Kronikk

Mens min mor stelte hjemme, utfordret kvinnebevegelsen husmoridealet | Abid Q. Raja

  • Abid Q. Raja
    Kultur- og likestillingsminister (V)

Om Norge ikke hadde klart å endre de holdningene og den oppveksten jeg var født inn i, er det mye som tyder på at jeg aldri kunne blitt likestillingsminister, skriver Abid Q. Raja. Her på sin første dag som kultur- og likestillingsminister. Olav Olsen

Om Norge ikke hadde klart å endre de holdningene jeg ble født inn i, er det mye som tyder på at jeg aldri kunne blitt likestillingsminister.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1975 ble jeg født inn i en familie som var opptatt av alt annet enn likestilling. Men jeg ble også født inn i et tiår hvor likestillingsarbeidet fikk fornyet kraft, nasjonalt som internasjonalt. Om Norge ikke hadde klart å endre de holdningene og den oppveksten jeg var født inn i, er det mye som tyder på at jeg aldri kunne blitt likestillingsminister.

Derfor tillater jeg meg å være litt pompøs når jeg skriver om dette. Det som jeg liker å kalle mulighetslandet Norge. Da jeg vokste opp i et hjem preget av strenge religiøse rammer og fysisk avstraffelse, hadde mange modige kvinner (og noen menn) allerede gjort mye for likestillingskampen i Norge.

Selvbestemt abort

Lite visste jeg at jeg i mine fem første leveår vokste opp i det som var et epokeavgjørende tiår for kampen for kvinners rettigheter og likestilling.

70-tallet la grunnlaget for idealene om selvbestemmelse og frie liv. Helt avgjørende i Norge var Stortingets vedtak av en egen likestillingslov og loven om selvbestemt abort. Det var motstand mot begge, og særlig abortloven.

Mens min mor stelte hjemme, utfordret kvinnebevegelsen husmoridealet.

Andelen kvinner i høyere utdanning og i betalt arbeid steg merkbart parallelt med utbygging av velferdsstaten.

I tiårene som fulgte, tiltok presset for å bygge ut velferdsordninger som gjorde at kvinner, men også menn, kunne kombinere familie og arbeid.

Foreldrepengeordningen og rimelige barnehageplasser til alle er en forutsetning for vår velferd i dag.

Kvinner fikk delta i Holmenkollstafetten for første gang i 1975, samme år som Abid Q. Raja ble født. Erik Thorberg

Stemte imot langrenn for kvinner

Tenk bare på hvor langt vi har kommet fra den gangen Gerd Von Der Lippe og Ingerid Ellingsen snek seg inn under mannlige dekknavn for å løpe Holmenkollstafetten i 1972, og ble straffet med startforbud.

Og hvor absurd fremstår det ikke at vi, som det eneste landet i verden, stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en OL-gren i Oslo i 1952? I dag er det ingen som er så stolte av langrennsjentene våre som det vi er. Eller som heier mer på Maren Lundby og de andre jentene når de kjemper for å hoppe i de samme bakkene som gutta.

Samtidig er likestilling i idretten et relativt begrep når vi ser at gutter og menn stikker av med brorparten av ressursene.

Etter at jeg tiltrådte som statsråd, har jeg lest meg opp på norsk likestillingshistorie. I hele min politiske karriere har jeg vært opptatt av disse spørsmålene i samtiden, men det er faktisk ikke gitt at en muslimsk mann, født i en pakistansk familie i Oslo, kan den norske likestillingshistorien på rams. Men den norske reisen bør imponere oss alle.

Likestilling var langt fra et omforent norsk prosjekt da Venstre-kvinnen Gina Krog startet kampen for allmenn stemmerett for kvinner på slutten av 1800-tallet.

Verden ville gå av hengslene, og kvinner ville bli intetkjønn, tordnet biskoper og andre notabiliteter i stortingssalen. Heldigvis fikk ideene om likestilling tverrpolitisk støtte.

1963: Blomsternedleggelse på Gina Krogs grav på Vår Frelses gravlund i forbindelse med kvinnenes stemmeretts-jubileum. Arild Hordnes/NTB scanpix

Mor er analfabet

Samtidig er jobben langt fra omme. Siden regjeringsskiftet i 2013 har andelen kvinner som jobber deltid, sunket. 76.000 flere kvinner jobber heltid i dag enn for syv år siden. Fortsatt finnes det enkelte som jobber ufrivillig deltid, og derfor skal vi utvikle en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.

