Bærekraftig hyttebygging er mulig. Men ikke med dagens praksis.

Finnes det politisk vilje?

Hyttebygging, eller rettere sagt etablering av store konsentrasjoner av moderne fritidshus i utmarken, har økt voldsomt de siste årene. Den store veksten av fritidshus er blant de viktigste årsakene til nedbygging av urørt natur, økende biltrafikk og store klimautslipp.

Vi har fått en litt halvhjertet debatt om bærekraftig utbygging, og det etterlyses forskning og innovasjon for å få utviklingen til å fremstå som fremtidsrettet og akseptabel.

Jeg har fulgt utviklingen over mange år og er hverken optimist eller imponert over myndighetenes forvaltningspraksis. Men oppskriften på bærekraftig hyttebygging er faktisk enkel, hvis man tar utfordringen på alvor.

To viktige spørsmål

Vi trenger ikke mer innovasjon eller teknologisk orientert forskning for å slå fast at dagens praksis ikke er bærekraftig. Skal vi begynne å nærme oss en praksis som kan kalles forsvarlig, må vi derimot svare på to helt andre spørsmål.

1. For det første: Hva skal til for at dagens politikk og maktapparat skal begynne å stille tilstrekkelige krav til kommuner, grunneiere og entreprenører som er involvert i hyttebygging, det vil si – faktisk forholde seg til bærekrafts mål?

2. Og for det andre: Hva er de faktiske samlede effektene av en utbyggingspraksis som har løpt mer eller mindre løpsk?

Dette bør vi bore dypere i. Enn så lenge vet vi mer enn nok om hvordan ting burde gjøres.

To kriser

Skal vi ta bærekraft på alvor, kommer vi ikke utenom et grunnleggende premiss: Vi har en klimakrise og en naturkrise, og disse henger tett sammen.

Det betyr for det første at det i dag foreligger stramme begrensninger på videre utbygging dersom dette ikke skal forsterke begge krisene og sammenhengen mellom dem.

Det betyr også at vi må favne hele bærekraftsbegrepet, sosialt, økonomisk og miljømessig. Men hva betyr egentlig det?

Aller viktigst: Vi må stoppe arealtapet. Vi kan ikke ta i bruk stadig nye arealer for fritidsformål. Hyttebygging med tilliggende infrastruktur dekker allerede flere tusen kvadratkilometer av norsk utmark, og det finnes nesten ikke lommer i norsk utmark som ligger lenger enn noen få kilometer fra fritidsboliger.

Vi ser en drastisk endring av landskapskarakter over store områder, tap av biodiversitet, forringelse av levekår for dyreliv og reduserte naturopplevelser for store grupper.

Ny utbygging må enten foregå som fortetting i eksisterende hytteområder, eller gjenbruk av arealer som allerede har vært nyttet til menneskelige formål, for eksempel landbruksarealer som har gått ut av produksjon.

Energi- og vannbruk og utslippsløsninger må drastisk reduseres.

Transportløsninger kan ikke utelukkende baseres på privat bilisme.

Nye bygg må bli mindre og enklere.

Det er ikke noe fundamentalt behov eller en menneskerett å ha full boligstandard på et fritidshus. Det har vi i primærboligene i byen.

Lokale krefter

Økonomisk bærekraft er et avgjørende spørsmål dersom hyttebygging skal bli den redningsplanken mange bygder tror og håper på. Det er neppe tilfellet i dag.

Den massive utbyggingen av fritidshus er sjelden eller aldri godt integrert i lokale planer og det lokale næringslivet.

Storparten av den økonomiske aktiviteten tilfaller ofte store firmaer og entreprenører uten tilknytning og skattebasis i bygda. Den baserer seg gjerne på innleid arbeidskraft og import av materialer og andre råvarer.

Sosial dumping og uforsvarlige arbeidsforhold er ikke uvanlig.

Hva står så bygda igjen med etter en hektisk og kortvarig utbyggingsfase? Noen få lavlønnsarbeidsplasser i varehandel og mindre vedlikeholdsoppdrag.

Hva kan man gjøre? Jo, dempe utbyggingstempoet og spre bygging over tid. Samtidig må man sikre at lokale krefter får oppdragene og bruker lokale materialer og andre råvarer.

Privilegerte grunneiere

En utbygging som ikke styrker og helst øker eksisterende arbeidsplasser og diversitet i lokale næringer, er ikke bærekraftig.

Flere av landets største hyttekommuner har vedvarende befolkningsnedgang og ligger på bunn i nasjonal sammenheng når det gjelder gjennomsnittlig inntekt pr. innbygger.

Jeg undres over at politikere så ofte gjentar myten at hyttebygging beriker og begunstiger lokalsamfunn i distriktene. Dette handler også om sosial og kulturell bærekraft.

Privilegerte grunneiere som selger hyttetomter for store summer, synes selvfølgelig det er kjekt selv. Men de bidrar til å øke sosiale forskjeller, og ny næring fortrenger ofte tradisjonelle praksiser i landbruksnæringer.

Skal disse fellene unngås, må utbyggingsplaner integreres i langsiktige, demokratiske og omforente strategier lokalt.

Dagens praksis styrer mot alt annet enn økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft. Men tar vi bærekraftsbegrepet på alvor, er oppskriften enkel og entydig: Målet er at vi skal ikke forringe mer natur, vi skal redusere klimautslipp, og vi skal bidra til folkehelse og en sunn utvikling av lokalsamfunn.

En helhetlig bærekraftig utvikling

Reelt bærekraftig hyttebygging betyr i praksis følgende:

• Ikke nedbygging av nye arealer, men gjenbruk av arealer.
• Kraftig begrensning på størrelse på nye bygg for å redusere material- og energibruk.
• Solstrøm og løsninger for biodo, ikke tilkobling til faste strøm-, vann- og avfallsnett.

• Felles løsninger på vannforsyning med vannposter som drastisk reduserer vannbruk.
• Mulighet for kollektive transportløsninger.
• Ny utbygging må i all hovedsak baseres på tilgjengelig lokalt næringsliv, kompetanse og krav om bruk av lokale materialer og råvarer så langt det er mulig.
• Viktige beitearealer og friluftsområder må skjermes fra utbygging.
• All utbygging må forankres i langsiktige næringsstrategier i kommunale planer.

Omlegging til en helhetlig bærekraftig utvikling av hyttesektoren er utvilsomt krevende i møte med kapitalsterke krefter. Men umulig er det ikke, dersom det finnes politisk vilje.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.