Kronikk

Middelklassen mangler forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv | Ljunggren og Mangset

  • Jørn Ljunggren
    Universitetet i Oslo
  • Marte Mangset
    Forsker, Institutt for samfunnsforskning
Nav-skandalen er ikke den eneste som illustrerer at det finnes en stor gruppe mennesker, også i likhetsorienterte Norge, som opplever at makthaverne ikke hører eller forstår deres erfaringer og bekymringer, skriver kronikkforfatterne.

Samtidig som den sosiale ulikheten øker, virker det stadig vanskeligere å se hvor den øvre middelklassen skal kunne finne økt forståelse for vanlige folks liv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nav-skandalen beskrives som en gedigen rettspolitisk skandale. 48 trygdemottagere kan være uskyldig dømt for trygdesvindel. Mer enn 2400 saker kan være feilbehandlet. Hvordan trygdemottagerne er blitt behandlet på av byråkratiet, og ikke minst av rettsvesenet, har en svært ubehagelig sosial slagside.

Saken er imidlertid ikke den eneste som illustrerer at det finnes en stor gruppe mennesker, også i likhetsorienterte Norge, som opplever at makthaverne ikke hører eller forstår deres erfaringer og bekymringer.

At toppolitikere langt oftere har høyere utdanning enn befolkningen de styrer på vegne av, er én sak. Men politikere er langt fra alene om å ha innflytelse og samtidig mangle forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv.

Les også

Les Therese Solliens kommentar: Hvor går man når fabrikken stenger?

Velmenende forståelse

Mens juristene nå går i seg selv og etterlyser systemiske endringer, finnes det også en rekke deler av den øvre middelklassen som kommer til kort i sin forståelse. Kulturarbeidere og akademikere har for eksempel ofte en forståelse av seg selv som politisk bevisste, kunnskapsrike og empatiske.

Hovedkarakteren i Jens M. Johanssons roman Lavterskeltilbud er godt eksempel: Adam Berg er forfatter og har bestemt seg for å skrive om det som virkelig betyr noe. Om «folk i vanlig arbeid, folk i nedgangstider, folk som sitter i kassen på butikken. Ja, om folk, rett og slett».

Tross romankarakter Bergs iherdige innsats for å skrive autentisk, blant annet gjennom å ta seg jobb på Kiwi på Mortensrud, klarer han likevel aldri å bryte ut av den kulturelle middelklassens boble og dens distanserte forhold til arbeiderklassens liv og væremåter.

Adam Berg er en lattervekkende figur, men kan han også sees som et realistisk bilde av den velmenende middelklassen? Med høyt utviklet sans for estetikk, historisk kunnskap og ikke minst sympati for arbeiderne? En sympati han har lært av sin venstreradikale far, og som dermed virker å være mer fundert i oppfatninger om ulikhetsstrukturer og myter om arbeidere, enn i forståelse på et mer menneskelig plan.

Lavterskeltilbud kan på denne måten sies å blottlegge middelklassens blindsone.

Les også

Les bokanmeldelse av «Lavterskeltilbud»: Tar den kulturelle middelklassen med buksene nede

Hovedkarakteren i Jens M. Johanssons roman «Lavterskeltilbud» kan sies å blottlegge middelklassens blindsone, skriver debattantene.

Hvem er arbeiderklassen?

Når selv ikke den velmenende kulturmiddelklassen forstår arbeiderklassen, er det fordi arbeiderklassen ikke lenger finnes, eller handler det om at den ikke er synlig lenger?

Den tradisjonelle forståelsen av arbeiderklassen, som utelukkende bestående av stolte, hvite industriarbeidermenn, fremstår i dag som en mytisk forestilling fra en annen tid.

Samtidig er det uklart hvor den øvre middelklassen skal henvende seg for å få innblikk i og forståelse for vanlige mennesker med vanlige lønninger, økonomiske utfordringer og ikke minst med politiske holdninger som er i utakt med deres egne.

