Kronikk

Kronikk: Norsk metode gjorde vondt verre for belastet ungdom | Stein Lillevolden

  • Stein Lillevolden
OPT_3884eed0-ca22-8da6-a9f9-47b4e2ea5e85_doc6ohkubfxy43ce6bulbq-sL3PpA9gan.jpg

Unge med problemadferd skulle komme på rett kjøl ved at positiv oppførsel ble belønnet med alt fra kinotur til ny deodorant. Men slik gikk det ikke i Danmark.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1992 utløste daværende byråd Hanne Harlem en opphetet debatt da hun stemplet en gruppe sårbare og kriminalitetsutsatte barn som «verstinger». Det skjedde i forbindelse med opprettelse av en lukket, fengselsaktig barnevernsinstitusjon i Oslo. Innad i barnevernet fortsatte diskusjonen om nytten av, og ikke minst skadene ved, institusjonsplasseringer, og i 2005 ble et nytt prestisjeprosjekt lansert: Et evidensbasert program for adferdsendring.

Faglig vitaminmangel

Programmet fikk det kosttilskuddslignende navnet MultifunC, men inneholder ikke mange nye faglige vitaminer: Etter en metaanalyse av tidligere undersøkelser av «hva som virker» i behandling og rehabilitering av unge med alvorlige adferdsvansker, ble det konstruert en behandlindlingsintensiv institusjonsmodell.

Ifølge denne modellen skjer forandring og adferdsmodifisering gjennom forsterkning eller belønning av ønsket adferd, fremfor at negative handlinger straffes.

Et knippe adferdsteorier ble samlet til et program for tidsbegrenset opphold i institusjon, med påfølgende tett oppfølging i familie og nærmiljø. Der skal de unge trenes i sosiale ferdigheter og skolegang, slik at de kan endre negativ adferd, vurderinger og tankesett. I tillegg skal de øke kontakten med jevnaldrende som fungerer normalt, oppnå selvkontroll , få ferdigheter i å løse problemer og oppmuntres til positiv adferd. Det hele styres etter en detaljert manual som ikke må fravikes.

De unges oppmerksomhet rettes hele tiden mot hva de kan tjene på dagligdagse handlinger som å stå opp, spise, gå på skole osv.

Gjennom drøyt fire år har jeg arbeidet i en slik MultifunC-døgninstitusjon i København, fra prosjektets start frem til politikerne omsider lukket institusjonen i fjor sommer.

Dette er en skjebne København MultifunC deler med flere tilsvarende institusjoner i Norge. Men i den norske markedsføringen av MultifunC her i Danmark ble det påstått at 70–80 prosent av de unge som har vært anbrakt i MultifunC-institusjoner i Norge og Sverige, ikke har hatt tilbakefall til kriminalitet.

Det finnes ingen dokumentasjon på slike fantastiske resultater, så mer evidensbasert enn dette var ikke markedsføringen. Derimot bidro den sterkt til at den danske stat bevilget 56 millioner danske kroner til å starte to institusjoner.

Totalt fremmedgjørende

Fra første stund ble København-institusjonen totalt fremmedgjørende for de unge, selv for dem som faktisk var motivert for å komme ut av kriminalitet og rus. Den økonomiske modellen bak forsterkningssystemet, hvor du skal opptjene poeng på et klippekort som kan veksles i såkalte forsterkere, som en kinotur eller en deodorant, gjør at de unges oppmerksomhet hele tiden rettes mot hva de kan tjene på dagligdagse handlinger som å stå opp, spise, gå på skole osv.

Forløpet kan ideelt gjøres på seks til ni måneder, men lenge før dette skar de unge igjennom og rømte fra det livsfjerne systemet. Mange hadde gjennom hele livet manglet noen å ha tillit til og vært utsatt for grov svikt, for så å skulle trenes med et kaldt poengsystem hvor de skal være sin egen lykkes smed gjennom adferdsendring.

