Kronikk

Politikerne har abdisert og lærerne er blitt marginalisert i videregående utdanning | Rune Slagstad

  • Rune Slagstad
    Professor emeritus, Institutt for samfunnsforskning
Ved overgangen til det nye «kunnskapssamfunnet» skulle ikke landet holde seg med noe som kunne ligne en kunnskapselite, skriver Rune Slagstad om avskaffelsen av det tradisjonelle gymnaset.

Styringen er overlatt et ekspanderende sjikt doldisbyråkrater. Men hvem kontrollerer kontrollørene?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det tradisjonelle gymnas ble i 1974, i det dypsosialdemokratiserte Norge, vedtatt avskaffet under bredest mulige konsensus fra SV til Høyre til fordel for «videregående skole».

Hensikten var ifølge Einar Førde (Ap) å gravlegge det eksisterende gymnas med dets elitistiske assosiasjoner. SVs eneste bekymring var forkortelsen «VG-skole». Ved overgangen til det nye «kunnskapssamfunnet» skulle ikke landet holde seg med noe som kunne ligne en kunnskapselite.

Få år senere dukket imidlertid gymnaset opp igjen som «alpingymnas», deretter utallige «idrettsgymnas». At det ble etablert en offentlig finansiert ordning for produksjon av sportseliter, forble ukommentert på politisk hold.

Lektorlaget som betimelig opponent

Tiden var ute også for gymnasets lektorer med deres faglige kunnskapstradisjoner. Det universitetsutdannede skolefolk som i 1892 hadde samlet seg i Filologenes og realistenes landsforening, ble fusjonert inn i Lærerforbundet (og deretter Utdanningsforbundet).

Norsk Lektorlag kan imidlertid nå om dagen feire at det i 1997 nærmest gjenoppsto fra de døde. Med sine 5500 medlemmer er det i forhold til Utdanningsforbundet (170 000) en organisatorisk lilleputt, men med sitt utrettelige forsvar for en faglig forankret kunnskapsskole har Lektorlaget vært en betimelig opponent til de toneangivende, skolepolitiske miljøer.

Les også

Ny NIFU-rapport: Store forskjeller i de videregående skolenes bidrag til at elevene fullfører

Gro Elisabeth Paulsen, som var en pregnant, offentlig stemme i de årene (2003–2015) hun sto i spissen for Lektorlaget, gir i sin nye bok Skolert eller spolert? Om kunnskapens plass i skolen (Kolofon forlag 2017) en utførlig argumentasjon for lektoropposisjonen – eller som hun bemerker: bidrar til at offentligheten i det minste kan «høre den skinndøde kremte».

Nå hadde hennes bok stått seg på en stedvis noe mindre alarmistisk tone, en strammere komposisjon og overhodet en sterkere redaksjonell hånd enn den Kolofon forlag kan tilby. Uansett er det lektor Paulsen bringer til torvs, et tankevekkende bidrag til det grunnleggende, men marginalt diskuterte spørsmål: Hva er egentlig formålet med skolen?

Kontrollfiksert målstyringsregime

Paulsen plasserer sitt forsvar for kunnskapsskolen som en kritisk videreføring av linjen til de to betydeligste – og mest omstridte – skolestatsrådene de siste tiår: Gudmund Hernes (Ap) og Kristin Clemet (Høyre). Under parolen «back to basics» ville de begge gjenreise kunnskapsskolen, men denne ambisjon kom gradvis i skyggen av et kontrollfiksert målstyringsregime, introdusert av Hernes, med internasjonal ekspansjon under Clemet: kunnskapsskolen ble en konkurranseskole.

Kronikkforfatteren omtaler Gudmund Hernes som en av de betydeligste og mest omstridte skolestatsråder de siste tiår. Her fotografert med daværende universitetsrektor Lucy Smith.

SVs skolestatsråder (Djupedal, Solhjell, Halvorsen) fortsatte Clemets kurs, bortsett fra noen obligatoriske knebøyninger om privatskoler, samt noe mindre aksentuering av kunnskapsdimensjonen (til gjengjeld fikk SV et helt kunnskapsdepartement i rødgrønn morgengave).

Ordet «kunnskap» nevnes ifølge Paulsen hyppigere enn for tre-fire år siden, «men det garanterer ikke at det får ideologisk gjennomslagskraft», kanskje ikke så underlig i en kontekst hvor forestillingen om «pensum» – det at skolen skal tilby visse basiskunnskaper – ifølge de offisielle dokumenter hører fortiden til.

Arvegods fra Hernes & Clemet

Det er særlig to forhold som fremheves – begge arvegods fra Hernes & Clemet – som forklaring på at det er så vanskelig å vende tilbake til en kunnskapsorientert skole i bred forstand.

Kristin Clemet fotografert i 2005 da hun var utdannings- og forskningminister.

