Kronikk

Kronikk: Bør retten til å nekte å ta liv inn i grunnloven?| Morten Horn

Samfunnet kan komme til å utvide retten til å ta liv. Men bør det være en rett til å nekte?

OPT_44ce61a5-f51a-28b5-d840-fb9af8e6b752_doc6ot12as75g61e7fbl1v9_doc6ot16788bo1er4331v9-dO7uTKxMO0.jpg

  • Morten Horn

Da Stortinget i 2014 reviderte Grunnloven, ble mange av menneskerettighetene gjort til norsk lov. Noen ville også grunnlovsfeste «retten til liv». Ikke så rart, kanskje, for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har slått fast at dette er den mest fundamentale artikkelen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen: Signaturstatenes plikt til å verne om innbyggernes liv. Forslaget ble avvist, trolig fordi «de andre» partiene fryktet at KrF ville bruke dette som en brekkstang i kampen mot abortloven.

Frykten var kanskje overdreven – det er ikke gitt at et foster har fulle menneskerettigheter. Undersøkelser tyder på at de fleste av oss anser at fosterets menneskeverd tiltar gradvis gjennom svangerskapet – noe som også avspeiles i abortlovgivningen:

Abort går fra å være «greit» og selvbestemt til å bli stadig mer problematisk jo eldre fosteret blir, og blir helt forbudt mot slutten av svangerskapet. De som mener at «menneskeverdet begynner med unnfangelsen» bygger typisk på et religiøst livssyn, og utgjør et lite mindretall.

Ingen selvfølge å kunne reservere seg

Stortinget ville altså ikke grunnlovsfeste retten til liv. Derimot bør kanskje en annen rettighet inn i Grunnloven: Nemlig retten til ikke å ta liv. Kanskje høres det selvfølgelig ut – ingen kan vel tvinges til å ta liv? Men samfunnsutviklingen kan sette denne retten på prøve.

Canada er nå i ferd med å legalisere aktiv dødshjelp. En høyesterettsdom slår fast at det krenker borgernes konstitusjonelle rettigheter å nekte dem å ta sitt liv, med assistanse fra en lege. I Canada, som i Norge, hevdes det at «selvsagt skal ingen leger tvinges til å yte dødshjelp».

Vil dødshjelpskeptiske leger få et ultimatum?

Men nå som dette går fra teori til praksis, kommer argumentene vi kjenner fra den norske «reservasjonsdebatten»: Har du først valgt å jobbe som doktor, så må du være villig til å yte de helsetjenester loven gir pasienten krav på. Du kan ikke sette din samvittighet i veien for pasientens legitime behov. Dette er gode argumenter – faktisk bedre enn i abortsaken: Alvorlig syke og døende pasienter bosatt i grisgrendte strøk vil kunne få store vansker med å finne fram til en dødshjelpsvillig lege, hvis fastlegen reserverer seg.

Utilbørlig press

Hvis aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge (slik et stort flertall i meningsmålinger ønsker, selv om ingen stortingspartier jobber for dette idag), vil vi få den samme utfordringen. Kanskje kan man ikke pålegges å delta i aktiv dødshjelp, bare fordi man er utdannet lege.

Men kan legen pålegges å henvise pasienten videre til en villig lege – en kollega som legen selv mener opptrer uforsvarlig og uetisk? Vil dødshjelpskeptiske leger få et ultimatum: Velger du å jobbe som lege, må du påta deg de oppgaver samfunnet har gitt deg – fra nå av inkludert det å bidra til avlivning av pasienter som ber om det.

Jeg mener dette vil innebære å utsette leger for et utilbørlig press. Det å ta et menneskes liv, eller bistå i dets selvmord, er en så uvanlig og skjellsettende handling at ingen bør oppleve å bli presset til dette. Erfaringen fra Nederland viser at noen (man vet ikke hvor mange) leger får psykiske problemer etter å ha utført aktiv dødshjelp.

Det bør være reelt frivillig, også for legen, om hun vil påta seg ansvaret for å ha forårsaket et annet menneskes død. Kanskje bør dette også gjelde andre involverte, slik som sykepleiere og farmasøyter – de etiske råd for begge disse yrkesgrupper slår fast at deres medlemmer ikke bør delta i aktiv dødshjelp.

Kan en politimann nekte å ta liv?

