Forfallet lurer i bakgrunnen

Jeg er forfjamset over amerikaniseringen av Det Norske Selvet, som før var spartansk og dydig, men nå blir mer og mer til salgs, skriver Nina Witoszek. Her fra bryggen ved Tjuvholmen i Oslo.

Livskvaliteten her i landet står i så sjokkerende kontrast til en skremt og hatende verden, at jeg stadig blir slått av hvor unormalt Norge er.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det sirkulerer mange motstridende metaforer om Norge i 21. århundre: Godhetsregimet, Europas Kuwait, Den vaginale staten, Det beste land å sitte i fengsel i, Fredsnasjonen, Det beste landet for tapere, Det petroholiske paradiset, Den siste sovjetiske republikk. Etc, etc.

For meg – som kom til Norge i 1980-årene, da det fremdeles var en skam å være rik – er det nye, mette og selvtilfredse Norge en konstant kilde til beundring, forbauselse og irritasjon. Det er en kilde til beundring fordi jeg i de siste 30 år har opplevd en stor og positiv mentalitetsendring i Norge: Oppblomstring av pratsomme, kosmopolitiske eliter med doktorgrader fra de beste universiteter; slutt på en epoke av «intellektuelt fiskebolleri» i usmakelig rød saus krydret med sitater fra Mao og Lenin, fremveksten av en ung, dialogorientert generasjon som er opptatt av andre kulturer og eksperimenter med det estetiske, det absurde, det transkulturelle.

Uvirkelige Stein Erik Hagen

Og jeg er forbauset fordi Norges livskvalitet står i så sjokkerende kontrast til den skremte og hatende verden der ute, i en slik grad at jeg stadig blir slått av hvor unormalt Norge er. Og hvor uvirkelig er ikke Stein Erik Hagen, som sier i retten, ifølge Dagens Næringsliv, at han brukte sine selskapers penger til å kjøpe seg en dyr, privat yacht fordi «Vi hadde et par milliarder ledig kapital, og det var spennende med seilbåt.»

Sos_img11038.jpg

Jeg er forfjamset av amerikaniseringen av Det Norske Selvet, som før var spartansk og dydig, men nå blir mer og mer til salgs, helst foran kameraer. Jeg stusser over bøndene som vil ha statssubsidier for å produsere gris, og så igjen statsstøtte for ikke å produsere gris når de første subsidiene har ført til overproduksjon. (Kanskje bør vi ha lignende statssubsidier for å ikke publisere tøv på universitetet?).

Unorsk ondskap

Og jeg blir irritert når den gode, norske stat handler etter den klassiske, franske filosof Voltaires såkalte Pangloss' prinsipp: «I den best mulige av alle verdener skjer alt til det beste.» I det panglossianske Norge er galskapen eller ondskapen rett og slett noe unorsk. Eller i beste fall en midlertidig forstyrrelse som naturlig følges av en gjenvunnet likevekt, så hver borger kan dø i den tro at de andre er gode.

Det er hjernesprengende å registrere at to år etter 22. julis mareritt, ser det fremdeles ut til at politimenn er trent til å utføre en jobb som dreier seg om å passe på mus ved et veikryss i Bærum. At man bare har ett lite politihelikopter til å dekke et av Europas lengste land. At man lettvint antar at det multikulturelle samfunnet kan blomstre uten mega-investeringer i trygghet på gaten, i skoler, på Nav, i sykehus og i barnevernet. Det er som om velstand og godhet er så sterkt plantet i alle panglossianske hoder at man nekter å forestille seg at djevelen kan si "hei" igjen og igjen.

Kanskje bør den nye regjeringen se nærmere på det dekadente Roma, slik det fremstilles i Edward Gibbons klassiker The Decline and Fall of the Roman Empire ? Gibbon forteller oss at det romerske imperiet gikk i stykker ikke bare av politiske årsaker, men fordi det ble altfor oppslukt av kos og forbruk. For å sette det på spissen: romerne var så opptatt av å nyte orgier, kaste kristne til løvene og spise lerketunger at de knapt merket barbarenes ankomst. Resultatet var at de hedenske germanerne som invaderte Roma i 476, ødela den raffinerte romerske sivilisasjon (inkludert biblioteker og sanitære anlegg) og innførte en mørketid uten toaletter som varte helt til renessansen.

