Hvorfor publiserer ikke de største avisene dagsstriper tegnet av kvinner? | Lasse Espe
En ny utstilling og en gammel seriesuksess kan lære oss noe om veien videre.
Forrige helg ble det kjent at Martin Kellerman legger ned tegneserien Rocky, på 20-årsdagen for sitt livsverk.
Hans daglige selvutlevering har solgt mer enn en halv million tegneseriebøker og enda flere blader, blitt oversatt til 15 språk og hyllet som «den store skandinaviske generasjonsromanen, én stripe om gangen».
Rockys suksess er historien om en original og morsom serie som fortjente leserne den fikk, men også en historie om avgjørende grep gjort i norske aviser.
Den nordiske tegneserieboomen
Da Kellerman i 1998 fikk de første stripene om sitt eget liv på trykk, hadde Frode Øverlis Pondus noen måneder tidligere blitt den første norske serien på 20 år til å bryte den amerikanske muren av seriestriper i de norske riksavisene.
Dette var starten på en oppblomstring av lokale tegneserier. I dag er nesten 40 % av seriene som trykkes i norske aviser, norske. I tillegg trykkes også serier fra andre nordiske land.
Hvor populær denne dreiningen har vært, kan man se på bladmarkedet der de norske avisseriene er blitt storselgende tegneserieblader.
Kvinnene banker på, men slipper ikke inn
Det neste spranget for avisene bør være å slippe til de kvinnelige serieskaperne. For parallelt med den eksplosive økningen av norske serier i avisene har det vært en tilsvarende økning i antallet kvinner som lager stripeserier.
Da Rocky og Pondus debuterte som dagsstriper, utlyste Dagbladet sin første avisstripekonkurranse. 5 % av deltagerne var kvinner. I 2016, da den hittil siste seriekonkurransen ble utlyst, hadde kvinneandelen økt til 40 %. Men dette speiles ikke i avisenes serieutvalg.
Norges to største aviser, VG og Aftenposten, har tilsammen 11 daglige tegneserier, og ingen av dem blir laget av kvinner. Av de ni statsstøttede riksavisene vi har i Norge, er det bare Dagbladet som hver dag trykker seriestriper signert kvinner.
Utenfor riksavisene er ikke bildet mye bedre. En gjennomgang av serieutvalget i Norges 75 største aviser viser at kvinner står bak kun fire av de 50 seriene som i dag publiseres.
LES OGSÅ: Da Tegnehanne ga ut sin første bok: «Jeg begynte nesten å grine da jeg så den i butikken»
Forklaringer som ikke forklarer
Hvorfor det er så få kvinner som slipper til, kan ikke statistikken si noe om, men noe vet vi. Det handler altså ikke om at de kvinnelige serieskaperne ikke finnes.
Utstillingen Pang! Pang! 12 treffsikre kvinnelige stripeserietegnere, som i disse dager turnerer bibliotek, kulturhus og universiteter over hele landet, er et uttrykk for dette. Der presenteres både rutinerte serieskapere og ferske talenter som kan bedre sammensetningen på seriesidene.
Det handler heller ikke om at kvinner ikke lager bra nok ting. Ellen Ekman, som dissekerer hipsterkulturen så morsomt og presist at D2 har kalt hennes Lille Berlin for «Skandinavias beste stripeserie», Maren Uthaug, som gir underholdende glimt fra eget liv med det Fredrik Skavlan har kalt «essensen av minimalisme» i Ting jeg gjorde, og Lina Neidestam med sine skarpe striper om den hemningsløse underachieveren Zelda, er mer enn bra nok for alle avisene i Norge, og seriene deres går utenpå det meste av det som står på trykk i de største riksavisene.
Også de mindre kjente
Og de er ikke alene. Også mindre kjente kvinnelige serieskapere har stripeserier som vil heve nivået i store og små aviser. Therese Eide, som før laget Victoria for bladet Tommy og Tigern og Aftenposten, er nå aktuell med sin elegante og morsomme Intet nytt fra hjemmefronten, om en småbarnsmor i unntakstilstand.