Det ene er et ensidig, instrumentelt, nytteorientert syn på kunnskap: få mest mulig kompetanse ut av befolkningen. Det andre er et ekspanderende kontrollørregime: «Den instrumentalistiske tilnærmingen fører ofte til en overforenklet tro på at undervisnings-input og læringsresultat-output kan planlegges, styres, måles og sanksjoneres i en skole der mennesker tikker og går som tannhjul i et gammelt urverk.»

Søgnen har som direktør for Utdanningsetaten i Oslo siden 2000 vist seg som en styringsbyråkrat med sterke pedagogiske preferanser, samt et lite utviklet gehør for fri, åpen diskusjon.

Paulsen avviser hverken nytteorientert kunnskap eller målstyring, men i den realiserte kombinasjon marginaliseres det som skulle gi skolen dens egenart som samfunnsinstitusjon: en innføring til og et frirom fra det øvrige samfunnsliv – utdanning til kyndighet og dannelse til myndighet.

OECD som politisk aktør

OECDs testregime med PISA-målingene er i løpet av få år blitt den fremste premissleverandør for en utdanningspolitikk for kvantifiserbar kvalitet: kvalitet som kan måles og telles. Norge deltar i dag i mer enn 40 ulike tester, i tillegg til rekken av nasjonale prøver, evalueringer og rapporter i regi av Utdanningsdirektoratet, med Oslo-skolen som den flinkeste gutten i klassen.

Les også

SSB har regnet ut hvor mye hver enkelt skole bidrar til elevenes læring: Mer enn ett skoleår skiller topp og bunn.

Paulsen hører ikke til de hysteriske kritikere av enhver måling, men advarer mot målstyringens imperialistiske dynamikk: «en total forståelsesform» som invaderer også klasserommet. I PISA-prosjektet har en dessuten valgt bort fag som historie, samfunnsfag, kunst og etikk, tradisjonelt sentrale i norsk skole.

Hva har en slik vinkling å si for en helhetlig vurdering av skolen?

Ikke mindre foruroligende er det når OECD med sin sviktende lokalkunnskap opptrer som politisk aktør med anbefalinger til norske myndigheter, så som ut fra antatt stordriftsfordel å nedlegge mindre skoler eller avlønne lærere etter elevprestasjoner.

Astrid Søgnen en nøkkelskikkelse

Det nye, OECD-pregede skoleregimet har sine nasjonale translatører. En nøkkelskikkelse er Astrid Søgnen (Ap), statssekretær på 90-tallet med Reform 94 og Reform 97 som ansvarsområde og en entusiastisk målstyringsagent. Hun ledet «Kvalitetsutvalget» («Søgnen-utvalget»), som med sine to utredninger «Førsteklasses fra første klasse» (NOU 2002:10) og «I første rekke» (NOU 2003: 16) dannet basis for «Kunnskapsløftet» i Clemets regi.

Oslos utdanningsdirektør Astrid Søgnen

Søgnen har som direktør for Utdanningsetaten i Oslo siden 2000 vist seg som en styringsbyråkrat med sterke pedagogiske preferanser, samt et lite utviklet gehør for fri, åpen diskusjon. Hun har vært en entusiastisk pådriver for «baseskolene», «skolereformen ingen har vedtatt», ifølge Paulsen. I den byråkratiske retorikk omtales disse gjerne som «åpne skoler» (=«moderne skoler») til forskjell fra de gammeldagse klasseromskolene.

Skarheim også en doldisbyråkrat

Blant de skolebygg Søgnens etat gjerne så jevnet med jorden var ærverdige Majorstuen skole, men den ble reddet – av grunnforholdene (gjenåpnet i vakker stand i 2014). Nyere studier dokumenterer at det i all hovedsak er skoleeiere og skoleledere som er for baseskoler, mens lærere og foreldre gjerne støtter den tradisjonelle klasseromskolen.

Hvis en stiller filologen Søgnen sammen med siviløkonomen Petter Skarheim, i sin tid sekretariatsleder for «Søgnen-utvalget», har en to av de mest sentrale, politikkutformende doldisbyråkratene på utdanningsfeltet. Skarheim var ekspedisjonssjef i Utdannings- og forskningsdepartementet 1998-2004, leder for det utvalg som utredet etableringen av Utdanningsdirektoratet, og ble deretter Utdanningsdirektoratets første direktør (2004–2016) med innlagt toårig studieopphold som ambassaderåd i OECD. Siden 2016 er Skarheim departementsråd i Kunnskapsdepartementet.

På et utdanningsfelt der politikerne langt på vei har abdisert og lærerne er marginalisert, er styringen overlatt et ekspanderende sjikt doldisbyråkrater. Men hvem kontrollerer kontrollørene?

  • Interessert i å lese mer? Her er noen forslag:

Les også

  1. Utdanningsetaten i Oslo: - Kan virke vanskelig tilgjengelig og komplisert å styre etter

  2. Høyre vil ha forsøk med færre fag i videregående

  3. Oslo-elever skal lære å takle stress på skolen

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Skole og utdanning
  2. Utdanningsdirektoratet
  3. Utdanningsforbundet
  4. Kristin Clemet
  5. Lærere
  6. Videregående skole