Kronikk

En helhetlig teaterpolitikk, takk | Arne Nøst

  • Arne Nøst
    Teatersjef, Rogaland Teater
Å flytte ansvaret for teatrene utenfor Oslo over til fylkene er en drastisk endring – en endring basert på en sørgelig gammeldags forståelse av sentrum-periferi, skriver teatersjef og tegner Arne Nøst.

Den mest radikale endringen i norsk kulturpolitikk siden 1970-tallet er under oppseiling.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kommunal og moderniseringsdepartementets ekspertutvalg har, i forlengelsen av region- og kommunestrukturreformene, utarbeide en rapport som gir anbefalinger om oppgaver de mener kan og bør flyttes fra nasjonalt til regionalt nivå. Utvalgets mandat er altså å se på struktur og oppgavefordelingen mellom fylke og stat.

  • Les rapporten her (fra side 115)

Et stort feilgrep

I sine anbefalinger foreslår utvalget blant annet at Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Riksteatret bør få sine bevilgninger direkte fra staten, mens alle institusjonsteatrene utenfor Oslo-regionen bør få sin støtte lokalt, etter lokale prioriteringer.

Arne Nøst, teatersjef ved Rogaland Teater

Dette forslaget bryter fullstendig med de prinsipper og den politikk som har ligget til grunn for utviklingen av et av Nordens fremste kulturfelt, og vil være et stort kulturpolitisk feilgrep.

Det er underlig at et ekspertutvalg nedsatt i samband med regionreformen, finner det riktig å foreslå endringer av så stor kulturpolitisk betydning tilsynelatende uten å ha nødvendig innsikt eller dialog med feltet.

Les også:

Les også

Herborg Kråkevik: Nå som det er veldig intenst, har jeg veldig lite tid til å tenke «Å, Herregud, hvordan skal dette gå?»

Nasjonalt vs. lokalt

I dag får nesten alle institusjonsteatre utenfor Oslo brorparten av bevilgningen sin fra staten. Rogaland Teater, for eksempel, får 70 prosent av sin støtte fra Kulturdepartementet, 20 prosent fra Stavanger kommune og 10 prosent fra Rogaland fylke. Dette vil ekspertutvalget endre på og foreslår at hele støtten bør komme fra fylket og kommunen.

Tankegangen synes å være dette: Den nasjonale teaterpolitikken ivaretas av Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Riksteatret. Deres virke «forutsetter et nasjonalt helhetsgrep», som utvalget skriver. Derfor skal disse fortsatt få sine bevilgninger direkte fra staten. Alle andre teatre har en eller annen form for lokal betydning og bør derfor hente hele sin støtte lokalt.

Misforståelse

Det er nettopp her misforståelsen ligger. Det er ikke slik at distriktenes institusjoner kun har lokal betydning. Teatrene både i og utenfor Oslo er en del av det samme nasjonale nettverket og bidrar sammen til å utvikle norsk teater.

  • Alle hyrer inn instruktører, scenografer og skuespillere fra den samme pool av talenter og utvikler dem videre.
  • Alle drives etter det samme system av overenskomster og avtaler med fagforeningene.
  • Alle spiller primært til glede for sin lokalbefolkning, det vi si at brorparten av billettene til forestillingene selges til dem som bor innen én time fra teateret, enten det gjelder Oslo eller andre byer.
  • Og ikke minst: forestillingene utenfor Oslo er ikke annenrangs provinsoppgulp, men fullstendig på høyde med det som produseres i Oslo.

Rogaland Teater, det syvende største teaterhuset i landet, har i løpet av de siste syv år vunnet fire nasjonale Hedda-priser for «Årets beste forestilling», og vi har vunnet eller blitt nominert i mange andre kategorier.

180 oppsetninger fra hele landet konkurrerer om slike priser årlig, og vi gjør det vel vitende om at Norge gjennom sin kulturpolitikk frem til nå vil ha kvalitet nasjonalt, og at «nasjonalt» ikke er ensbetydende med Oslo.

Vi misunnes av Sverige og Danmark

Denne visjonen om at hele landet skal ha tilgang til høy kvalitet, skiller Norge fra en rekke land vi vil sammenligne oss med. Den norske modellen misunnes av både svenske og danske teatermiljøer.

Vi har, gjennom forutsigbart statlig eierskap i teatrene, kunnet satse på nyskapende, utfordrende kunstnere som også etter hvert gjør seg bemerket internasjonalt. Vi vinner priser ved å hente inn etablerte talenter, men også ved å utvikle talenter – som andre teatre drar nytte av senere.

Man kan se på teatrene i Norge som et økosystem. Alle er avhengige av de andre. Ideer, former, tanker og talenter dukker opp ett sted og spres utover, vinner terreng, for så å bli utkonkurrert av den neste ideen eller formen.

Teater-Norges største talent i moderne tid

To eksempler kan vise dette:

  • Jon Fosse har hatt en fabelaktig karrière som dramatiker, med godt over tusen oppsetninger over hele verden. Han ble oppdaget på Den Nationale Scene i Bergen, og noen få måneder etter hans debut der, tikket det inn bestillinger fra blant annet Rogaland Teater. To av de fire stykkene vi bestilte av ham, viste seg å bli to av hans mest spilte stykker internasjonalt. Rogaland Teater i Stavanger var altså med på å utvikle eller oppmuntre Teater-Norges største talent i moderne tid.
  • Et annet eksempel er Sigrid Strøm Reibo, som vant Hedda-prisen for beste regi og beste forestilling med Rogaland Teaters oppsetning av Orlando i fjor. Etter endt utdanning debuterte hun i Norge ved Hålogaland Teater, og senere har hun jobbet «over alt». Orlando var hennes fjerde forestilling hos oss. Hennes siste oppgave var ved Den Norske Opera.
Norge er mer enn Oslo, og nasjonalt viktig teater finnes mange steder.

Talentenes økosystem

Slik strømmer talentene rundt i økosystemet. Slik hjelper det ene teateret det andre. Derfor trenger alle institusjonsteatre det samme «nasjonale helhetsgrep». Det bør være Kulturdepartementet som meisler ut politikken for alle, i samarbeid med de nasjonale organisasjonene. Vi trenger én nasjonal teaterpolitikk, ikke mange lokale.

Ekspertutvalgets forslag bryter med utvalgets egen «Retningslinje 4 for oppgavefordelingen». Her står det: «Oppgaver som krever stor grad av samordning, og/eller oppgaver som har store kontaktflater med hverandre, bør legges til samme forvaltningsorgan.» Teatrene har nettopp store kontaktflater med hverandre, og sektoren krever stor samordning. Ingen forvaltere på lokalt nivå liker øremerkede statlige midler.

Må ikke smuldres opp

Desto viktigere blir det, dersom den statlige øremerkingen forsvinner, med høy lokal kompetanse i administrasjonene, hos kultursjefer og kulturpolitikere om staten faktisk fraskriver seg en nasjonal politikk på kulturområdet.

Å prioritere norsk teater videre er en nasjonal oppgave som ikke må smuldres opp i ulike regionale prioriteringer. Norsk teater er en organisk helhet som har hatt betydelig vekst både i kvantitet og kvalitet under den nåværende ordningen. Å flytte ansvaret for teatrene utenfor Oslo over til fylkene er en drastisk endring – en endring basert på en sørgelig gammeldags forståelse av sentrum-periferi. Norge er mer enn Oslo, og nasjonalt viktig teater finnes mange steder.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Rogaland Teater
  3. Kulturpolitikk