Jeg er klar over at abortskeptiske leger kan påberope seg samme rett til å slippe å delta i henvisningsprosessen fram mot abort. «Reservasjonssaken» endte med at disse legene måtte svelge sine samvittighetskvaler, eller slutte i jobben.

Nå nylig har også «vanlige», ikke-religiøse gynekologer fått kvaler i forbindelse med departementets avgjørelse om at de må bistå kvinner som ønsker «fosterreduksjon» ved flerlingesvangerskap. Vi bør kanskje innse at abort fortsatt er et krevende spørsmål, og at det er å gå for langt å presse leger fra jobben sin bare fordi de ikke har samme syn som departementet. I hvert fall så lenge vi sikrer kvinners lovfestede adgang til abort.

I dag er dette noe politifolk bør tenke grundig gjennom, og kanskje velge sin karriere ut fra.

Denne problematikken angår ikke bare helsepersonell. I teorien har vel politifolk måttet være rede til å utøve makt, i ytterste konsekvens dødelig vold, for å beskytte folk og eiendom. Dersom norsk politi blir permanent og heldekkende bevæpnet, vil muligheten øke dramatisk for at ordinære tjenestemenn og -kvinner faktisk vil komme til å ta liv.

Kan politifolk nekte å drepe? Kan du gå inn i politiet, eller beholde stillingen din, hvis du alt på forhånd gjør klart at «jeg vil ikke ta liv»? For bare få år siden var problemstillingen nærmest irrelevant: Nesten ingen politifolk risikerte, i praksis, å ende som drapsmann. I dag er dette noe politifolk bør tenke grundig gjennom, og kanskje velge sin karriere ut fra.

Tabuet har vært sterkt

Hva med soldater? Da jeg på 1990-tallet var militærnekter, var forskjellen på meg og de militære vernepliktige liten. Takket være terrorbalansen var risikoen for at du som soldat faktisk skulle bli satt til å skyte på noen, minimal. I dag er det annerledes – en relativt stor andel norske soldater sendes i skarpe oppdrag i utlandet. Som i Libya kan man også bli satt til å bombe uskyldige. Likevel – kanskje er soldater blant dem som må avfinne seg med en plikt til å ta liv på kommando. Det er vel noe av poenget med militæret.

Samfunnet går i mer liberal retning, gamle normer brytes ned. Mange synes det er bra – det gir individet økt frihet til å velge sin egen vei. Men det kan også føre til at vi tillater ting som før var utenkelig. Tabuet mot å ta liv har vært sterkt i vår kultur. Men – hvor mange tilfeller av typen Anders Behring Breivik kan vi takle? Vil Norge en gang gjeninnføre dødsstraff? Da vil også fengselsansatte få dette dilemmaet i fanget.

Fortsatt er det slik at norske borgere kan regne med å få gå gjennom livet uten å få et annet menneskes liv på samvittigheten. Det er et viktig gode som vi bør ta vare på. Kanskje er det nettopp nå vi bør benytte anledningen til å grunnlovsfeste retten til ikke å ta liv.


Les mer om abort og aktiv dødshjelp:

Les også

Elvis savnet tvillingbroren sin hele livet | Andreas Hegertun

Les også

Abortloven legger grunnlag for et sorteringssamfunn | Johanne Stokke

Les også

For 100 år siden fikk kvinner stemmerett. For 50 år siden kom abortloven. Nå har turen kommet for aktiv dødshjelp.

Les også

Hvis vi ikke har annet å tilby enn hjelp til å dø, krenker vi menneskeverdet og selve livet

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Abort
  3. Aktiv dødshjelp
  4. Helse

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Denne høsten har jeg latt meg begeistre av Folkeopplysningen med Anders Wahl. Men...

  2. KRONIKK

    Kampen om reservasjonsretten: Dette kan en arbeidstager nekte å gjøre

  3. DEBATT

    Hvem kan nekte meg å bli født?

  4. SID

    Hvorfor får ikke fostre like sterkt rettsvern som andre mennesker?

  5. KOMMENTAR

    Aktiv dødshjelp: Da jeg sto i det pasientrommet, var jeg kristen, og helt sikker. Nå er jeg ateist, og full av tvil.

  6. POLITIKK

    Dagen-redaktør: Ropstad må få til endringer av abortloven for å bevare egen troverdighet