Fjernsyn på rommet var forbudt, inntil rømningene ble for mange

Dette systemet skal trene ungdommene i sosiale ferdigheter som erstatning for de ferdighetene de har i negative miljøer. I stedet ender man opp med å trene dem i strategisk tilpasning til belønningssystemet for å veksle poengene i hard valuta. Dette kan fort bli en farlig trening for unge med en fattig livssituasjon, hvor de har vært tvunget til å fokusere på raske penger.

Samtidig forsøker man å av-oppfinne virkeligheten utenfor institusjonen, ved å programfeste at de kun skal omgås «pro-sosiale» venner og ikke negative venner med problemadferd og «antisosial ungdomskultur», som om våre unge kunne velge venner og sosiale sammenhenger fra øverste hylle.

Musikk på rommet var forbudt

For å styrke forsterknings— og belønningssystemet attraktive sider forsøkte man å monopolisere tilgang til internett ved å frata de unge smarttelefoner og PC, inntil dette måtte oppgis fordi det var ulovlig.

Musikkanlegg på værelset var forbudt og erstattet med en skramlete 70-tallsaktig klokkeradio med lydkvalitet som en fyrstikkeske, slik at tilgang til musikk skulle være en ettertraktet vare på rasjoneringskortet. Fjernsyn på rommet var også forbudt, inntil rømningene ble så mange at man forsøkte å kjøpe de unge tilbake med fem lusne kanaler.

Ansatte sluttet, og oppsiktsvekkende mange fikk sparken.

Fra før hadde disse utsatte ungdommene måttet utvikle mange overlevelsesstrategier i umulige familie- og livssituasjoner med massiv svikt. Derfor reagerte de med å gjøre alt for å unnvike nok et følelsesløst kontrollregime. Fiendebildet ble forsterket hver dag, og de utviklet lett gjenkjennelige kontrollskader fra alle totalitære institusjoner.

De ansatte ble også mer frustrerte enn i vanlig sosialt arbeid, fordi de var blitt forespeilet suksess hvis man bare fulgte manualen til punkt og prikke. Gikk det ikke bra, fikk man vite at det var fordi de ansatte ikke var gode nok i MultifunCs manual.

Prestasjonspress og fremmedgjøring

Sosialt arbeid rommer alltid mange nedturer og kriser, men da reklamen hadde fortalt om den fantastiske suksessraten i Norge, blir stressnivået deretter. Det handler ikke lenger om sosialt arbeid, men om prestasjonspress og fremmedgjøring. Ansatte sluttet, og oppsiktsvekkende mange fikk sparken for å ha uttrykt sin frustrasjon. Mange sykmeldte seg med stress.

Det alternativet hadde ikke de unge, så de rømte ut i usikkerhet eller inn i rus. For å hindre dette, begynte gode sosialarbeidere å handle ondt, gjennom stadig grovere maktanvendelse og kontroll for å hindre avvik.

Til slutt ble konseptet bare et sett av rituelle handlinger

Programmet MultifunC spesielt, og manualstyrt innsats generelt, presser medarbeiderne til dårlig sosialt arbeid og inn i en bekymringsfull avhumanisering. Årsaken er at man hele tiden skal måle de unges svikt og tilkortkommenhet, fremfor innsikt i naturlige opposisjon overfor et rigid og uforståelig system av regler og inngrep.

Forestillingen om det økonomiske mennesket oppmuntrer til et bestikkelsessystem, der de unge forsøkes korrumpert gjennom et systematisk press for å veksle ønsket adferd inn i belønning. Til slutt ble konseptet bare et sett av rituelle handlinger, der poengkort ble klippet og dokumentert uten å gi mening hverken for de unge eller de ansatte.

Sosialt arbeid uten hjerte og sjel

Alle manualenes krav ble gjennomført, men det var sosialt arbeid uten hjerte og sjel, bare standardiserte prosedyrer. Ordet «evidensbasert» har fått rang av vitenskapelig sannhet i dagens sosialarbeid, men det er sjelden diskusjon om hva som faktisk måles. Det er slikt som forenkler vitenskapens målebehov, men det bidrar ikke positivt til å utvikle omsorgsarbeidet.


MultifunC i Oslo:

Les også

  1. Mislykket nysatsing

  2. Tør ikke bruke ungdomshjem

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Barnevern
  3. Rusbehandling