Kronikk

En norsk helt er død | Kristian Meisingset

  • Kristian Meisingset
    Skriver en autorisert biografi om Jon Michelet på Kagge Forlag

Forfatteren Jon Michelet var, akkurat som den norske folkesjelen, full av motsetninger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I manges øyne var Jon Michelet en unorsk mann. Han skrev bøker for verdensrevolusjonen, slåss med italienske fotballfans i Barcelona og fikk fire døtre med tre kvinner.

I et intervju i Dagbladet høsten 1985 fortalte Michelet om en jaktepisode utenfor Lusaka i Zambia: Mellom noen spredte miombotrær hadde det stått noen sabelantiloper, og han og jaktkameraten var enig i at det var hans tur til å skyte.

Jaktkameraten satte seg på kne i et tornekratt og ba Jon legge an geværet på skulderen hans. Det var begynt å mørkne, og konturene av dyrene gled over i hverandre. Jon speidet etter det svarteste dyret. Det aller svarteste av dem var storbukken. Der og da var han en råbarka type, en alfahann med forfatteren Ernest Hemingway som ledestjerne.

Jon traff blink, Dagbladet ga intervjuet med kommunisten tittel «Du må treffe med første skudd», og sabelantilopehodet hang i alle år over peisen i familievillaen Gimle på Larkollen.

Kristian Meisingset

Våpen mot arbeiderklassen

Den folkekjære forfatteren Jon Michelet døde lørdag kveld. Han var på mange måter unorsk, for han skilte seg ut. Imidlertid var han også en rotnorsk mann, en helt som gjorde det norske samfunnet rikere, en type det er få av i dette grisgrendte landet, en karakter vi bør vite å savne.

Hans norskhet blir klar gjennom en rekke motsetninger:

Mot slutten av 1971 fikk han sparken i Tromsø-avisen Nordlys på grunn av sitt radikale engasjement. Han flyttet til Hamar og ble med i Marxist-Leninistiske Grupper (MLG), forløperen til kommunistpartiet AKP (m-l). I partiet fikk han rik anledning til å vise sin vilje til å tro.

Michelets kommunistiske engasjement nådde et klimaks på 70-tallet: I 1977 kjempet han på ml-ernes side da arbeiderne på Oslo-brygga gikk ut i streik. Ml-erne ville reise arbeiderne til kamp, mente at fagforeningene var for moderate og truet med å mobilisere 2000 mann mot politiet. Michelet skrev i Klassekampen at fagforeningslederne var «borgerskapets suverent beste våpen mot arbeiderklassen», og det endte med at han ble suspendert fra fagforeningen.

Han stakk seg frem med sin evne til å lokke borgerskapet ut i åpen strid. I 1977 og 1978 møtte han dem i domstolene, og han tapte begge ganger. Første gang fordi han i romanen Jernkorset anklaget en navngitt politimann for å samarbeide med nazister om å sprenge Oktober-bokhandelen i Oslo. Dommen ble opprettholdt i Høyesterett. Andre gang fordi han spekulerte høylytt i om politiet i Tromsø hadde vært delaktige i en bombe mot Oktober-bokhandelen i byen.

Men Michelet var samtidig en pragmatiker. Det ble klart utover 1980-tallet. Han mistet aldri troen på kommunismen, men var langt åpnere enn andre ml-ere: I 1983 var han en frontperson i kampen mot at NRK skulle sende såpeserien Dynastiet, men likevel reiste han til Beverly Hills og intervjuet stjerneskuespilleren Pamela Sue Martin for VG, visstnok mot et svimlende honorar på 52.000 kroner. Og sommeren 1984 var han programleder for Sommerdirekte på NRK.

Selv om Michelet til tider var kompromissløs på 1970-tallet, er det den milde og humørfylte kommunisten vi minnes i dag: Han skrev for Vi Menn, var programleder i Fangene på fortet og deltok i spørrekonkurranse på TVNorge og skrev fotballbøker med Dag Solstad.

Ingen klarte å temme ham

Motsetningen mellom Michelets sterke tro og hans åpne pragmatisme speilet en annen motsetning i ham: mellom en higen etter fellesskap og en sterk individualitetstrang.

Da 18-åringen dro til sjøs på 10.000-tonneren Tomar i juli 1962, møtte han et fellesskap som skulle følge ham resten av livet, helt til han nå før sin død rakk å fullføre sjette og siste bind av En sjøens helt, som ifølge forlaget skal utkomme til høsten. Michelet hadde fullført artium og likte å lese, og skilte seg dermed ut fra resten av dekksmannskapet. Men eventyret til havs, damene i havnene og kameratskapet med noen av de mer likesinnede på båten trakk ham til seg.

