Er jeg norsk? | Kaveh Rashidi
Da en Twitter-melding ble til en storm på internett.
Jeg er født og oppvokst i Norge, er norsk statsborger og føler meg norsk. Derfor kaller jeg meg nordmann. Begge foreldrene mine er riktignok født i Iran, men jeg synes ikke at det gjør meg mindre norsk.
For en nordmann kan ha sin historie og sine røtter fra hele verden, og det å være norsk kan bety så mangt. Inntil nylig har jeg tenkt på dette som en enkel sannhet i livet.
Så klart har jeg noen ganger opplevd fordomsfulle utsagn og handlinger. Enkeltindivider som behandler meg som en ikke-nordmann på grunn av hudfargen. Som når folk snakker engelsk til meg på fjellet. Eller den gangen rundt lunsjbordet da en kollega snakket om råning, men tok seg en pause, så bort på meg og spurte om jeg visste hva «råning» betydde. Men slikt preller av meg.
Inntil torsdag 15. august. Da en liten hendelse ble til en storm på internett, etter at jeg delte en opplevelse på Twitter.
Jeg opplevde dette både sårende og interessant, så jeg valgte å skrive om det på Twitter. Etter noen timer eksploderte Twitter. Flere tusen mennesker delte eller likte tweeten, fra Jonas Gahr Støre til Bård Tufte Johansen. Nærmere en kvart million har sett tweeten, ifølge Twitters statistikk.
Treffer en nerve
Så klart var det noen som ikke trodde på at dette hadde skjedd og beskyldte meg for å lyve. Andre mente at kvinnen må ha vært psykisk syk. Men det jeg aldri hadde ventet, var den påfølgende diskusjonen og alle de vanvittige sidesporene, som til syvende og sist satte selve hendelsen i skyggen.
Deler av diskusjonen var relativt ventet og med kjente argumenter. Som denne:
Når noen sier slikt, treffer det en nerve. Jeg blir usikker. Liker ikke pasientene mine meg? Velger de helst en lege med norsk navn? Men jeg tenker meg om og svarer det jeg tror:
Hva hvis de har rett?
Men så eskalerer det. Plutselig er det ikke lenger et spørsmål om hva slags leger vi ønsker, eller om innvandrere som «stjeler studieplasser», noe som er tullete nok i seg selv. Nei, nå diskuterer vi min personlige identitet. Om jeg i det hele tatt er norsk, og hva det gjør for nordmenn at jeg kaller meg norsk.
Hva hvis han har rett? Hva hvis jeg ikke er norsk? Hva er jeg da? Jeg føler meg ikke iransk, det er sikkert og visst. Det er ingen papirer eller dokumentasjon som tilsier at jeg er iransk på noe vis. Og jeg kan heller ikke være nasjonsløs. Så da er jeg vel norsk. Eller kanskje norskiransk?
Motstanden kommer på løpende bånd. Her tre kommentarer jeg fikk i løpet av 17 minutter:
Jeg prøver å svare høflig og forklarende på disse kommentarene og forsvarer mitt synspunkt.
Absurde argumenter
Men uansett hvor mye jeg forsøker, så butter det imot. Etter hvert blir argumentene som brukes imot meg, nærmest absurde:
En drøss med fremmede på Twitter støtter meg og diskuterer mot dem som påstår slikt. Nå har jeg titalls notifikasjoner på telefonen hvert eneste minutt. Og diskusjonen blir mer og mer fjern fra fornuften.
Og jeg som er så god på ski ...
Dette blir for tåpelig, tenker jeg. Samtidig er det nettopp slike tåpelige meninger som kan feste seg hos noen og bygge større og farligere meninger. Og selvsagt ender denne diskusjonen også med farlige ideer ...
Hvor står jeg hvis det smeller i Norge? Samme stedet som sist: På et akuttmottak der jeg hjelper de skadede.
Hvorfor gidder jeg?
Skal jeg forklare ham at islam og Norge ikke kan settes opp mot hverandre? At Norge består av muslimer, og at nordmenn også er muslimer? Mange velger å ta diskusjonen. Likevel fortsetter retorikken i det vide og brede på Twitter om et slags «vi mot dem» der det er «etnisk norske» mot «islam», når sannheten er at vold og hat kommer fra helt andre steder i samfunnet enn islam.
Så hva skal jeg gjøre? Jeg nekter å akseptere at jeg ikke er nordmann. Et anonymt menneske på internett bestemmer ikke det. Spørsmålet er om jeg burde gå inn i disse diskusjonene og dele meldingene. Flere har stilt spørsmål ved nettopp dette, sendt meg private meldinger og sagt at jeg gir for mye rom til en liten, marginalisert gruppe. At jeg løfter dem og er med på å spre tankene. At jeg burde ignorere og blokkere disse menneskene.
Men det løser ingenting, tenker jeg. De menneskene, de tankene og de holdningene vil fortsatt eksistere i Norge. Om noe vil de kanskje vokse enda raskere, uten motstand. Og er det noe denne debatten på Twitter har lært meg, er det at det er et langt større nettverk enn man skulle tro. For eksempel kan én person med 1500 følgere skrive dette om terrorisme på veggen min:
Så viser han til en tweet med angivelig forskning. Den andre personen har nesten 3000 følgere og har et like farlig budskap:
Bør eksponeres og fordømmes
Og slik fortsetter det i det uendelige med hatefulle kommentarer i alle kriker og kroker av internett. En link fører til neste, alt skapt av likesinnede som hauser hverandre opp.
Jeg tror hverken vi burde ignorere eller le av dette. Dette er et hat som har vært til stede lenge.
Siden massedrapene på Utøya er det ingen grunn til å tro at det er blitt redusert.
Selvfølgelig er en stor del av ansvaret hos politikerne og på systemnivå. Men akkurat som med #metoo, kan også ekstremisme eksponeres og fordømmes. Og det kan starte med at vi tar de individuelle diskusjonene.
Kanskje jeg ikke får endret meningene til de helt ekstreme. Men jeg tror det handler om de tusener på tusener av mennesker som sitter stille bak skjermen og følger med på diskusjonene. De kan være unge, usikre, påvirkelige, sårbare eller simpelthen nysgjerrige. Kanskje de sliter psykisk, eller kanskje de hekter seg på ideene til den første gruppen som virker vettug og gir dem tilhørighet. Ethvert sted en mørk tanke får dominere, må noen tenne et lys og vise hva våre gode, norske verdier virkelig er.
Så vær så god, kjør debatt. Er jeg norsk? Er jeg 100 prosent norsk? Er jeg nordmann?
Les også:
