Kronikk

I bakgrunnen for #metoo lurer en forestilling om at kvinner er ofre for en truende seksualitet som de må hjelpes unna | Guri Idsø Viken

  • Guri Idsø Viken
    Skribent
Bare gjennom at kvinner tar eierskap over egen seksualitet og de offentlige fortellingene om den, kan de bli godt nok rustet til å takle trakassering og overgrep i fremtiden, skriver kronikkforfatteren.

Vi er så opptatt av å fortelle menn hvordan de ikke bør være at vi overser at vi samtidig forteller hverandre litt for mye om hvordan kvinner er.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

#Metoo har vært utmattende. Utallige historier om seksuell trakassering og overgrep har felt en god håndfull politikere, ledere og Hollywood-stjerner. Vi har forstått omfanget av et samfunnsproblem og skjønt en del om hva som ikke er greit.


I bakgrunnen lurer likevel en forestilling om at kvinner er ofre for en truende seksualitet som de må hjelpes unna. Hverdagsfeminismens evige utfordring er at den, gjennom å påpeke maktstrukturer, bidrar til å forsterke de samme strukturene.

Vi er så opptatt av å fortelle menn hvordan de ikke bør være at vi overser at vi samtidig forteller hverandre litt for mye om hvordan kvinner er.

Kuppet av melodrama?

«If the prevailing story is that sex is dangerous, sex is going to feel threatening more of the time», skriver den amerikanske kulturkritikeren Laura Kipnis i boken Unwanted Advances: Sexual Paranoia Comes to Campus. Hun hevder at feminismen, både i protestene mot seksuell trakassering på amerikanske universiteter og i #metoo-kampanjen, er «kuppet av melodrama», der de ulike partene spiller karakterer i en gitt forstilling om at noen er ofre og noen er overgripere.

Det reproduserer makt i stedet for å omdefinere den: Fokuset blir på hvor skummelt det er å være kvinne og hvor mye beskyttelse man trenger.

Glemt er kvinnelig autoritet og styrke, som feminismen vanligvis snakker om.

I stedet utstyrer vi unge kvinner med retningslinjer og kollisjonsputer som lett kan konservere dem i offerrollen.

Porno vs. president

Det er fordi vi har begynt å ta makten som kommer med en posisjon for seriøst, at en del forhold er blitt problematiske, mener Laura Kipnis. En som unngår den utfordringen, er pornoskuespilleren Stormy Daniels. Etter at hun skal ha blitt betalt for å holde kjeft i flere år, fortalte hun i mars svært åpent om sin affære med USAs president Donald Trump i nyhetsprogrammet 60 minutes.

Oppvisning i melodrama

Hele intervjuet er en oppvisning i melodrama. Daniels går fra å røpe eksplisitt seksuelle detaljer til å beskrive trusler mot datteren i følelsesladde øyeblikk. Hun beretter helt uten skam og sier seg til og med enig med pornokollega Jenna Jameson i at «dette er en historie hun ikke kan vinne».

Men det er jo nettopp det Daniels gjør: Hun vinner offentligheten ved å regissere sin egen fortelling om hva som skjedde.

Historien Daniels forteller, er ikke et problem for henne. Den er et problem for president Trump. Hvis noen skal skamme seg, er det han, og han har også vært forsiktig med sine vanligvis så hissige motangrep. Daniels kom presidenten i forkjøpet og ble der. Det hadde jo vært tidstypisk om det var en pornoskuespiller som felte ham, ikke FBI.

Makten i ikke å bukke under

Her hjemme har det sjelden vært sladret mer om en politiker, hverken offentlig eller på fest, som om Ap-politiker Trond Giske i tilknytning til #metoo. Det er derfor interessant å se nærmere på den offentlige fremstillingen av Giskes samboer, Haddy N’jie.

I et melodramatisk narrativ ville kanskje N’jie holdt seg unna offentligheten en stund, for så å komme tilbake og snakke ut om den vanskelige tiden. I stedet gikk N’jie på jobb. Det tok heller ikke lang tid før hun nyforelsket proklamerte i Se og Hør at kjærligheten er «sterkere enn noen gang».

Det kan minne om tidligere historier, både den reelle til Hillary Clinton og den fiktive i TV-serier som The Good Wife, der hovedpersonen Alicia utad står ved sin utro politikermanns side for å kunne ta opp jobben som advokat.

Haddy N’jie plasserer seg ikke blant ofrene

Det synes å være flere ofre i historien om Trond Giske, men Haddy N’jie plasserer seg ikke blant dem. Hun slår tilbake mot sladderpresse og stereotype forventninger ved å innta rollen som støttende politikerfrue og fortelle egen historie, fri for både skam og ansvar.

Det gir både Giske og allmennheten mindre makt over N’jies offentlige posisjon: Hun støtter kanskje sin mann, men hun kommenterer ikke handlingene hans. Den jobben må han og Arbeiderpartiet gjøre selv. Det beste hele Norges Haddy kan gjøre offentlig i mellomtiden, er å fortsette å stråle mens hun gratulerer med 17. mai.

Eller som Alicia sier til sin politikermann i The Good Wife: «You think you can play the emotional card with me? You think I'm going to break down and cry? Look at me. Do I look like I’m breaking down?».

Tvangstrøye med stereotype forventninger

Kvinners individuelle #metoo-historier er viktige hver for seg og fortjener all sympati og støtte. Men fordi kampanjen er blitt så stor, fordi så mange av historiene er så likt komponert og fører anekdotiske bevis, kan emneknaggen også bli en tvangstrøye med stereotype forventninger til hvordan kvinner skal reagere.

Aksepterer man disse, aksepterer man også at menn har makt til å gjøre kvinner til ofre uten at kvinner kan slå tilbake med mer enn problembeskrivelse.

Aksepterer man dem ikke, sliter menn som Donald Trump og Trond Giske med den emosjonelle makten.

Et skamløst narrativ

Selv om #metoo åpenbart har ryddet opp der storrengjøring trengtes, er jeg ikke sikker på at emneknaggen har bidratt til å forskyve så mye makt som enkelte synes å hevde. Vi vet hva utfordringene er, og vi har empatien til å møte dem. Nå trenger vi at kampanjen suppleres av nye narrativ med feminine fortegn.

Bare gjennom at kvinner tar eierskap over egen seksualitet og de offentlige fortellingene om den, kan de bli godt nok rustet til å takle trakassering og overgrep i fremtiden. For det vil skje igjen, vi må snakke om det, og vi kan ikke akseptere at menn setter premissene for hvordan vi reagerer.

Kronikken er en forkortet utgave av et essay i siste Samtiden, som handler om #metoo.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. #metoo
  2. Seksuell trakassering
  3. Kjønn
  4. Arbeidsliv
  5. Trond Giske
  6. Haddy N'jie
  7. Kronikk