Kronikk

Kronikk: Fornuften kom ikke med reformasjonen | Georg Fredrik Rieber-Mohn

  • Georg Fredrik Rieber-Mohn, tidligere høyesterettsdommer

Dominikanermunken og universitetslæreren Thomas Aquinas (1225-1274) var representant for fornuften ved universitetene i middelalderen og brøt med dominerende læretradisjoner i kirken.

Endret reformasjonen fullstendig på forholdene i den forutgående «mørke middelalder»? Var det reformasjonen som brakte fornuften og kunnskapsdannelsen til universitetene?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En verdig og ekte markering av de 500 år siden den lutherske reformasjon får man bare dersom historieskrivningen er fordomsfri og mest mulig balansert. Og usaklighet behøver ikke å vise seg direkte i det som omtales, den kan meget vel fremkomme ved det som ikke nevnes, slik at leseren inviteres til å trekke en ønsket slutning, for eksempel at reformasjonen endret fullstendig på et forhold som var annerledes i den forutgående og «mørke» middelalder.

Dette sistnevnte ble jeg minnet på ved lesningen av et innlegg i Aftenposten 11. januar i år, der fem historikere fra Universitetet i Oslo skriver om reformasjonens følger for europeiske universiteter.

Georg Fredrik Rieber-Mohn Foto: Ingar Haug Steinholt

«Arnesteder for fri tenkning»

Samlet representerer de fagene kirke-, kultur- og rettshistorie. Det slås fast at «de førreformatoriske universiteter hadde vært undergitt kirkelig kontroll», samtidig som det påpekes at universitetene etter reformasjonen, altså under en enevoldskonge som kirkens øverste leder, ikke var frie «for konfesjonelle bindinger og føringer».

Men så anføres det at de protestantiske universitetene alt fra 1500-tallet av var «arnesteder for fri tenkning for utvikling av ny kunnskap». Begrunnelsen skal være denne: «Alle de store reformatorene var sterkt preget av humanistiske kunnskapsidealer. I tillegg hadde det – mer generelt – sin bakgrunn i reformasjonens allianse med fornuften, som var av grunnleggende betydning helt fra starten av».

Fornuften og middelalderen

Leser man dette i sammenheng, er konklusjonen nærliggende: Med reformasjonen kom fornuften og kunnskapsdannelsen inn ved universitetene, som i middelalderen nærmest var en forlengelse av den katolske kirkes overstyring av hele samfunnslivet.

Les også

Kirken som ikke vil bli moderne

Jeg påstår ikke at de nevnte historikere fullt ut er enige i en slik slutning, men deres artikkel frister mindre kyndige lesere til å trekke den. La oss se litt nærmere på middelalderens forhold til fornuften.

Latin som fellesspråk

Først et sitat fra idéhistorikeren, professor Trond Berg Eriksen: «1200-tallet var imidlertid både en politisk og en kulturell storhetstid. Senere er denne epoken blitt systematisk baktalt både av protestantiske skolelærere og romantiske nasjonalister. Likevel er tiden fra 1200 frem til svartedauden den eneste epoken i dette landets historie hvor det virkelig har vært en europeisk nasjon.»

Berg Eriksen har vårt eget land for øye, men det samme var situasjonen i Europa for øvrig. Og den viktigste grunnen til denne tilhørighet mellom Norge og resten av Europas kulturelle liv var latinen som fellesspråk i de lærde kretser. Disse intellektuelle miljøer fant man først og fremst i klostrene og ved universitetene.

Høymiddelalderen og Thomas Aquinas

Én av høymiddelalderens lærdeste personer, og en av filosofihistoriens største tenkere, var dominikanermunken og universitetslæreren Thomas Aquinas (1225-1274). Det er ikke for meget sagt at hans «allianse med fornuften» ikke var svakere enn reformatorenes! Og hans betydning for ettertidens filosofi og tenkemåte har vært betydelig, like frem til nythomismens storhetstid på 1900-tallet, ja til i dag.

Om ham skriver idéhistorikeren og forfatteren Lars Roar Langslet (1936-2016): «Thomas Aquinas hører til de få fiksstjernene på filosofiens firmament, hevet over de tidskonjunkturene som de fleste filosofier og ideologier er prisgitt. Han står på høyde med Platon og Aristoteles, Spinoza, Descartes og Leibniz, Hume, Kant og Hegel – de urokkelig store som all senere filosofi har måttet forholde seg til.»

«Forener gresk tenkning med kristendommen»

En annen idéhistoriker og Aquinas-kjenner, professor A.H. Winsnes (1889-1972), skriver et sted: «Når det gjelder systematisk logisk tenkning er Thomas Aquinas av høieste orden». Og videre: «Han er likesom hele tiden under den fornuftige tankes kontroll». Den kjente engelske forfatter m.m. G.K. Chesterton (1874–1936) skriver at Aquinas riktignok ikke selv drev med naturvitenskapelige eksperimenter, som sin samtidige lærer, men likevel «var han, historisk sett, en varm venn av vitenskapelig frihet».

Det er ikke for meget sagt at Thomas Aquinas' «allianse med fornuften» ikke var svakere enn reformatorenes!

Og Langslet oppsummerer slik: «Sagt i korttekst forener han gresk tenkning med kristendommen – en syntese som har preget vestlig kultur siden da, med tilliten til fornuften, rasjonalitetsidealet, som ledestjerne».

Den frie tanke

Thomas Aquinas var selvsagt ikke enerådende representant for fornuften ved universitetene i middelalderen, men trekkes her frem som et lysende, innflytelsesrikt eksempel. Og han brøt med dominerende læretradisjoner i kirken – arven fra flere kirkefedre med Augustin i spissen, og med Bibelen som grunnlag ikke bare for fundamentale trossannheter, men også for all tenkning.

Men denne arven levde videre ved siden av den såkalte skolastikken, som Thomas grunnla. Det var plass til flere tenkemåter, også slike som sto i et innbyrdes spenningsforhold til hverandre. Den frie tanke var på ingen måte fjern for middelalderens læresteder.

Forløper til opplysningstiden

«De fem» i Aftenposten skriver videre at de protestantiske universitetenes allianse med fornuften også bar frukter som «opplysningstenkning», med andre ord at de ga grobunn for opplysningstidens fremvekst, i det minste i de protestantiske samfunn.

Men opplysningstidens hjemland, kjerneområde og åndelige kraftsentrum var Frankrike. Og her vil jeg gjerne sitere hva man fra gresk-katolsk hold har uttalt, i en kritisk kommentar fra 1900-tallet til Thomas Aquinas´ filosofi, nemlig at «en kirke som hyllet en Thomas Aquinas måtte vente seg en Voltaire».

Med andre ord: En kristen filosof som etablerer et radikalt skille mellom fornuftens og åpenbaringens sfærer, og har så stor tillit til den menneskelige fornuft som erkjennelsesvei både til skaperverket og Skaperen, baner også vei for en tenkning som baserer seg utelukkende på fornuften, og som avviser Gud, i alle fall den kristne Gud. Det har således vært hevdet at Thomas´ dyrkelse av fornuften var én av mange forløpere til den langt senere opplysningstiden, der Voltaire (1694–1778) var dens fremste representant i Frankrike.

Katolsk-kristen ramme

Så skal ikke jeg bestride at selv om katedralskoler og universiteter vokste frem og blomstret i høymiddelalderen, var de til syvende og sist knyttet til en katolsk-kristen ramme for tenkningen. Men denne tilknytning var neppe like sterk overalt og ved alle fakulteter. Og «kontrollen» var ikke sterkere enn at nye synsmåter vokste frem, som til dels brøt radikalt med fortidens autoritative kirkefedre.

Les også

Martin Luthers omveltning

Når «de fem» skriver at reformatorene var «sterkt preget av humanistiske kunnskapsidealer», er dette neppe egenskaper som oppstår med dem, der og da, uten røtter i det foregående ånds- og kulturliv. En av senmiddelalderens største humanister var den engelske lordkansler Thomas More (1478-1535), som i sin berømte bok Utopia forfekter både religiøs toleranse og liberalisme. Historien bygges som kjent ved sten på sten.

Frigjøringen av universitetene

Jeg skal ikke benekte at det er sider ved reformasjonen som etter hvert bidro til frigjøring av universitetene fra konfesjonelle bindinger og orienterte dem mot samfunnet som sådant. Luthers avvisning av enhver forbindelse mellom tro og tanke som vei til gudserkjennelse, kan ha vært av betydning. Og selve opprørsånden, som var reformasjonens drivkraft, hadde utvilsomt sine breddevirkninger.

Men også andre hendelser i tiden bidro til en utvikling som nevnt. Det heliosentriske verdensbilde ble enerådende, Amerika og sjøveien til India var oppdaget, og nye handelsforbindelser oppsto, med nye kunnskaper og kulturoverskridende kontakter til andre deler av verden.

Man bør være varsom med å legge for stor vekt på enkeltfaktorer i forklaringen av historiens utvikling. Det kan være grunn til å minne om historikeren Jacob Burckhardts ord: «Historien er ingen vitenskap om nøytrale fakta, men beretningen om kjensgjerninger som én tidsalder finner bemerkelsesverdig ved en annen». Eller med andre ord: Hver generasjon historikere gjenforteller historien ut fra sine behov og sin forståelse.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Den katolske kirke
  3. Filosofi
  4. Religion
  5. Europa
  6. Teologi
  7. Martin Luther

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Reformasjonen var fra begynnelsen i 1517 uløselig knyttet til universiteter, den var aldri avgrenset kirkelig, men var hele tiden en omfattende samfunnsmessig og kulturell omveltning.

  2. KRONIKK

    95 teser som endret Europa og den kristne troen

  3. KRONIKK

    Kronikk: Hvorfor trenger vi et pro-europeisk Norge? | Nina Witoszek

  4. KRONIKK

    Jeg ser syv lyspunkter ved døden | Per Fugelli

  5. KRONIKK

    Forskningsmidlene blir bare tilsynelatende tildelt etter fri konkurranse | Erik Stänicke og Arne Johan Vetlesen

  6. KRONIKK

    Høyresiden har størst mistillit til journalistikken | Kjersti Thorbjørnsrud og Hallvard Moe