Under denne regjeringen har andelen kvinnelige styreledere i selskaper staten har eierskap i, og andelen kvinnelige toppledere, økt. Samtidig har vi også utfordringer. COREs topplederbarometer 2018 viser at blant de 200 største selskapene i Norge er kun 1 av 10 administrerende direktører kvinner, selv om vi også her kan se positive endringer i toppledergruppene.

Internasjonalt er saken en annen. Millioner av jenter og kvinner verden over får ikke oppfylt grunnleggende rettigheter. Fortsatt er skolegang bare en drøm for mange, og to av tre av er verdens analfabeter er kvinner. Min mor er én av dem. Tusenvis av jenter blir giftet bort hver eneste dag, og 70 prosent av verdens fattige er jenter og kvinner. Dette er vonde fakta vi ikke må lukke øynene for.

Abid Raja og konen Nadia Ansar. Stein J. Bjørge

Les også

Intervju med Abid Raja og konen hans Nadia Ansar: – De skulle tvinge oss til å velge bort kjærligheten

Kampen er verdt å ta

Det er lett å bli motløs, men viktigere er det å ta til motmæle. Midt oppi disse dystre tallene finnes det også grobunn for optimisme, nemlig det faktum at vi vet at det er mulig å lykkes. I Norge er vi fullstendig klar over at til tross for at kampen er både utmattende og langvarig, så er den verdt å ta.

For det første er det et spørsmål om frihet. Å være likestilt er noe hver og en av oss har rett til. Et rettferdig samfunn vil si at alle har et liv basert på like vilkår. Det betyr fravær av vold og tvang, av diskriminering, marginalisering og utestenging. Men også, mer positivt, like livssjanser og lik anledning – i alle relasjoner – til å være jevnbyrdig og til å delta på lik linje som andre.

For det andre så lønner det seg. Vi blir ofte omtalt som en oljenasjon. Og selvfølgelig har den statlige håndteringen av naturressurser vært viktig, men minst like sentral har kvinnebevegelsens kamp for kvinners inntog i arbeidslivet vært.

Da jeg var tre år gammel, jobbet halvparten av alle kvinner i Norge. I dag er tallet to av tre. Det er dette som har gitt den norske velstanden. Forskning viser at vi kunne vært 3300 milliarder kroner fattigere hvis kvinnene ikke hadde gjort sitt inntog på arbeidsmarkedet.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Maner til fortsatt kamp

Jeg tror på ideen om mulighetslandet Norge, men jeg er ikke naiv. Antiliberale krefter er ikke bare et internasjonalt fenomen, men også noe vi kjenner på her hjemme. Derfor er det både med takknemlighet og ærefrykt at jeg har tatt fatt på jobben som kultur- og likestillingsminister.

Reisen min fra en kommunalbolig på Ila i Oslo til en plass rundt Kongens bord har vært lang. Og minst like lang har likestillingsreisen vært, men viktigere enn det er at ingen av reisene er over.

150 års kamp har gjort likestilling til en omforent verdi store deler av det norske folk støtter opp om. Derfor har jeg de fleste i ryggen når jeg på kvinnedagen maner til fortsatt kamp for et likestilt samfunn for alle mennesker. Uavhengig av seksuell orientering, kjønn, funksjonsnivå, sosial bakgrunn, etnisitet eller hvor du bor. Ikke fordi det er en fjern drøm, men fordi historien vår har vist at det er mulig.

Les mer om

  1. 8. mars 2020
  2. Likestilling
  3. Kjønn
  4. Forskning
  5. 70-tallet
  6. Abort

8. mars 2020

  1. NORGE

    Sterk 8. markering i Oslo og over store deler av verden - se bildene her

  2. VERDEN

    FNs generalsekretær etterlyser systemskifte på kvinnedagen

  3. SID

    Ingen burde tvinge oss til å bære frem et barn

  4. KOMMENTAR

    USA kunne valgt en av fire toppkvalifiserte kvinner. Det turde de ikke.

  5. KULTUR

    Hva skjer når likestillingskampen kjempes i parforholdet? – Forferdelig slitsomt, mener Kjersti Ericsson (76)

  6. SPORT

    Når Gro Hammerseng-Edin kjenner på skammen, vet hun at det er på tide å ta grep