Kronikk

Hvordan havnet 26 norske barnevernssaker i Strasbourg? | Thea W. Totland

  • Thea W. Totland
    Advokat, Barneadvokatene DA

Et tyvetall norske barnevernssaker er for tiden til behandling ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (bildet). Det er et skyhøyt tall, skriver advokat Thea W. Totland. VINCENT KESSLER / REUTERS / NTB SCANPIX

Det er et skyhøyt tall for et lite land som ser på seg selv som et fyrtårn for menneskerettigheter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et tyvetall norske barnevernssaker er for tiden til behandling ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Et skyhøyt tall for et lite land som ser på seg selv som et fyrtårn for menneskerettigheter. Hvordan kunne vi havne der?

Etter den knusende dommen mot Norge i EMD 10. september er det sagt mye klokt og riktig om svakhetene ved norsk barnevern. Det er et system med svakheter i både kompetanse, prioritering, struktur og tilsyn. Og det er et system som åpner for vilkårlighet.

Spørsmålet som da melder seg, er: Hvis barnevernet er på ville veier, hvorfor har ikke kontrollmekanismene fanget opp dette?

Thea W. Totland er advokat i en av barnevernssakene som for tiden behandles av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dan P. Neegaard

Det rene prestisjerytteri

Ved siden av fylkesmennenes tilsyn er det fylkesnemndene og domstolene som skal kontrollere og etterprøve barnevernssaker. Og når over 20 norske saker nå behandles av EMD, er det ikke bare fordi barnevernet har krenket barn og foreldres rettigheter. Sakene har havnet i Strasbourg også fordi kvalitetssikringen og kontrollen videre i prosessen har sviktet.

Undersøkelser både i statlig, kommunal og privat regi har avdekket kritikkverdig saksbehandling i store deler av den kommunale barnevernstjenesten. I sommer var jeg engasjert som gransker av en kommune på Vestlandet for å se nærmere på tre omstridte barnevernssaker i kommunen.

Granskingen avdekket vilkårlighet, manglende dokumentasjon, ignorering av de rutiner barnevernet etter loven er pålagt å følge, trakassering av familier, manipulering av fakta og det rene prestisjerytteri. Likevel hadde barnevernet vunnet frem.

Funnene i granskingen føyer seg dessverre inn i et mønster jeg har sett så altfor ofte gjennom mine 15 år som barneadvokat.

De fleste gir opp kampen

Det store rettssikkerhetsproblemet oppstår når ufullstendig og feilaktig barnevernsarbeid skal danne grunnlaget for en rettslig prosess. Da oppstår de følgefeil som gjør at norske barnevernssaker havner i Strasbourg. Dessverre har de fleste gitt opp kampen før de kommer dit.

Ikke alle har samme stamina som Trude Lobben, som vant frem med sin sak i EMD 10. september.

Rettssalen i EMD, Strasbourg. VINCENT KESSLER / REUTERS / NTB SCANPIX

For det første er det vilkårlighet i bruk av sakkyndige når barnevernstjenesten bringer en sak inn for Fylkesnemnda for sosiale saker med krav om omsorgsovertagelse. Av og til engasjerer barnevernet en sakkyndig, andre ganger ikke. En eventuell sakkyndig er som regel en psykolog, men det er ingen tydelige krav til særskilt barnefaglig kompetanse.

Flere psykologer har barnevernet som eneste levebrød. Er man redd for å sage over den grenen man sitter på, er det ikke vanskelig å gjette hvilken vei konklusjonene ofte går.

Psykologene kan i praksis gjøre sin vurdering etter eget forgodtbefinnende. Det er hverken reelle krav til metode eller tilfredsstillende mekanismer for kontroll.

  • Les også dette debattinnlegget:
Les også

Ragnhild E. Pettersen og Geir Kjell Andersland: Norge trenger en barnevernskommisjon

Diffus diagnose

For det andre er det asymmetri i tilgangen på kompetanse og ressurser. Barnevernstjenesten stiller med hele sitt team, gjerne en innleid psykolog og en advokat som kan bruke ubegrenset med tid til full timepris for å vinne saken. Barn og foreldre får dekket kun advokat og da ikke til advokatens normale timepris. Private parters advokat honoreres av staten etter en stykkpris.

