Kronikk

Ekstremister står ikke bak opprøret

  • Sergii Leschenko
Det folkelige oppgjøret med Viktor Janukovitsj’ vanstyre har modnet over mange år, skriver Sergii Leschenko. Her synger befolkningen i Kiev nasjonalsangen, bak barrikader bygget mot opprørspolitiet.

Norske medier har forvrengt nasjonalistenes og antisemittistenes rolle. Det passer inn i Putins strategi for å stoppe demonstrantene og hindre at demokratiet i å spre seg til Russland.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ukraina er blitt kvitt en autoritær president. Viktor Janukovitsj gjemmer seg nå i Russland. Prisen ukrainske demonstranter måtte betale var tre måneder med protester i 20 kuldegrader og kuleregn fra sikkerhetsstyrkenes skarpskyttere. Offisielt har 100 ukrainske borgere mistet livet, men antall ofre øker hver dag.

Sergii Leschenko

For ti år siden gjenlød begrepet "Oransjerevolusjonen" over hele verden. Ukraina ble festet til europakartet som et frihetselskende land. I 2004 tok det 17 dager før de fredelige protestene mot valgfusk i presidentvalget førte til nyvalg.

Som en følge av ekspresident Janukovitsj’ grådighet og ignorering av demonstrantenes krav, ble prisen denne gang mye høyere. I disse dager ligner gatene i min hovedstad mer på et åpent sår. I to uker har Kievs innbyggere lagt ned blomster der hvor massedrap fant sted. Disse gatene, som leder ned fra åsene til Uavhengighetsplassen, er blitt forvandlet til elver av blod.

Passer i russisk mal

I europeiske, og i særdeleshet i norske medier, er de siste ukers hendelser i Ukraina blitt betydelig forenklet eller forvrengt. Én slik forenkling er påstanden om at nasjonalister, rasister og antisemitter dominerer motstandsbevegelsen mot Janukovitsj. Det er en misforståelse som passer inn i en russisk mal for hvordan de ukrainske demonstrasjonene kan undergraves. Putins frykt er nettopp at dette demokratiske "viruset" skal spre seg østover fra Russlands vestlige grense.

Det folkelige oppgjøret med Janukovitsj’ vanstyre har modnet over mange år, og nasjonalisme har vært et perifert element i denne sammenheng. Dette var et opprør mot korrupsjon, hvis symbol er blitt ekspresident Janukovitsj’ residens, som dekker et område på størrelse med fyrstedømmet Monaco. Demonstrasjonene i Ukraina hadde minst fire grupper av ledere, og ikke for noen av dem er nasjonalisme en sentral idé.

Protestenes kronologi

Protestene på Maidan startet den dagen ukrainske myndigheter snudde i spørsmålet om europeisk integrasjon. Oppfordringen til å gå ut og demonstrere ble formidlet via Facebook av den kjente ukrainske journalisten Mustafa Najem, som er av afghansk opprinnelse. Det var i utgangspunktet en ikke-politisk Maidan, som krevde at regjeringen skulle inngå en avtale med EU.

Den andre fasen av Maidan, som kalles den politiske fasen, begynte 1. desember. Etter at demonstrantene var blitt spredt av opprørspolitiet i en brutal aksjon, samlet det seg en halv million mennesker på Uavhengighetsplassen. Nå begynte politikere, og da først og fremst opposisjonspolitikerne Vitalij Klitsjko, Arsenij Jatsenjuk og Oleh Tjanybok, å spille en ledende rolle. Ikke en eneste gang i løpet av demonstrasjonene holdt noen av disse tre lederne nasjonalistiske eller diskriminerende appeller.

Demokratiets skjebne i det tidligere sovjetiske området blir avgjort i Ukraina

Demonstrasjonenes tredje fase tok til i midten av desember, da frustrasjonen med opposisjonspolitikere som ikke klarte å oppnå noe resultat, ble brakt til torgs av offentlige personer og kunstnere. En av disse var en av lederne av det folkelige Maidan, den berømte jødisk-ukrainske kunstneren Oleksandr Roytburd. Han har også uttalt at i løpet av de flere måneder lange demonstrasjonene har det ikke vært vesentlige tilfeller av antisemittisme.

