Y-blokken, det tapte monumentet | Ola H. Fjeldheim
Før bomben gikk av, skulle Y-blokken fredes. Nå vil man rive, men uten at noe egentlig har endret seg. Faktisk er bygningen tilført ytterligere verdi.
«Du skulle vært her i forrige uke. Deg har jeg ventet på.» Ordene var til den norske kunstneren Carl Nesjar og ble uttalt av Pablo Picasso. De markerte starten på et 17 år langt samarbeid.
Unikt i offentligheten
Kulminasjonen av det som startet denne kvelden i Antibes, er én av to Picassoer i verden som er åpent tilgjengelig i det offentlige rom. Om du er i Oslo, kan du se verket i dag, på endeveggen av Y-blokken i Regjeringskvartalet.
Huskelapper i hverdagen
Eller kanskje er du på ferie i et annet land i Europa, eller i verden ellers?
Felles for de fleste som er på reise for å oppleve og for å lære om andre samfunn, er at de oppsøker monumenter og minnesmerker. Bygninger og monumenter vitner ikke bare om historien. De forteller også mye om samfunnet som har valgt å reise dem, som har latt dem stå, bevart dem som huskelapper i hverdagen. Som lar dem være et statement – et budskap – til seg selv og til andre.
Symbol og monument
Y-blokken i Regjeringskvartaler er et slikt statement. Byggverket er, sammen med Høyblokken, de viktigste fysiske uttrykkene for velferdsstaten som ble bygget opp i et lite og ganske fattig land. Kraftanstrengelsen som startet allerede under krigen, mens de som skulle bli statsbærerne satt innesperret på Grini eller drev motstandsaktivitet og sabotasje.
Les også: Regjeringskvartalet: Er vi i ferd med å rive feil hus? | Svein Lund
For slik er symboler. I seg selv er de bare noen streker, en stein, en kontorbygning eller en glassplate med navn. Gjennom vår forståelse, vår kultur, vår evne til å tolke, blir de noe langt mer og mye viktigere.
Y-blokken og Høyblokken er monumenter over et lite land som klarte å bygge opp ett av verdens mest rettferdige samfunn, et land med frihet, demokrati og omsorg for dem som trenger det.
De er fysiske symboler på sosialdemokratiet, på kampen for å bygge et moderne samfunn med muligheter for alle.
Y-blokken er også et monument over verdenskunstneren Picasso, over unik norsk arkitektur og over verdiene som ikke lot seg knekke 22. juli.
Picasso til folket
Bygningene er utformet i en byggeteknikk utviklet her hjemme, og uttrykker det norske. Naturen kommer til syne i vegger fulle av elvegrus, der Picassos bilde av det fiskerike landet pryder fasaden.
Arkitekturen uttrykker likeverd – alle kontorene i Høyblokken var like store. På Y-blokken, formet for å få de forskjellige byggene rundt til å fungere sammen, ga man en Picasso til folket.
Byggingen av dette regjeringskvartalet var et krafttak for en nasjon som ennå ikke hadde funnet oljen. En stor del av disse ressursene ble lagt i å kommunisere verdiene det nye Norge ble bygget opp på etter krigen. Det var likhet, det solide, det moderne og koblingen til naturen.
Dette er vår felles historie, uansett politisk tilknytning. Sammen med Høyblokken bærer Y-blokken historien om velferdsstaten og sosialdemokratiet. De er ikke bare kontorbygg, de er nasjonale monumenter. Likevel virker det som ikke alle forstår verdien av dette.
Riving?
Rivesøknaden for Y-blokken leveres inn i august. Uten grundig utredning fattet daværende kommunalminister Jan Tore Sanner dette vedtaket i 2014. Siden har det vært lite politisk debatt rundt dette ut over noen enkeltstemmer.
- Vi vet i dag at riving og nybygg er dyrere enn bevaring.
- Det er et kjent faktum at det beste klimaalternativet er å la Y stå.
- Det er en kjent sak at oppgradering av Y vil gi like gode kontorer som nye.
- Det er vist at sikkerhetsargumentet – det eneste som egentlig gjenstår for riving – ikke lenger holder vann.
Hvorfor ser ikke Arbeiderpartiet at de er på vei til å fjerne et av de viktigste vitnesbyrdene om sin egen og landets historie?
Hvorfor?
Hvorfor vil da Frp bruke milliarder av skattekroner unødvendig?
Hvorfor vil SV og MDG si ja til et enormt og helt unødvendig klimautslipp?
Hvorfor vil Senterpartiet godta, uten diskusjon, en enorm økning av det statlige byråkratiet i Oslo?
Hvorfor problematiserer ikke KrF alt avfallet og ressursbruken?
Hvorfor lytter ingen i Høyre til de erfarne i partiet som advarer mot samlokalisering og flytting av Utenriksdepartementet?
Hvor er Venstre, de uttalte rivemotstanderne som nå sitter i regjering?
Og kanskje aller mest underlig: Hvorfor ser ikke Arbeiderpartiet at de er på vei til å fjerne et av de viktigste vitnesbyrdene om sin egen og landets historie?
Les også: Ap og Høyre i Oslo gikk sammen om riving av Y-blokken
Absurd og udemokratisk beslutning
Hvorfor støtte opp om den absurde og udemokratiske beslutningen fra 2014?
Hvorfor denne insisterende stillheten, den totale fornektelsen at Y-blokken er et helt vesentlig element i vårt kollektive minne?
Om dette står, lar man terrorhandlingen 22. juli for syv år siden være det avgjørende for at Y-blokken rives. Selv om den ikke ble vesentlig skadet.
Før bomben gikk av, skulle bygningen fredes. Nå vil man rive, men uten at noe egentlig har endret seg. Faktisk er Y-blokken tilført ytterligere verdi. Den er nå i enda større grad en del av vårt kollektive minne etter anslaget mot samfunnet den står som et symbol for. Det burde ytterligere tale for bevaring.
Kjennetegn på det gode samfunn
For slikt kjennetegner gode samfunn – evnen til å holde på det som er viktig og verdifullt.
Rivesøknaden sendes altså inn til kommunen i august. Ingen broer er brent, ingen vedtak er fattet som ikke kan omgjøres.
Fordelene ved bevaring er opplagte. Ulempene er klare. For ikke bare lager vi utslipp, kaster bort penger og frarøver nasjonen et unikt kulturminne. Det viser også hvem vi er.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
