Føre-var-prinsippet snus på hodet av helsemyndighetene | Bjørg Marit Andersen
Norske helsemyndigheter har alltid vært mer opptatt av at befolkningen ikke skal «skremmes» enn av å komme med gode, klare og konsekvente tiltak.
Føre-var-prinsippet – å forebygge – er et kjent begrep med tanke på smittevern. Å forebygge er bedre enn å behandle og vil som regel spare store økonomiske utlegg og menneskeliv.
Som under tidligere epidemier (sars i 2003, fugleinfluensaen i 2005, svineinfluensaen i 2009) er norske helsemyndigheter igjen på etterskudd med det nye koronaviruset (covid-19).
De løper etter infeksjonsutbruddet og spår at utbruddet vil involvere tusenvis av mennesker i Norge. I stedet for tidlige, aktive og til dels drastiske forebyggende smitteverntiltak som stopper og reduserer smittespredningen, melder de om selvoppfyllende profetier som holder epidemien i gang.
Direktestudio: Koronaviruset
På ville veier
Norske helsemyndigheter har likevel alltid vært mer opptatt av at befolkningen ikke skal «skremmes» enn av å komme med gode, klare og konsekvente tiltak som kan berolige mer enn den uklare talen vi ser i dag.
Dessuten er helsemyndighetenes økonomiske perspektiv på ville veier, siden det er dyrere for hele samfunnet å holde en epidemi som er på gang enn å bruke drastiske «dyre» smitteverntiltak for å redusere spredningen.
Myndighetene mangler smittevernkompetanse og vilje til å ta denne epidemien seriøst. Forebyggende tiltak er mangelfulle og må på plass i et språk som folk forstår.
Som kjent kan alle epidemier og pandemier stanses, og alle er blitt stanset, raskt eller langsomt, avhengig av innsats, økonomi, kunnskap og kompetanse hos helsemyndighetene i hvert enkelt land. Kina tok sterke tiltak i bruk da de skjønte at koronaviruset var alvorlig og har nå flatet ut kurven for nysmitte i samfunnet. Utenfor Kina er det ni ganger så høy økning av nysmitte. Blant de skandinaviske landene er Norge akkurat nå på topp med hensyn til koronapasienter.
Sparing fører til smitterisiko
Epidemier kan stoppes/reduseres i et rikt land med gode helsemessige, hygieniske og sanitære forhold. Til dette trengs beredskap, planlegging og alt utstyr på plass, helt fra epidemien blir annonsert på verdensbasis.
Det skulle ikke mangle smittevernutstyr i vårt land, fordi det skulle være definert og på plass med tanke på et kalkulert utbrudd før epidemien kommer til landet.
Det ser ikke ut til at helsemyndighetene lærer av tidligere erfaringer med sars og svineinfluensa – at smittevernutstyr fort kan forsvinne fra markedet og derfor må være en del av beredskapspakken.
Sparing fører til smitterisiko. Mangel på sentralt smittevernutstyr som kirurgisk munnbind og særlig en tett maske, åndedrettsvern, som beskytter best mot virusgjennomgang til luftveier, går ut over helsepersonell, som blir unødig utsatt for smitte.
For å spare på utstyret gjennomfører nå norske sykehus sparetiltak med gjenbruk av engangsutstyr som kan være smittet. Sykehus som Oslo universitetssykehus legger opp til gjenbruk av åndedrettsvern, der samme maske skal brukes i opptil syv dager og innimellom bruk puttes i en plastkonvolutt.
Dette er tiltak som hverken er beskrevet fra WHO, CDC (Centers for Disease Control and Prevention) eller den Europeiske CDC (ECDC). Det er å utsette personalet for en utrolig risiko!
Legger seg på minimumstiltak
CDC og ECDC og andre helsespesialister behandler koronasmitten som mulig luft- og kontaktsmitte, med bruk av sikkert smittevernutstyr før man går inn til mistenkt pasient og strenge rutiner for hvordan man tar av smittevernutstyr på en sikker måte. Også Kina har behandlet sine koronapasienter ut ifra at det er snakk om luftsmitte.
Men norske helsemyndigheter støtter seg til WHO-anbefalinger om smitterisiko innen 1 meter fra pasienten. Norske helsemyndigheter følger slavisk WHO, som legger seg på minimumstiltak og som ikke er godt nok. Å holde seg 1 meter fra pasient med koronasmitte er ikke godt nok smittevern så lenge ikke smitteveier er godt nok dokumentert.
Siden våre helsemyndigheter ikke behandler smitten som luftsmitte, kan dette medføre økt spredning i befolkningen. Ved sars-epidemien i 2003 måtte WHO øke smittevernnivået fra kontakt-/dråpe-smitte til streng isolasjon/luftsmitte etter et par måneder. Mange døde i denne tiden før gode smitteverntiltak kom på plass.
Presset testkapasitet, bemanning og mangel på utstyr: – Vi kan få betydelige problemer
Heller ikke denne epidemien er ufarlig. WHO melder (3. februar) at ca. 80 prosent gjennomgår mild sykdom, ca. 14 prosent får alvorlig sykdom og 5 prosent blir kritisk dårlige. Av ca. 90.000 tilfeller er nå nesten 45.000 pasienter blitt friske igjen, mens mer enn 3200 er døde. Derfor må regimer for luftsmittetiltak fortest mulig på plass i vårt land.
Bruk av kirurgisk munnbind kan forsvares for kontakter og nære relasjoner og i visse utbruddssituasjoner. Fordi mennesker i snitt automatisk tar seg ca. 15 ganger til nese, munn eller øyne pr. time (dokumentert), vil munnbind beskytte ekstra mot selvpåført smitte. Bruk av kirurgisk munnbind/åndedrettsvern bør settes på pasienter som hoster/nyser og lignende.
Åndedrettsvern skal benyttes av alt helsepersonell som skal gå inn til en person med kjent, mistenkt koronavirus-smitte.
Det myndighetene har unnlatt å si: Risikoen for overføring av koronavirus fra dyr til menneske | Péter A. Csángó
Det mest bekymringsfulle nå
Myndighetene har også forsømt sine føre-var-prinsipper når det gjelder reiseanbefalinger og kontrolltiltak av trafikk over grenser, spesielt fra regioner med smittespredning, med bruk av spørreskjema og temperaturmåling og med like karanteneanbefalinger for alle smitteeksponerte personer, uansett yrke. Flere enn helsepersonell kan komme i kontakt med personer med nedsatt infeksjonsforsvar.
Håndhygiene og hostehygiene er viktig for å avgrense epidemien. Å hoste i albuen er ikke anbefalt av CDC, ECDC, Kina, Singapore eller andre smitteverneksperter, med unntak for WHO og norske helsemyndigheter. WHO anbefaler at man kaster tørkepapiret etter bruk og vasker eller desinfiserer hendene, men beskriver ikke veiledning for desinfeksjon av albuen etterpå!
Det mest bekymringsfulle nå er at sykehusene er nedkjørte, ofte overfylte med korridorpasienter i en influensatid. Arealene blir fortettet med manglende arbeidsplasser og et lite tilfredsstillende arbeidsmiljø og med et hardt arbeidende personell som er redd for å bli utsatt for smitte på grunn av manglende tilgang til smittevernutstyr.
