Europeisk humanisme er under press
Flyktningkonvensjonen undergraves.
«Forargelsen er et middel til å slippe å forstå noe man ville føle seg uvel ved å forstå.»
Det skrev forfatteren Helge Krog (1889-1962).
Mange blir forarget over å høre at Norge og Europa er medansvarlige for de ufattelige menneskelige tragediene som utspiller seg blant flyktningene på de greske øyene, i leirene i Libanon og Jordan.
Fortsatt dør mennesker når de forsøker å ta seg over havet fra Libya. Kvinner og barn i flyktningleiren Al-Hol overlater vi til det krigsherjede landet Syria.
Da det ble tatt ansvar
De som var deltagere i de store krigene i forrige århundre, tok ansvar for å rydde opp.
Første verdenskrig gjorde omkring 800.000 mennesker statsløse. Etter initiativ fra Fridtjof Nansen etablerte Folkeforbundet (FN) Nansenpassene for å hjelpe dem. Flere enn 50 stater anerkjente passet. Det ga over 450.000 mennesker rett til å reise over disse landenes grenser.
Etter andre verdenskrig ble omkring 400.000 såkalte «volksdeutsche», folketyskere, gjenbosatt i nye land. Dette var folk som bodde i landområdene Hitler-Tyskland erobret, for eksempel Sudetenland.
I 1951 kom FNs flyktningkonvensjon. Dens viktigste prinsipp var at alle som kom til en landegrense under flukt, hadde krav på beskyttelse og sin søknad om asyl behandlet. Ingen automatisk «pushback» ble et hellig prinsipp i internasjonal lov.
Slik er det ikke nå.
Man skyver ansvaret over på hverandre. Flyktningkonvensjonen undergraves.
En «regelrytters» perspektiv
I det andre bindet av mine memoarer har jeg tillatt meg å komme inn på tragedien i Libya. Den har Norge et stort medansvar for. Det har ført til forargelse i noen kretser.
Særlig fordi jeg satte navn på det.
Dagbladets anmelder skrev at Jagland er en «regelrytter» – han burde være opptatt av realpolitikk. Men det er nettopp brudd på regler som har ført oss inn i elendigheten. La meg begynne med hvordan Norge plutselig ble et land som slapp bomber over Libya.
Da vi besluttet å bidra med et sanitetskompani i Afghanistan, i en internasjonal aksjon som FN autoriserte, holdt vi møter både i Stortingets utvidede utenrikskomité og i Stortingets plenum.
Å slippe bomber over Libya garanterte tap for sivilbefolkningen. Men den beslutningen ble tatt gjennom konsultasjoner på SMS og mobiltelefon.
Det pressen burde ha gjort, var å stå vakt om Grunnloven og Stortingets forretningsorden når myndighetene ikke selv gjorde det
Mange land var tvilende, blant annet Tyskland og Nederland.
Norsk presse applauderte det hele. Det pressen burde ha gjort, var å stå vakt om Grunnloven og Stortingets forretningsorden når myndighetene ikke selv gjorde det.
Slik bombekampanjen forløp, var det ikke vanskelig å forstå at målet var noe mer enn å beskytte sivilbefolkningen, slik som FNs sikkerhetsråd hadde autorisert.
Målet var å bli kvitt Libyas tidligere diktator, oberst Muammar Gaddafi.
Regimeendring uten en plan hadde vi sett før, både i Afghanistan og Irak.
Sunnimuslimene som ble satt til side etter invasjonen i Irak, tok hevn. IS ble dannet. Det ble et mareritt i Syria. Og nå sitter vi her med spørsmålet om hva som skal skje med IS-kvinnene i Al-Hol-leiren.
I denne situasjonen er det all grunn til å anvende reglene.
Nå må vi snakke om den europeiske humanismen. Om hva den består av, helt konkret, ut over de moralske appellene som det norske sivilsamfunnet er så god til.
Kjernen i europeisk humanisme
Etter krigen fikk den europeiske humanismen et klart juridisk uttrykk gjennom den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Hvis et land er i en krisesituasjon, kan deler av konvensjonen suspenderes for en definert periode.
Konvensjonen inneholder imidlertid fem artikler som ikke under noen omstendighet kan suspenderes. Og da er vi ved kjernen i europeisk humanisme.
- Det gjelder artikkel 2, som gjennom en tilleggsprotokoll er forstått som et totalforbud mot dødsstraff.
- Samt artikkel 3 om et totalforbud mot enhver form for tortur eller umenneskelig behandling.
- Artikkel 4 nedlegger et totalforbud mot enhver form for tvangsarbeid.
- Og artikkel 7 slår fast at ingen kan ilegges straff uten at det har grunnlag i en lov.
Det er viktig å være klar over at det aldri var meningen at Den europeiske menneskerettsdomstolen skulle overta medlemsstatenes ansvar for å overholde konvensjonen. Men det ble dessverre i stor grad slik.
Klagene til domstolen flommet inn fordi medlemsstatene ikke oppfylte sine forpliktelser. Da jeg kom til Europarådet, som har ansvaret for konvensjonen og domstolen, var det 130.000 uavklarte saker.
Det var lett å se at løsningen på krisen var å få medlemsstatene til å gjennomføre konvensjonen i sin lovgivning og rettspraksis på hjemmeplan slik at ikke så mange klager kom til Strasbourg.
Og da er vi kommet til kvinnene og barna i Syria.
De som bringer dem hjem
De fleste av dem er statsborgere i europeiske land.
Mange land har tatt følgene av sine forpliktelser om å gjennomføre konvensjonen på hjemmeplan. Det vil si ikke å utsette sine borgere for tortur og umenneskelig behandling.
Dessuten at straff må tilkjennes under deres egne lover. Det skal ikke skje gjennom umenneskelige forhold i en fangeleir, som for noens del vil bety å bli drept, altså utenomrettslig dødsstraff.
Disse landene bringer derfor kvinnene hjem og fører dem for retten. Barna følger med fordi konvensjonens artikkel 8 slår fast at alle har rett til familieliv.
Den europeiske menneskerettsdomstolen vil avgjøre om landene har juridisk plikt til å ta seg av barna og kvinnene. Uansett vedtak er det ikke ulovlig å anvende konvensjonen slik andre europeiske land har gjort.
Norge bør følge deres eksempel.
Den norske dobbeltmoralen
Det finnes et annet utslag av krigene i Europas nærhet som dessverre viser den norske offentlighetens dobbeltmoral.
Den tyrkiske journalisten Can Dündar ble fengslet for å ha offentliggjort at tyrkiske myndigheter forsynte islamister i Tyrkia med våpen. Da var det gledelig nok mange protester i norske medier og fra politikere.
Saken mot Julian Assange begynte også med at han avslørte krigens grusomheter. Han offentliggjorde et videoopptak av et amerikansk helikopterangrep der to journalister og flere andre ble drept. Vi kunne se hvordan de amerikanske soldatene latterliggjorde ofrene de hadde skutt.
Men det har vært sparsommelig med protester mot behandlingen av Assange på lederplass og fra norske politikere. Ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk Pen arrangerte nylig en demonstrasjon foran Stortinget. Da bidro kun en politiker fra Rødt.
Den europeiske humanismen er under press i vårt land.
