Kronikk

Kronikk: Frontingen av «Den største forbrytelsen» gir en Holocaust-historie uten nyanser

  • Mats Tangestuen
    Historiker
  • Torill Torp-holte

Kompleksiteten og ansvarsforholdene omkring Holocaust i Norge er ikke avklart med Marte Michelets (bildet) utgivelse, skriver Mats Tangestuen og Torill Torp-Holte. Foto: Roald, Berit

Når Marte Michelet fronter sin bok om Holocaust i Norge, forsvinner både de som hjalp jødene å berge seg og en rekke andre historiske distinksjoner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forfølgelsene av jødene under okkupasjonen er et mørkt og uhyggelig kapittel i norsk historie som ikke kan fortelles for ofte eller for grundig.

Mats Tangestuen

I disse dager har Marte Michelet gitt ut en bok som foregir å fremstille det som hendte i full historiske bredde. Her gås også tett på enkeltpersoner, både overgripere og dem som ble ofre for den destruktive prosessen.

Torill Torp-Holte

Forfatteren skal særlig ha ros for hvordan hun får frem historien til den jødiske familien Braude.

Problematisk markedsføring

Det vanskelige ved denne utgivelsen er primært ikke boken selv, men promoteringen – eller markedsføringen – av den. I en rekke lanseringsintervjuer i avisene og i NRK har Michelet gått ut og angitt med hvilke briller boken skal leses. Det vil si hva som er bokens essens og sentrale historiske sannhet, nemlig hvordan «Nordmenn sikret jødeutryddelsen» (overskrift i Dagsavisen 21. oktober).

Men hvilke nordmenn? I flere intervjuer velger Michelet å gå i rette med hva hun mener var symptomatisk for den norske motstandsbevegelsen og den «menige» nordmann: «Jødene var ikke ansett som nordmenn. (…) Å redde dem var ikke en del av motstandskampen.» (Dagsavisen 21. oktober). «Nordmenn så en annen vei når jøder ble arrestert, alle steder i dette landet …» (nrk.no 21. oktober).

Dette er svært kraftfulle påstander, spesielt fordi flere av dem hun henter materialet sitt fra presenterer et helt annet bilde.

Motstandsbevegelsens påståtte manglende hjelp er heller ikke behandlet som et eget tema i Michelets bok; de som bisto jødene er bare generelt fraværende, bortsett fra redningsoperasjonen Carl Fredriksens Transport, som kort nevnes.

Dette på tross av forfatterens ønske om å skrive en oppdatert, grundig og helhetlig fremstilling av det norske Holocaust.

En sensasjonell nyfortelling

Det er fristende å anta at historien om hjelperne ikke passer inn i denne bokens fortellergrep og dramaturgi. Snarere lanseres utgivelsen som en sensasjonell nyfortelling, der poengene spisses i omtalene: «Spørsmålet er ikke om vi visste, men hvorfor vi var så villige», som det heter i undertittelen til Morgenbladets anmeldelse.

Langt de fleste av de jødene som klarte å flykte til Sverige fikk bistand av organiserte motstandsgrupper, foruten av ikke-jødiske venner og naboer

Debatten rundt motstandsbevegelsen og jødene er ikke ny, den har dukket opp med jevne mellomrom helt siden 1940-tallet. Motpolene har grovt sett vært de samme hele tiden: På den ene siden oppfatningen av at ingen løftet en finger, som det ble hevdet i en debatt i VG i 1966. På den andre siden at det som var mulig ble gjort under de rådende omstendigheter.

Sannheten er nok mer nyansert. Det var utvilsomt noen som ikke fant det naturlig at organisasjonen de tilhørte skulle engasjere seg i å hjelpe jøder på flukt, mens andre ofret livet for å bistå jødiske medborgere. Men følgende vet vi: Langt de fleste jøder som klarte å flykte til Sverige fikk bistand av organiserte motstandsgrupper, foruten av ikke-jødiske venner og naboer.

De mange hjelperne

En fremstilling av de mange hundre, stort sett i dag ukjente navn, som var engasjert i varsling, dekning og flukt ville ha nyansert den fortellingen om Holocaust i Norge som Michelet nå legger opp til.