Betalingen er med andre ord den samme om saken er komplisert eller enkel, om foreldrene bøyer av for barnevernet eller om de kjemper for barna sine, om barnevernet opptrer profesjonelt (noe selvsagt mange gjør) eller kun er opptatt av å vinne saken med alle midler. Resultatet for advokaten er at jo mer man kjemper for foreldrene mot barnevernets arsenal av ressurser, desto lavere blir timebetalingen.

Fylkesnemnda (som er et forvaltningsorgan) nærer ofte også en blind tillit til forvaltningens og eventuelle sakkyndiges ufeilbarlighet. Dersom barnevernstjenesten har gjort en dårlig jobb, eller til og med fører fylkesnemnda bak lyset – ja, så blir dette i mange tilfeller ikke oppdaget. Resultatet er at barnevernet vinner frem med omsorgsovertagelse i nærmere 90 prosent av sakene.

De fleste omsorgsovertagelser skjer ikke på grunn av overgrep, vold, rus eller psykiatri i familien, men fordi foreldrene får den svært diffuse diagnosen «manglende foreldreferdigheter».

Les også

På det verste hadde Hanna ett anfall i timen. Barnevernet ble varslet flere ganger. Så ble hun funnet død.

Store geografiske forskjeller

Havner man i fylkesnemnda, er det ikke likegyldig hvor man bor. Det er store geografiske forskjeller i vurderingene. Et eksempel fra fylkesnemndenes årsrapport for 2018: Dersom man som foreldre klager på et akuttvedtak i Trøndelag, har man en statistisk sjanse på kun 3 prosent på å få medhold i klagen. Bor man i Oslo og Akershus, er sjansen for å få medhold 35 prosent. Igjen et høyst vilkårlig system.

Ankeinstans for fylkesnemnda er tingretten. Men heller ikke tingretten har ressurser eller kompetanse til å avsløre feilaktig barnevernsarbeid. Tingretten lener seg som regel tungt på barnevernets saksfremstilling, på kjennelsen fra fylkesnemnda og ikke minst på en eventuell sakkyndigvurdering.

Og slik oppstår følgefeilene: Dårlig eller feilaktig barnevernsarbeid blir ikke oppdaget av fylkesnemnda, som ved sin kjennelse faktisk styrker barnevernets troverdighet. Tingretten er som påpekt heller ikke rustet for å avsløre feilene, og dermed får ofte barnevernet godkjentstempel også der.

EMD siste mulighet

Så skulle man tro at i rettsstaten Norge ville en kompetent tredje instans, lagmannsretten, kunne avsløre følgefeilene? Men nei. Lagmannsretten har en silingsadgang og slipper igjennom bare et mindretall av barnevernssakene. For ikke å snakke om Høyesterett. Det skjer uhyre sjelden at rikets øverste domstol behandler en barnevernssak. Høyesterett ser ut til å ha abdisert når det gjelder rettssikkerheten for våre svakeste. En eiendomstvist eller en sak om fyllekjøring har mye større sjanse for å bli behandlet der.

Dermed blir tingrettens dom i de fleste tilfeller stående. Da er det bare én mulighet igjen: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. EMD kan imidlertid ikke avgjøre en barnevernssak, bare uttale seg om hvorvidt det offentlige Norge har brutt menneskerettighetene. Og det skjer jo, som vi vet.

Kronikkforfatteren er advokat i en av barnevernssakene som for tiden behandles av EMD.

  • Les også:
  1. Les også

    Mistillit til norsk barnevern i utlandet: – Norges anseelse kan bli rammet

  2. Les også

    Athar Ali: Ny barnevernslov må ivareta etniske minoriteter bedre

  3. Les også

    Ny barnevernslov om skilsmissehjem: Begge foreldre kan pålegges hjelpetiltak ved tvang.

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
  3. Høyesterett
  4. Rettigheter

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Det offentlige ordskiftet om barnevernsssaker bør være saklig, balansert og nyansert

  2. NORGE

    Regjeringsadvokaten har sendt to anker til Strasbourg: – Barnets interesser overhodet ikke nevnt i dommene

  3. NORGE

    – Vi vil at saken vår skal være med på å forandre barnevernet

  4. NORGE

    Direktøren for fylkesnemndene: – Vi har tatt signalene fra Menneskerettsdomstolen om barnevernssakene

  5. NORGE

    Regjeringen anker to EMD-dommer: Mener hensynet til barnets beste er utfordret

  6. DEBATT

    Det må være et ufravikelig krav at barn ikke skal ta skade av samvær med foreldrene