Han hadde lest Harry Martinsons romantiske sjømannsfortelling Resor utan mål, og før han selv ga ut sin første sjøbok, Tiger Bay (1979), erklærte han følgende til Aftenposten: «Hvis jeg skal gjøre et livsverk, må det bli etsteds i dette feltet.» Han fikk rett, og etter at En sjøens helt begynte å komme ut i 2012, tok det norske sjømannsmiljøet imot ham med åpne armer.

Michelet hadde like fullt en sterk individualitet. Han var kanskje et av de mer særpregede individene Norge har sett de siste tiårene. Da 47-åringen på begynnelsen av 1990-tallet slet med familien, forfatterskapet og arbeidslivet, dro han til Skaidi. Der bodde det 33 mennesker; det var 100 kilometer sør til Alta, 50 kilometer vest til Hammerfest og 100 kilometer nord til Honningsvåg; og Michelet skrev. Han hadde gitt ut 25 bøker, men sto bom fast.

Ingen av fellesskapene Michelet var en del av i løpet av livet, klarte å temme ham. AKP (m-l) klarte det ikke, arbeidsplassene klarte det ikke, og familien klarte det ikke. Mot slutten av livet var han rolig og bofast, men han tilbrakte det meste av dagene inne på «The War Room», som han kalte det, der han dirigerte Halvor, helten i En sjøens helt, over verdenshavene.

Hjem til bestemors rom

Sjøeventyret bringer oss inn på en siste motsetning: Michelet var nemlig en eventyrer, og han maktet å kombinere det både med forfatterskapet og det politiske engasjementet.

Sommeren 1976 dro han til Tromsø og mønstret på skipet Sandsvalen, hvor en barndomskamerat var kaptein. De to hadde vært på eventyr tidligere. 14 år gamle gikk de flere dager på tur over Setesdalsheiene. Da fant de veien gjennom tåke, selv om de mistet stien, og de fisket ørret for å ha proviant; langt fra skolen, langt fra foreldre.

Nå la de ut fra kai med kurs mot Bjørnøya på vei over til Svalbard, hvor de seilte rundt i et par uker. Så en natt satte de av Michelet på Kapp Laila. Han hadde med rifle, kamera, telt og proviant. Noen kilometer lenger vest lå den sovjetiske basen på Kapp Heer.

«Sovjetisk militærbase på Svalbard?» sto det på forsiden av Klassekampen 17. august 1976. Michelet hadde fått gode bilder av de russiske helikoptrene, som ikke var kjent i den norske offentligheten fra før, og inne i avisen skrev han om trusselen: I en krigssituasjon ville Sovjet kunne ta kontroll over flyplassen i Longyearbyen før NATO-styrkene rakk å ankomme.

Opplevelsen ble en inspirasjon for romanen Orions belte (1977), Michelets største suksess før En sjøens helt. Boken ble filmatisert, og i 1985 slo den alle rekorder og ble til slutt sett av 700.000 nordmenn, et større publikum enn han hadde nådd noen gang før.

Jon Michelet hjemme på Larkollen.

Men selv om Michelet var en eventyrer, søkte han hele livet hjem. Da han kom tilbake fra Afrika i 1986, kjøpte han barndomshjemmet Gimle. Inne på «det blå rommet», hvor bestemor Ellen hadde ligget på en sjeselong og lært ham om blomster 30–40 år tidligere, satte han seg nå ned med en skrivemaskin og en flaske konjakk for å stable forfatterskapet på beina igjen. Utenfor vinduet raget den gamle blodbøken, som skulle danne et tak over livet hans helt til det siste.

En rullings i munnviken

Det beste bildet jeg kjenner til av Michelet, sto ved siden av jaktintervjuet i Dagbladet i 1985. Fotografiet viser en mager og garvet mann med kort, tykt, svart hår og mørke, fyldige øyenbryn. Han er glattbarbert, men med en velfrisert bart og er kledd i en grov skinnjakke. Han har en rullings i munnviken, myser mot solen og har dype furer i pannen mens han peker utover et blikkstille hav med to rake fingre. På håndbaken er det tett med mørke hår.

Hva slags mann er det vi ser?

Det var en mann som søkte eventyrene over verdenshavene og i havnene langs den brasilianske kysten, men også en mann som fant roen i barndomshjemmet langs østsiden av Oslofjorden. Han innordnet seg det kommunistiske fellesskapet og kjempet med kameratene, men skrev best når han var alene, og lot aldri andre kue ham. Han var en norsk helt, og nå er han død.

Les også:

Les også

  1. Hvil i fred i stjernestøv | Marte Michelet om Jon Michelet

  2. Kommunisten med et menneskelig ansikt |Frank Rossavik

Les mer om

  1. Jon Michelet