Det ville kanskje også ha forhindret Aftenpostens anmelder i å skrive at «nesten samtlige jøder ble deportert».

I realiteten ble noe over en tredjedel av jødene i Norge arrestert og deportert, mens nær to tredjedeler lyktes i å flykte. Antall deporterte jøder fra Norge – 772 – er forferdelig nok, men hvor mange som greide å redde seg må også erkjennes.

Forfattere og historikere med bakgrunn fra motstandskampen er lenge blitt tillagt mye av ansvaret for hva som ble fremhevet og hva som ble glemt i årene etter krigen. To av dem har imidlertid skrevet svært grundig om jødene under okkupasjonen.

Antall deporterte jøder fra Norge – 772 – er forferdelig nok, men hvor mange som greide å redde seg må også erkjennes

Michelet har benyttet seg mye av materialet til Ragnar Ulstein (bokens dramatiske prolog er blant annet en bearbeidet replika av en dramatisk passasje i Jødar på flukt , utgitt i 1995 og 2006).

Ulstein utga forøvrig en beretning om forfølgelsene og flukten allerede i 1974, lenge før Michelet hevder at slik forskning eksisterte her i landet. Ragnar Ulstein er kreditert av Michelet, men utelates i avisintervjuene når andre sentrale forfattere nevnes.

Den andre, Kristian Ottosen, utga i 1994 den skjellsettende boken I slik en natt . Historien om deportasjonen av jøder fra Norge , sist utgitt i 2008. Dette er en bok av et kaliber Michelet hevder ikke finnes, en mangel hennes egen bok skal bøte på.

I Michelets tekst vitner bare et par fotnoter om at hun kjenner til Ottosens sentrale verk; forøvrig hviler den taust i kilderegisteret.

Harde skyts uten nyanser

Det mest påtagelige, nær suggestive trekket ved lanseringen av Den største forbrytelsen er likevel hvordan det norske medansvaret konsekvent innordnes under betegnelser som «nordmenn» og «nordmenns jødehat».

For det er ikke bare hjelperne som forsvinner – også en annen historisk nødvendig distinksjon blir borte.

I intervjuene skiller ikke forfatteren mellom de som gjennom sitt ideologiske valg støttet nazismen og okkupasjonsmakten – noen med tung, aktiv deltagelse under forfølgelsen og arrestasjonen av jødene – og de titusenvis som motarbeidet det samme.

Boken selv leverer ikke grunnlag for en slik begrepsoppløsning, men harde skyts sendes likevel mange veier. Også inn mot det jødiske miljøet.

Ulstein og Ottosen beskriver nok trykket fra en diktatorisk okkupant og lokale medløpere med en mer autentisk nerve enn senere generasjoner ser ut til å makte.

En Gestapo-mann som vil avlede ansvar og skyld for å unngå eksekusjonspelotongen, er ingen god kilde

En mangel på forståelse av overgripernes subtile fremgangsmåter og press finnes hos Michelet ikke minst i beskrivelsen av Harry Koritzinsky, sekretæren til Det Mosaiske Trossamfund i Oslo (feilaktig omtalt som forstander i boken).

Gestapo-mann som kilde

Selv om Michelet forsøker å sette seg inn i Koritzinskys dilemma rundt møtene han innkalles til av Hauptsturmführer Wagner, er det likevel Wagners utsagn i avhør som legges til grunn for det bildet hun tegner av en nærmest servil og tjenestevillig Koritzinsky.

En Gestapo-mann som vil avlede ansvar og skyld for å unngå eksekusjonspelotongen er ingen god kilde. Michelet slår senere fast at «DMT (Det Mosaiske Trossamfunn, red.) i Oslo gikk altså med på å peke ut alle jødene de visste om for Gestapo, også barna …»

Kompleksiteten og ansvarsforholdene omkring Holocaust i Norge er ikke avklart med Marte Michelets utgivelse. Boken må uansett leses uten de lanserte briller.

Les også:

Anmeldelse av «Den største forbrytelsen»:

Les også

Marte Michelet bretter ut vår nasjonale skam

Marte Michelet nominert til Bragepris:

Les også

  1. Nominert til to bragepriser for samme bok

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Historie
  3. Litteratur