntatt i norsk lov og gitt forrang. Sagt med andre ord er ikke Grunnloven dekkende for det reelle rettighetsvernet som norske borgere har i dag.

Dette er det nå foreslått å gjøre noe med. På oppdrag fra Stortinget utarbeidet det såkalte Menneskerettighetsutvalget, under ledelse av Inge Lønning i 2009-2011, utkast til en fullt oppdatert ny rettighetskatalog, som ble fremmet som grunnlovsforslag høsten 2012, og som nå ligger til behandling, med sikte på votering tidlig i mai. Forslaget omfatter tilsammen 26 nye eller reviderte paragrafer, som dekker det meste, fra klassiske politiske rettigheter til en rekke moderne økonomiske og sosiale rettigheter.

Godt nok forberedt?

Forslaget har vakt debatt på flere plan. For det første har noen kritikere ment at det ikke er godt nok gjennomtenkt, og at man ikke bør la seg beruse av 2014-begeistring til å beslutte noe som ikke er ferdig forberedt. Det kan alltids diskuteres. Forslaget favner vidt, og mange av paragrafene er viktige nok til at de kunne ha vært utredet enkeltvis. Samtidig har det vært en skikkelig prosess, og det er grenser for hvor lenge man skal utrede, eller hva som kan være å vinne på en ny runde. Og den nye rettighetskatalogen av 2014 er til sammenligning langt grundigere forberedt enn den gamle av 1814.

Kritiske til enkelte av paragrafene

For det andre er det dem som generelt er for oppdatering, men kritiske til enkelte av paragrafene. Fra deler av venstresiden har det vært motstand mot å grunnlovsfeste at "familien er en grunnleggende enhet i samfunnet" (§ 103), og bekymring for at den nye regelen om "iboende rett til liv" (§ 93) skal legge føringer i abortspørsmål. Fra deler av høyresiden har det vært skepsis til å grunnlovsfeste noen av de nye sosiale rettighetene i §§ 107-112, blant annet om rett til kultur, utdannelse, arbeid, helse og levestandard.

Dette er legitim politisk uenighet, som enkelt kan håndteres, ved at partiene enten inngår kompromisser, eller stemmer mot det de er imot. Riktignok er forslaget fremsatt som en helhetlig ny rettighetskatalog. Men det betyr ikke at alle delene nødvendigvis må henge sammen. Og Stortinget skal votere paragraf for paragraf. Det er fullt mulig å se for seg at det meste vedtas, men at noen av rettighetene ikke får det nødvendige 2/3 flertall. Det er demokratisk og konstitusjonelt helt greit.

Forholdet mellom jus og politikk

For det tredje er det blant mange en prinsipiell bekymring for at de nye rettighetene vil endre forholdet mellom jus og politikk, og føre til økt "rettsliggjøring", ved at makt overføres fra det folkevalgte Stortinget til jurister og domstoler. Også dette er en legitim bekymring. De senere tiårene har det allerede skjedd en sterk rettsliggjøring, og det nye forslaget kan sees som et ytterligere skritt i denne retningen.

Lønning-utvalget søkte å imøtegå denne kritikken ved å påpeke at det som foreslås bare er rettigheter som Norge uansett allerede har forpliktet seg internasjonalt til å følge. "Grunnlovfesting … vil således ikke føre til at det blir flere rettigheter i lovverket".

Paradokset er at den største grunnlovsendringen siden 1905 begrunnes med at den er ufarlig å vedta, fordi den likevel ikke betyr noe særlig fra eller til. Norske borgere er allerede vernet. Det er bare tale om å synliggjøre rettighetsvernet i Grunnloven.

Om dette kan tas helt på ordet, er diskutabelt. Det er områder der de nye forslagene nok går lenger enn traktatene, særlig på sosiale rettigheter. Videre kan det ha betydning at reglene nedfelles i Grunnloven. De vil kunne få økt status, synlighet og gjennomslagskraft, og de vil kunne utvikle seg videre på nasjonalt plan.

Voldsom kraft

Samtidig er hovedpoenget korrekt. Det nye forslaget har begrenset reell betydning. Rettighetsrevolusjonen har allerede funnet sted. De siste tiårene har Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og andre traktater slått inn i norsk rett med voldsom kraft. Det har vært en gradvis prosess, av stor konstitusjonell betydning, som grunnleggende har endret forholdet mellom rett og politikk. Det som nå foreslås er å tilpasse teksten til den utvikling som har vært. Det kan sees som en nasjonal stadfestelse og legitimering, og som en naturlig oppgradering. For borgerne vil den store forskjellen være at vi vil kunne lese ut av Grunnlovens tekst det høye rettighetsvernet som vi allerede i dag nyter godt av.