Bistand bør ikke være et fristed der politikere kan bruke store penger på det som passer dem | Per Ø. Grimstad og Tom Vraalsen
Er debatten om bruk av bistandsmidlene blitt borte fordi mange involverte har en personlig interesse av virksomheten?
Det var før mye debatt om bistand, hvor mye Norge skulle gi, og hva den skulle brukes til. Det har det vært lite av de siste årene. Ett tall har festnet seg, 1 prosent av BNI. Det later det til å ha blitt noe nær enighet om at Norge bør bruke til bistand, eller utviklingshjelp som det før het.
Og i 2016 var budsjettposten på 36,6 milliarder kroner, som tilsvarer 1,11 prosent av BNI. I 1996 var total norsk bistand på 8,5 milliarder kroner, til sammenligning.
Uten offentlig resultatvurdering
I dag er det lite snakk om hva disse pengene brukes til. Kanskje fordi det er mange involverte som har en personlig interesse av virksomheten?
Eller det er blitt en plass hvor politikere kan få gjort ting de ellers ikke ville hatt penger til, uten spørsmål?
Og uten offentlig resultatvurdering. Og kanskje brukt på områder som ikke er bistand i den reelle betydning av ordet. Mye går til interne forhold i Norge, som for eksempel innvandrer- og flyktningspørsmål, utenrikspolitiske relasjoner og annet.
- Hver femte norske bistandskrone: Går til formål i Norge
Hjelpe dem som er i nød
Kanskje er tiden kommet for å rydde opp. Bør vi glemme 1 prosentdebatten? Se på hva vi vil bruke av tid og penger på å hjelpe dem som er fattigere og i nød?
For å bidra til å hjelpe frem de fattigste menneskene i verden.
Bør vi gjennomgå bistandsbudsjettet, ta ut det som ikke er direkte bistand og ende opp med et årlig budsjett basert på konkrete, praktiske programmer og prosjekter med åpenbar nytteverdi. Og med faste ansvarlige oppfølgere/gjennomførere. Ikke basert på prosent av BNI, men på hva vi får gjort av nyttige prosjekter i løpet av et år, for verdens fattigste, og for livsmiljøet.
Dette går bistandsmilliardene til
Vi har prøvd å få en oversikt over hva pengene ble brukt til i 2016:
- Av de nesten 37 milliarder kronene gikk i fjor 4,7 milliarder eller 12 prosent gjennom den etaten som ble laget for å gjennomføre norsk bistand, NORAD. En ganske stor del av NORADs budsjett går gjennom OfU, Olje for Utvikling, som styres av et utenforstående råd av departementer og direktorater.
- Multilaterale organisasjoner fikk 15,7 milliarder kroner, med ca. en milliard til hver av de største mottagerlandene, Syria, Brasil og Afghanistan.
- 6,7 milliarder gikk til flyktninger i Norge, det vil si til prosjekter, ulike tiltak i Norge, som kommunale flyktningmottak, sosiale, brede tiltak for innvandrere i Norge og i støtte til andre departementer.
- I tillegg går mye penger til frivillige norske organisasjoner, for å administrere og støtte deres utviklingsprosjekter, som i all hovedsak er finansiert av staten.
- Får norsk bistand: Lederne i organisasjonene tjener det dobbelte av den norske statsministeren
Millioner til konsulenter
I det siste har det vært noen oppslag i mediene om utbetalinger av flere titalls millioner kroner til konsulenter som skal forberede og følge opp utviklingsprosjekter. Dette kommer i tillegg til den staben som er bygd opp i Norge i de forskjellige institusjonene som har gjennomføringsansvar.
Nylig ble det kjent at bistand skal brukes til å redusere kvikksølvforurensning i Kina, siden starten i 2016 er det visstnok brukt ca. 60 millioner kroner av bistandsbudsjettet til dette. Og forleden ble det kjent at utenriksministeren fra 2018 vil bruke store bistandsmidler på Balkan, ut fra frykten for russisk innblanding og innflytelse. Dessuten er det velkjent at statsråder, andre politikere og embetsmenn på reiser i verden bruker bistandsmidler til å etablere relasjoner og program.
Bevisst holdning til ressursbruken
Bevilgninger til konkrete prosjekter på noen titalls millioner ville i Norge skapt store åpne debatter og offentlige diskusjoner. Bruk av penger innen den 1-prosentlige bistandspotten skaper i dag ingen debatt.
Det er på tide at vi tar dette området på alvor og får en bevisst holdning til hva vi skal bruke våre ressurser til i en verden som sårt trenger assistanse for de fattigste.
Mye av bistandsmidlene går til interne forhold i Norge, som for eksempel innvandrer- og flyktningspørsmål, utenrikspolitiske relasjoner og annet.
Vi bør ikke la bistand være et fristed for politikere og administrasjon til å bruke store penger på det som passer dem, og i øyeblikket.
Forslag til nyordning
For å lede bistanden inn på et fremtidsrettet og konstruktivt spor, med åpen debatt om ressursbruk og prioriteter, har vi et forslag til en nyordning:
1) Det settes ned et hurtigarbeidende utvalg, med representanter for LO/NHO, eventuelt KS, faglige og frivillige organisasjoner (og representanter for bistandsadministrasjonen) som med kort tidsfrist går gjennom bistandsbudsjettet og løfter ut det som ikke er reell bistand.
2) Etter ryddingen gjenstår et budsjett, som ikke er en prosentandel av BNI, men et reelt budsjett med konkrete prosjekter med praktisk nytteverdi for mennesker i verdens fattige land.
3) Budsjettet bør settes opp med fordelt gjennomføringsansvar til:
a) FN og multilaterale organisasjoner
b) Norske og utenlandske frivillige organisasjoner
c) Offentlige og private prosjekter gjennom Norad. Norad har et generelt oppfølgingsansvar, eventuelt i samarbeid med Riksrevisjonen.
4) Dette bør resultere i en offentlig rapport som lages hvert år.
Riksrevisjonen kan ha en viktig rolle i å tydeliggjøre målsettinger, innsats og resultater. Å forvalte bistandsmidler i land med svak forvaltning er krevende. Spisskompetanse og dyp problemforståelse er ofte helt avgjørende for suksess.
Per Ø. Grimstad har vært direktør i NORAD (1988–96) og ambassadør i Pretoria, Sør-Afrika. Han var statssekretær (Ap) i Næringsdepartementet 1986-88 og har hatt en rekke lederjobber innen norsk næringsliv.
Tom Vraalsen var bistandsminister (Sp) i 1989-90. Han har blant annet vært FNs spesialutsending for Sudan og norsk FN-ambassadør i New York og ambassadør i London, Washington og Helsingfors.
Her kan du lese flere artikler om bistand:
Det er uakseptabelt å bruke bistand som pisk | Anne-Marie Helland
Hugh Evans vil redde verden med konserter og utpressing. Det har Erna Solberg fått merke.
Terje Tvedt: Godhetstyranniets far
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