Maria Smedstad, som for en del år siden tegnet selvbiografiske Em for blant annet The Sun i England og Aftenposten, er tilbake for fullt med sin nye, friske serie Ace, om tre kvinner i et kollektiv.
Løsninger som virker
Mens de mest etablerte kvinnelige serieskaperne er klare for- og trenger daglig publisering i flere aviser for å skrape sammen til et levebrød, kan det for mange være bra å rullere med andre talenter.
Å sette av plass til en gjesteserie der flere serieskapere kan få prøve seg etter tur gjennom et år før man finner frem til serien man vil gi fast daglig publisering, kan være en fin måte å gjøre det på.
Å la to eller tre serier dele på en stripeplass over lang tid kan også være en god løsning. Flere av de norske stripesuksessene begynte på den måten. Børge Lunds Lunch hadde to runder som gjesteserie og en lang periode med publisering tre dager i uken før den ble en daglig serie i Dagbladet.
Kultur og kroner
For 20 år siden kunne ingen vite at vi sto foran en gullalder for nordiske avistegneserier. Når man ser tilbake på den eventyrlige utviklingen, kan det være nyttig å sende en tanke til avisredaktørene som var villige til å gi Frode Øverlis uprøvde og upolerte Pondus sjansen den gangen. Hadde de hatt litt mer skepsis og litt mindre vilje til å få noe til å skje, kunne historien sett helt annerledes ut.
Mulighetene Pondus fikk, var starten på en tegneserieboom som har dratt inn hundretalls millioner i moms og skatt til fellesskapet, skapt en mengde arbeidsplasser og gitt veldig mange av oss noe nytt å le av og tenke på hver dag.
LES OGSÅ: Leserne har talt - Fantomet fortsetter i Aftenposten
Utfordringen til avisene nå, er å bli med på det neste eventyret. Å slippe til kvinner handler ikke bare om hensynet til serieskaperne som fortjener sjansen eller til avisene som har muligheten til å engasjere flere kvinnelige lesere og være med på utviklingen av den neste store seriesuksessen. Det handler like mye om leserne som fortjener et større mangfold enn de får i dag.
Serier som hjelper oss å forstå
I en Lille Berlin-stripe er Otto på biblioteket og øser sin entusiasme over bibliotekaren som står og plasserer bøker i en velassortert hylle: «Jeg elsker virkelig bøker! Det er så mye man kan gjøre med dem! Man kan lage dødsfine bokhyller av dem, man kan bruke dem som glassbrikker, man kan ta kulturelle selfies med dem når man røyker en pipe ...»
Otto poserer som han ville gjort på en kulturselfie. «Man kan lese dem?», foreslår bibliotekaren. «Hæ? Ja, det også!».
Bibliotekarens forslag er godt. Flere studier de siste årene viser at det å lese kan gjøre oss mer empatiske (bl.a. Black & Barnes, 2015). Skjønnlitteratur, inkludert tegneserier, kan gi oss tilgang på tanker og følelser som gjør oss bedre til å forstå menneskene rundt oss.
Stripeserier er et format som er skapt for humoristiske hverdagsbetraktninger, og ulike serieskapere tar med ulike opplevelser av verden inn i seriene sine. Å lese Ida Larmos Værbitt, om hennes kulturkræsj i nordnorsk friluft, åpner en annen virkelighet enn Jerry Scotts Zits.
Noe må skje
I dette perspektivet blir bredde og mangfold i serieutvalget dobbelt viktig. Både for å gi flere lesere noe å identifisere seg med og interessere seg for, og for å gi flere av oss innblikk i tanker og liv vi ikke identifiserer oss så lett med.
Så, kjære lesere, oppsøk de kvinnelige serieskaperne. Få med dere utstillingen. Det er serier der ute som har noe å tilby dere, finn dem og si ifra til avisene. Og kjære redaktører, få noe til å skje. Talentene står klare og mye ligger til rette. Nå er det opp til dere.
Ikke hver dag riktignok, men annenhver søndag blir Tegnehanne lest av tusener:
