Kronikk

Et justismord – og medienes ansvar

  • Per Brandtzæg
  • Ståle Eskeland
Svikter pressen, øker statens muligheter for maktmisbruk, skriver Brandtzæg og Eskeland. Her er Fredrik Fasting Torgersen til stede når Oslo tingrett behandler spørsmålet om Gjenopptakelseskomisjonens habilitet.

Med en uinteressert presse kan rettssystemet gjøre de samme feilene gang på gang – for å skjule sine egne feil.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Staten har makt. Pressen har makt. Pressen skal bruke sin makt for å sikre at staten, ved påtalemyndigheten og domstolene, bruker sin makt innenfor lovens grenser. Svikter pressen, øker statens muligheter for maktmisbruk i det gjensidige "samlivet" dem imellom.

Dessverre er det en slik form for symbiose mellom stat og presse vi ser i Torgersen-saken. Staten, representert ved påtalemyndigheten, regjeringsadvokaten, domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen, driver et maktmisbruk under dekke av å være sannhetssøkende og på trygg rettslig grunn. Pressen tror på staten og slår seg til ro ved å være villedet.

Et unntak så vi med glede for åtte år siden da Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten (13. januar, 2006), skrev en kommentar med tittelen: "Sakkyndighetens fallitt". Han hevdet med rette at "Liland-saken ble en kraftig vekker for de mange som med søvngjengeraktig sikkerhet har avvist selv tanken om at det begås grov urett i norske domstoler".

Men når vi nå forsøker å få pressen til å interessere seg for Torgersen-saken, får vi ofte spørsmålet: Er det noe nytt? Vårt ærlige svar er: Nei, det er ikke noe nytt, og dermed er pressen uinteressert. Problemet er at rettssystemet gjør de samme feilene gang på gang og med åpne øyne for å skjule fortidens feil.

Slik skjer justismord

Torgersen-saken er et opplagt justismord. Hvordan kan vi vite det, spør mange, også pressefolk. De som spør har ofte ikke satt seg inn i bevissituasjonen i saken, og de har selv svaret: Rettssystemet kan ikke ta feil så mange ganger. Jo, det er nettopp det som har skjedd i Torgersen-saken. Det er de som ikke tror at dette kan skje, som tar feil. Det kan vi si med hånden på hjertet, fordi vi har satt oss grundig inn i saken.

Uten at mediene går inn i Torgersen-saken med full tyngde, er faren overhengende for at Torgersen går i graven med drapsstemplet i pannen.

Vi skal forklare: Med et utelukkelsesbevis forstår vi et faktisk forhold som er uforenlig med at Torgersen er drapsmannen og hvor denne tolkningen kan forsvares på en sikker eller svært sannsynlig måte. I Torgersen-saken foreligger minst åtte slike utelukkelsesbevis:

Blod. Den drepte jenta hadde blødd kraftig, blod var sprutet utover. Torgersen hadde ikke spor av ferskt blod på sine klær.

Tekstilfibre. Under neglene på den drepte jenta ble det funnet tekstilfibre. Fibrene må stamme fra gjerningspersonen som hun åpenbart hadde slåss med. Fibrene stammet ikke fra Torgersens klær.

Alibi. Torgersens mor og søster forklarte at Torgersen var hjemme da drapet skal ha skjedd. Deres forklaringer stemmer i detalj overens med Torgersens egen forklaring. Samordning er umulig. Torgersen satt fengslet med brev— og besøksforbud.

Bittmerker. Det var seks dype bittmerker i den drepte jentas bryst. Den som bet må ha manglet en tann eller hadde en tann som var vesentlig lavere enn tennene på begge sider. Torgersen manglet ingen tann. Tennene hans var like høye.

Slam. Gulvet i kjelleren der den drepte jenta ble funnet var dekket av et lag fuktig slam. Det var ikke spor av slam på Torgersens sko.

Fotavtrykk. Gjerningsmannen må ha avsatt fotavtrykk på kjellergulvet som var dekket med fuktig slam. Torgersens fotavtrykk ble ikke funnet på kjellergulvet.

Forfølgeren. Den mannen som fulgte etter den drepte jenta like før drapet skjedde, og som dommen bygger på var gjerningspersonen, var ikke Torgersen.

Promille. Promilleundersøkelser av den drepte jentas blod viser at hun ble drept minst en time senere enn drapstidspunktet fastsatt i dommen. Da var Torgersen allerede pågrepet av politiet av helt andre grunner.

I Torgersens sak er det altså minst åtte utelukkelsesbevis. Skeptikere vil sikkert si at selv om disse bevisene etter sin art utelukker at Torgersen er skyldig, er ikke noen av dem sikre, og derfor er det ikke snakk om utelukkelsesbevis. Til det er å si at ett utelukkelsesbevis er tilstrekkelig til frifinnelse. Vi tviler på at noen som med et noenlunde åpent sinn ser på listen ovenfor, ikke vil innse at i det minste ett av dem er sikkert nok til å utelukke at Torgersen er gjerningspersonen.

Kan Torgersen være skyldig?

Skeptikere vil sikkert også stille spørsmålet om det finnes sikre bevis for Torgersens skyld. Svaret er nei. Tre tekniske bevis som den fellende dommen bygde på, og som i 1957–58 ble ansett som nær 100 prosent sikre for Torgersens skyld, har i ettertid vist seg å være verdiløse. Dette kan ikke bortforklares. Andre "sikre" bevis finnes ikke – selv ikke påtalemyndigheten kan svare når vi etterlyser slike bevis.

Det går en vandrehistorie om at Torgersen filte tennene sine for at de ikke skal passe med bittmerkene i den dreptes bryst. Påstanden om tannfiling er grundig etterforsket av politiet uten at de fant holdepunkter for den.

Det hevdes at Torgersen forsøkte å skaffe seg et falskt alibi ved å forklare at han var sammen med en pike som het Gerd da drapet skjedde. Senere undersøkelser viser gode holdepunkter for at Torgersens forklaring om at han var sammen med en kvinne ved navn Gerd, er sann. Noe sikkert bevis for Torgersens skyld er Gerd-historien uansett ikke.

Statsadvokaten i saken fastholder at det er "utvilsomt" at Torgersen er skyldig. Og regjeringsadvokaten påstår at det er "en skog av bevis" som viser at Torgersen er skyldig. Vi har en rekke ganger skriftlig bedt dem om å begrunne sine standpunkter. De vil ikke svare, men viser til Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelser. Dette er en paradoksal form for sirkel-argumentasjon, da heller ikke kommisjonen begrunnet hvorfor den ikke fant grunnlag for å gjenåpne saken, hverken i 2006 eller i 2010.

Pressens ansvar

Nå må pressen stille kritiske spørsmål. Uten at mediene går inn i Torgersen-saken med full tyngde, er faren overhengende for at Torgersen går i graven med drapsstemplet i pannen.

Siden han ble domfelt i 1958, 23 år gammel, har Torgersen kjempet for å bli renvasket, blant annet ved å skrive dikt. Ett lyder slik:

Tenk

Tenk deg, du menneske,

at du er tredd inn på en krok

og kastet ut i det ukjente

der vesener grådigere

enn dine tanker kan fatte

jafser etter deg.

Kan du tenke deg dette?

I 2014 fyller Torgersen 80 år. Han er fremdeles tredd inn på kroken. Nå må pressen våkne.

Les mer om

  1. Kronikk