I den fjerde fasen av Maidan, som tok til i midten av januar, begynte radikale å spille en betydelig rolle. Grunnen var at parlamentet innførte grunnlovsstridige og diktatoriske lover. Gruppen "Pravij Sektor", som vanligvis blir brukt som skremselsbilde i europeiske medier, har ikke kommet med en eneste antisemittisk uttalelse. Blant medlemmene av en annen bevegelse, "Trizub", finner vi nåværende utdanningsminister Serhyj Kvit, som også er rektor for Kyiv-Mohyla universitetet, en av de viktigste formidlere av vestlige verdier i Ukraina.

Komplisert fortid

Den siste fasen av Maidan-protestene endte med massemord av ukrainske borgere, samt en ekspresident som rømte fra en hevngjerrig, sint og bevæpnet folkemengde. Det kan virke underlig hvordan Janukovitsj, med en så lav moralsk karakter, har klart å forbli en populær politiker i så mange år. Faktum er at Ukraina er et land med en komplisert fortid. Ifølge den amerikanske statsviteren Samuel Huntington sammenfaller skillelinjen mellom vestlige og østlige sivilisasjoner med den ukrainske elven Dnipro.

Janukovitsj’ regime hadde først og fremst støtte i den østlige og pro -russiske delen av landet. Den andre delen av befolkningen i Ukraina er skeptisk til Russland, som i Vest-Ukraina oppfattes som en inntrenger. Det er i Vest-Ukraina nasjonalistiske følelser står sterkest, følelser som er blitt intensivert på grunn av president Janukovitsj prorussiske politikk. Det er nettopp som en følge av Janukovitsj’ styresett at for eksempel partiet "Svoboda” gikk fra å være et marginalt parti til å oppnå seter i parlamentet på kun fem år. Partiets støtte steg i denne perioden fra 0,76 prosent til 10,44 prosent.

Den økende misnøyen med Janukovitsj i Vest-Ukraina var ikke avgjørende i den siste tidens protester. Ifølge meningsmålinger var kun halvparten av de tilreisende demonstrantene på Uavhengighetsplassen fra Vest-Ukraina. Videre har det funnet sted en reorienteringsprosess innen partiet "Svoboda ". Etter at partilederne derfra fikk plass i parlamentet, har deres bruk av nasjonalisme som et populistisk verktøy ikke betydd noe for gjennomføringen av politikk som gjelder nasjonalitets— og etnisitetsspørsmål.

Det er også viktig å forstå at partiet "Svoboda" kun var en av mange deltagere i motstanden mot Janukovitsj, sammen med russiske og andre etniske minoriteter.

Anklages for forræderi

Janukovitsj flyktet fra Ukraina og dukket opp en uke senere i den russiske byen Rostov-on-Don. Han anerkjenner ikke å være blitt avsatt som Ukrainas president, selv om han ikke har noen reell mulighet for å komme tilbake til makten. Selv hans eget parti, Regionpartiet, anklager ham for forræderi. Janukovitsj er nå etterlyst internasjonalt, og hans eneste håp er Vladimir Putin, som avgjør hvorvidt den tidligere diktatoren skal utleveres til sitt hjemland.

Russiske myndigheters beslutning om å være vert for flyktningen Janukovitsj er logisk. Putin har all grunn til å være takknemlig overfor Janukovitsj. Ekspresidenten avslo en europeisk integrasjon for Ukraina, dermed reddet han Putins drøm om å gjenopprette Sovjetunionen. Janukovitsj’ flukt har nå tvunget Putin til militær intervensjon på Krim, for å holde Ukraina inne i sin interessesfære.

Demokratiets skjebne i det tidligere sovjetiske området blir avgjort i Ukraina. Den beste hjelpen landet kan få, vil være økonomisk støtte fra Vesten for å kunne gjennomføre reformer, samt sikkerhetsgarantier som holder vår aggressive nabo i øst i sjakk. Et vellykket eksempel i Ukraina vil kunne forbedre situasjonen i hele regionen – inkludert Russland.

Les mer om

  1. Kronikk