Personlige og daglige møter fremstår som lite sannsynlig, spesielt i Oslo. Der de med mest ressurser også er de som i størst grad bor avgrenset fra andre grupper.

Avisene kunne vært en kilde til forståelse for andre grupper, men arbeidere er mindre til stede i norske medier nå enn tidligere. Og når de først er det, handler sakene ofte om konflikt.

Hva med TV? Om vi ligner på vårt naboland, er det heller ikke mye å hente der. I Sverige er nemlig arbeiderklassen grovt underrepresentert på TV. Aller minst til stede i SVT – rikskringkasteren. Når arbeiderklassen først skildres, er det gjerne i dokusåper hvor de skal korrigere sin egen umoralske oppførsel.

Når selv ikke den velmenende kulturmiddelklassen forstår arbeiderklassen, er det fordi arbeiderklassen ikke lenger finnes, eller handler det om at den ikke er synlig lenger? spør debattantene. Bildet er tatt i Åndalsnes november 1974. Oljeeventyret var i gang og lokket arbeidskraft fra innlandet.
Les også

Les også: Oslos gylne gettoer

Samfunnsforskningens rolle

At Norge har vært mer opptatt av likhet, og at vi har hatt mindre lønnsforskjeller enn andre land, rokker ikke ved det faktum at noen er mer privilegerte enn andre. Noen har mer penger, mer makt og mer innflytelse over kulturen. Som sosiologer møter vi ofte interesse for kunnskapsformidling om sosial ulikhet.

Men det er sjelden populært å påpeke overfor noen at de tilhører en gruppe med privilegier. Selv blant samfunnsforskere kan det sitte langt inne å akseptere at man har makt eller at man bor i ressurssterke og segregerte nabolag.

Norske toppbyråkrater har også en langt mindre forståelse for hva slags privilegert posisjon de befinner seg i enn deres franske og britiske kolleger. «Man er da vanlig om man bruker T-banen.»

Marte Mangset ved Institutt for samfunnsforskning og Jørn Ljunggren ved Universitetet i Oslo.

Skjønnlitteratur som kilde

Samfunnsforskningen har mye å bidra med, men vi har ingen forestillinger om at vitenskapelige tekster ligger på nattbordet i de tusen middelklassehjem.

Skjønnlitteraturen gir mulighet for innsikt i andre menneskers liv. Til gjenkjennelse, forståelse og identifikasjon. Og på en måte som går langt utover det forskningen kan bidra med.

De siste årene har vist at det i norsk samtidslitteratur finnes flere som har evne til å skrive om vår tids arbeiderklasse på en måte som bryter med tradisjonelle, mytiske forestillinger.

Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, Kyrre Andreassens For øvrig mener jeg Kartago bør ødelegges og Ingvild Rishøis Vinternoveller er eksempler på troverdige og potensielt øyeåpnende skildringer. Der finnes mennesker med økonomiske og kulturelle utfordringer som har drømmer som på mange måter skiller seg fra den øvre middelklassens.

Zeshan Shakar har skrevet romanen Tante Ulrikes Vei. Her ved huset han vokste opp i Tante Ulrikes Vei.

«De andres» virkelighet

Samtidig evner disse forfatterne å beskrive mennesker og liv som også skaper allmenn gjenkjennelse. I dagens sosiale kontekst fremstår det sentralt å styrke forståelsen for at ulike livsbetingelser kan frembringe ulike erfaringer, verdier og perspektiver.

Litteraturen kan bidra med dette hvis vi er på vakt mot nye former for eksotiske myter, hvor skildringene av «de andre» utelukkende er sengelektyre for en middelklasse på jakt etter å kunne se på seg selv som politisk bevisste og empatiske mennesker.

Det er naivt å tro at Nav-skandalen ville vært avverget om alle hadde lest samtidslitteratur som tematiserer dagens arbeiderklasse. Men det gjenstår likevel å vise til hvor maktens aktører kan få bedre innblikk i «de andres» virkelighet.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nav
  2. Middelklassen