Barnevernets bruk av advokater utfordrer rettssikkerheten for foreldre og barn | Thea Totland
Barnevernets advokater får betalt for hver time. Familiens advokat tjener mindre jo mer han eller hun jobber i saken.
Barnevernets kjøp av tjenester fra private og lønnsomme barnevernsaktører har fått stor oppmerksomhet. Mindre kjent er det at 7 av 10 barnevernstjenester benytter advokater, i et system som skaper juridisk ubalanse mellom barnevernet og familiene. Den er så stor at barns og foreldres rettssikkerhet står på spill.
Stiftelsen barnas rettigheter (BARNAS) har nylig kartlagt barnevernets bruk av eksterne advokater. To tredjedeler av barnevernstjenestene i Norge deltok i undersøkelsen.
Når barnevernet vil ta omsorgen for et barn, er dette et dramatisk inngrep i familiens liv. Avgjørelsen tas i første instans av fylkesnemnda (et domstolslignende forvaltningsorgan), deretter av tingretten, dersom saken ankes. Foreldrenes advokat betales av staten.
Foreldrenes advokat får stykkpris
I fylkesnemnda betales foreldrenes advokat etter en stykkprismodell, der salæret beregnes etter hvor langvarig selve møtet i nemnda er. Det er lite lønnsomt å jobbe mye i en barnevernssak, fordi man får den samme betalingen uansett hvor mye man rent faktisk jobber.
Gjennom 13 år som barneadvokat har jeg kun to ganger opplevd at honoraret har gjenspeilet tidsbruken. I alle de andre sakene har den reelle timebetalingen vært godt under offentlig salærtakst, som for tiden er 1020 kroner pr. time.
Dersom saken ankes til tingretten, får foreldrenes advokat i utgangspunktet betalt for de timene som brukes i ankebehandlingen, basert på offentlig salærtakst. Imidlertid kan dommeren uten videre redusere betalingen, dersom han synes advokaten har brukt mye tid. Det er altså ikke spesielt attraktivt å være foreldrenes advokat i barnevernssaker, hvis man velger å gjøre en grundig jobb.
Barnevernets advokat får timepris
Advokatene som representerer barnevernet har helt andre forhold. De arbeider ut fra en timepris som er avtalt med barnevernet og får betalt for hver time de bruker. Ettersom de honoreres av barnevernet og ikke staten, er det ingen dommer som setter ned deres salær. I tillegg har barnevernets advokat et stort apparat på sin side: barnevernstjenesten, kommunen og ofte en psykolog som er oppnevnt og betalt av barnevernet.
Da er det kanskje ikke til å undres over at barnevernet får medhold i 87,6 prosent av sakene i fylkesnemndene (tall fra 2015).
Støtte og trygging er i barnas interesse
På familiens side står det en advokat som tjener mindre jo mer han eller hun jobber i saken. Det er ikke noe apparat på foreldrenes side.
Hvis barnevernets ønske om å plassere et barn fremstår som grunnløst eller urimelig, er det advokatens jobb å finne gode vitner, sakkyndige eller dokumentasjon som kan belyse saken bedre. Dette er i barnas interesse. Det biologiske prinsipp har som utgangspunktet at det er best for barn å vokse opp med foreldrene.
I de mange tilfellene der barnevernets ønske om å plassere barnet utenfor hjemmet virker velfundert, trenger foreldrene omfattende støtte. De må trygges på at barna har det bra og at de kan komme hjem igjen dersom foreldrene klarer å gjøre endringer i sin omsorg. Med god advokathjelp er det mulig for mange foreldre å slå seg til ro med avgjørelsen. Mange klarer å styrke omsorgen med rådgivning og hjelp. Dette er i barnas interesse.
Prosesskåthet kan skjerpe konflikten
Vi som representerer foreldrene undrer oss ofte over hvor prosesskåte barnevernets advokater kan fremstå. Mange synes motivert til å bringe også ubetydelige spørsmål inn for nemnda, forhindre dialog mellom foreldre og barnevernstjeneste, eller til og med aktivt bidra til å skjerpe konflikten.
Selv om barnevernlovens hovedløsning er hjelpetiltak i hjemmet, synes barnevernets advokater sjelden å være opptatt av et slikt alternativ. Resultatet blir full behandling i nemnda eller retten, selv om saken kanskje kunne vært løst på en bedre måte.
Dette er trist: Prosessene i barnevernet skal tross alt tjene barnets beste, ikke advokatens.
Det må også sies at jeg ofte ser en forskjell på private advokater engasjert av kommunen og de sakene som føres av en kommuneadvokat, som er ansatt i kommunen og ikke har noe økonomisk interesse av hvordan saken løses.
Gjemmer seg bak taushetsplikten
Foreldrenes advokat har altså et tak på sitt honorar, basert på offentlig salærtakst på 1020 kroner timen. Barnevernets advokater har ikke noe slikt tak. Men hvilke timesatser opererer de med?
BARNAS' undersøkelse har forsøkt å klarlegge dette, noe som har vist seg vanskelig. Her gjemmer flertallet av barnevernstjenestene seg bak taushetsplikten, de ønsker ikke offentlighet om hvor mye de betaler private advokater (dette er imidlertid ikke taushetsbelagt informasjon, det er tvert imot informasjon barnevernet plikter å gi).
Det er åpenbart av offentlig interesse å vite hvilke ressurser barnevernet bruker i rettsprosesser mot foreldre.
Kun en fjerdedel av barnevernstjenestene i undersøkelsen har bidratt til åpenhet her. Tall fra disse viser store forskjeller i honoreringen av advokater, de dyreste advokatene har nær dobbelt så høy timepris som de rimeligste.
Timeprisen varierer fra 965 kroner til 1750 kroner pr. time. Gjennomsnittet er ca. 1300 kroner pr. time. Det er grunn til å tro at reell gjennomsnittlig timepris ligger høyere, ut fra en antagelse om at det er en overvekt av barnevern i det lavere prisleiet som har vært villig til å oppgi timeprisen.
Kan være i strid med menneskerettighetene
Hovedpoenget er imidlertid ikke timeprisen, 1750 kroner er ikke unormalt for advokattjenester. Men opplysningene illustrerer vilkårligheten i systemet, og det rettssikkerhetsproblem som skapes gjennom ulik motivasjon og honorering hos de to partene.
Det er også verdt å merke seg at store deler av barnevernet ser åpenhet om disse spørsmålene som en trussel.
Vi har et system som understøtter asymmetrien mellom det offentlige og familiene gjennom hele prosessen: Fra barnevernet starter en undersøkelsessak til fylkesnemnda eller retten har avgjort om barnet skal plasseres utenfor hjemmet eller ikke. Det allerede sterke offentlige betaler sine advokater godt, og det er i disse advokatenes personlige interesse at det føres sak.
De allerede svake private representeres av dårligere betalte advokater i et system der det lønner seg å jobbe så lite som mulig med saken. Det er et rettssikkerhetsproblem, og antagelig en ordning i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon.