Et spartansk naturfolk

Jeg kan høre protester: I motsetning til romerne, liker vi nordmenn sunn mat og spartanske øvelser i naturen – og vi bygger Forsvaret ved å kjøpe (uferdige og stadig dyrere) amerikanske jagerfly. Men la oss kaste et blikk på to relevante bøker før vi trekker konklusjoner. Den første er The Great Degeneration: How Institutions Decay and Economies Die , skrevet av den berømte skotske historikeren Niall Ferguson.

Det er hjernesprengende å registrere at to år etter 22. julis mareritt, ser det fremdeles ut til at politimenn er trent til å utføre en jobb som dreier seg om å passe på mus ved et veikryss i Bærum.

Hans hovedtese er at den nåværende krise i Europa og USA ikke dreier seg så mye om finansielt kollaps som om forvitring av våre institusjoner. Vi lever i den triumferende Vestens sluttepoke. «The Great Recession», som meldte seg i USA i 2007 og derfra spredte seg til Europa, er et symptom på en stor, institusjonell degenerering: forfall i politikk og lovgivning, overbyråkratisering, etisk kaos, mangel på ansvar, mangel på visjon, mangel på mot, mangel på kompetanse. Resultatet er stagnerte stater, der de styrende eliter utbytter eller utnytter det juridiske systemet og administrasjon til sin egen fordel. Slik mister den voksende "crony capitalism", bygget på nære relasjoner mellom forretningsfolk og statsapparatet, fornyelsesevnen.

Trygghet fremfor frihet

Den andre boken er John Kampfners Freedom for Sale: How We Made Money and Lost our Freedom . Kampfners tese – støttet av hans undersøkelser i land som Kina, USA, England og Italia – er at folk flest foretrekker trygghet fremfor frihet. Kina, Singapore og Taiwan er alle land som viser at det er mulig å ha vekst og velstand uten frihet. I USA og England aksepterer folk flest at tryggheten betyr overvåking og tap av frihet. Det finnes en uskrevet pakt mellom staten og borgerne som i grunnen dreier seg om avdemokratisering. En pakt som sier: Du kan bli rik, bo i fine hus og kose deg — bare ikke gyng båten vår.

Hvor mye av det ovennevnte kan refereres til Norge anno 2013? Jeg har en mistanke at hvis vi samlet Norges «forente varslere» – folk som ble forfulgt fordi de har avslørt korrupsjon, udugelighet eller løgn i sine institusjoner – så ville kanskje det samlede bildet illustrere Fergussons poeng. Og hvis vi gravde under de dundrende debatter og studerte taushetens svarte hull, så ville vi få nok bevis på at vi ikke er så frie som vi tror i verdens frieste land.

Ikke lenger noe folkemuseum

Regjeringens foreslåtte kutt i pressestøtten ville selvsagt åpnet for mindre innsyn i næringsliv og politikk. På den andre siden er det nok av bevis for at dagens Norge har stoppet å være Europas største folkemuseum. Nå har landet alle de ressurser som trengs for å bli verdens samfunnslaboratorium. Men Norges rikdom – den som ligger under jorden eller under havet – synes å oppmuntre til mental lathet og holdninger av typen: «Vi kan alltid betale for et par tabber og bruke penger til å begå nye feil.»

Den faktiske, skjulte rikdommen ligger i folkets fantasi, tilpasningsdyktige visdom, evnen til å forutsi konsekvenser av menneskelige handlinger, det innovative partnerskapet med naturen – og den gamle ydmykheten. Det er bare denne andre, genuine rikdommen som kan redde Norge fra illusjoner om at vi lever i det beste av alle samfunn og fra forfallet som spøker i bakgrunnen.