Skal Høyre være mest for rikfolk eller et folkeparti? Det blir Asheims påskenøtt.
Å fremstille Høyre som uten koblinger til særinteresser blir utfordrende for partiets ferske nestleder.
I helgen ble Henrik Asheim valgt til ny nestleder i Høyre. Det var ikke så overraskende. Asheim har allerede satt sitt fotavtrykk på norsk politikk, blant annet som Unge Høyre-leder og som statsråd med ansvar for høyere utdanning og forskning.
Asheim er en smart kommunikator. Og det hyggelige VG-intervjuet sammen med kjæresten hvor han blir lansert som Høyre-nestleder, viser ham som en genuint trivelig fyr. Men viktigere politisk, og litt glemt av journalistene: Hva sier valget av Asheim om det største av høyrepartiene i Norge?
To tydelige maktpoler
Mitt inntrykk er at valget av ny nestleder i realiteten sto mellom to karer med ganske lik profil – Henrik Asheim fra Bærum og Nikolai Astrup fra Oslo. Begge kommer fra samme del av Høyre-landskapet.
Det var neppe tilfeldig. Partiet har gjennom flere tiår hatt to tydelige maktpoler.
På den ene siden et mer distriktsorientert Høyre, hvor Rogaland har vært en spydspiss siden høyrebølgen på 80-tallet.
Partiet har gjennom flere tiår hatt to tydelige maktpoler
På den andre siden en del av partiet hvor aksen Asker-Bærum-Oslo vest alltid har vært tyngdepunktet. Høyres nye nestlederpar, Tina Bru og Henrik Asheim, kommer fra – nettopp – Rogaland og Bærum Høyre.
Oslo og Bærum Høyre, sammen med Unge Høyre, er tradisjonelt blitt beskrevet som mer ideologisk drevet, hvor saker som skattelette og front mot LO i arbeidslivspolitikken er viktige.
Rundt hovedstaden er tunge næringslivsinteresser tettere på. Det er for eksempel neppe tilfeldig at Kristin Clemet, leder for Civita, hvor Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og rederinæringen er de største eierne, nå skal lede Oslo Høyres valgkomité.
For Distrikts-Høyre står distriktsnæringslivet nærmere, for eksempel gjennom å løfte veibygging som fanesak.
Man er sine egne nærmest
En partiledelse skal representere hele partiet, og alle maktpoler i partiet står bak hele partiledelsen. Men det er klart at kandidater også har regional forankring og et bakland de svarer til.
Så gjelder også for Asheim fra hovedstadsområdet og Tina Bru fra Rogaland.
Det er ikke uten grunn at fylkeslaget i Nordland heller løftet frem bodøværingen Bård Ludvig Thorheim som sin primære kandidat. I Tromsø ble lokale Erlend Svardal Bøe lansert. Det er ikke til å komme unna at man er sine egne nærmest.
En partiledelse skal representere hele partiet, og alle maktpoler i partiet står bak hele partiledelsen
At Høyre i nord ikke fikk gjennomslag, er heller ikke så overraskende. Høyre har alltid stått svakere i nord enn sørpå. Hvem er de store Høyre-profilene fra nord siden vadsøværingen Erling Norvik på 70-80-tallet?
Men Asheim har også spilt en rolle for Høyre som kanskje aller tydeligst er blitt perfeksjonert av tidligere arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen.
Vi kan kalle det «blinke til venstre, svinge til høyre»-rollen.
Røe Isaksen sto i sin tid i bresjen for å forsøke å «rebrande» Høyre som «det nye arbeidspartiet» i 2013-valgkampen. Nærmest umiddelbart etter å ha inntatt regjeringskontorene satte partiet i gang arbeidet med en svekkelse av arbeidsmiljøloven og frislipp av midlertidige ansettelser.
Motvekt mot populisme?
Asheim har flere ganger foretatt tilsvarende manøver. Et eksempel var et utspill hvor han «åpner for å diskutere fagforeningsfradraget» – en sak som er viktig for å få på plass et ryddigere arbeidsliv.
Men da den reelle politikken skulle bestemmes på Høyres landsmøte, stemte Asheim ja til å la fagforeningsfradraget fortsette å synke i realverdi, og tok ikke ut dissens mot forslaget i programkomiteen.
Et annet eksempel er i det nevnte VG-intervjuet fra denne uken, hvor han sier at Høyre skal være en «motvekt mot populisme». Samtidig, i den virkelige verden, var det Venstre og KrF som var svært motvillige til å gå i regjering med Fremskrittspartiet, ikke Høyre.
Per-Willy Amundsen, Sylvi Listhaug og Terje Søviknes var Erna Solbergs statsråder. Fremskrittspartiet var en nødvendig forutsetning for at Høyre skulle få nøklene til regjeringskontorene.
Samtidig målbærer Asheim også det Høyre som ligger tettere på det ideologiske, og tettere på næringslivsinteressene i hovedstadsområdet. Da han var med på å presentere programutkastet til partiet i 2020, sa han at «jeg tror ikke det er noe farlig for Høyre at vi er gjenkjennelige for velgerne våre».
Programmet inneholdt forslag om skatte- og avgiftskutt på 10–15 milliarder kroner. Mest til de med tykkest lommebok.
«Et interesseparti for de bedrestilte»
En av de største autoritetene på Høyre som parti, historiker og Høyre-medlem Francis Sejersted, har skrevet at partiet står i en grunnleggende spenning.
På den ene siden har partiet «alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet», ifølge Sejersted. Samtidig har Høyre «alltid ønsket å være et folkeparti».
Asheim vet at et Høyre som for tydelig viser frem partiet som et interesseparti for rikfolk, ikke er særlig populært.
Samtidig er det ønsker innad i partiet, og kanskje særlig i hovedstadsområdet, om at partiet må beholde sin ideologiske kjerne.
Å forene disse to hensynene blir en real påskenøtt for Asheim på vei inn i nestledergjerningen. Det burde være en oppgave for de politiske kommentatorene og journalistene å undersøke nærmere hva det betyr.
