Papirløst mareritt

Norge gir ikke syke papirløse flyktninger rett til vanlig helsehjelp. Det innebærer unødvendig menneskelig lidelse.

Les også:

Regjeringen har i sommer vedtatt Forskrift for helsehjelp til personer som oppholder seg ulovlig i landet. Forskrifter som er uhyre strenge, og som i hovedsak gir rett til helsehjelp kun når kriteriene er fylt for øyeblikkelig hjelp. Øyeblikkelig hjelp, eller begrepet «hjelp som ikke kan vente», kamuflerer hva det i realiteten dreier seg om.

Realiteten er at du som papirløs flyktning kun får rett til helsehjelp når krisen er helt akutt. Det er også tvilsomt om du får hjelp i krisen, da du som papirløs ikke har noen fastlege eller annen etablert relasjon til det offentlige helsevesen som bidrar til å fange deg opp.

Påstand mer enn realitet

Unntakene er at gravide kvinner etter forskriftene har rettigheter til helsehjelp, mennesker med smittsomme sykdommer har rettigheter, og barn skal ifølge forskriftene ha rett til helsehjelp. Når det gjelder barn, er det viktig å huske på at barn med syke foreldre som ikke får hjelp, lider stor overlast, og det er viktig å huske at foreldre uten en tillitsrelasjon til helsevesenet i mindre grad enn andre vil bringe syke barn til lege eller psykolog. Barnas rett til helsehjelp blir påstand mer enn en sikret realitet. Regjeringen har heller ikke vedtatt noen ordning for finansiering av helsehjelpen.

Lut og kaldt vann

Jeg arbeider selv som en av 100 frivillige personer med helsefaglig bakgrunn ved Helsesenter for papirløse migranter i Oslo. Dette senteret er etablert og drevet av Kirkens Bymisjon og Oslo Røde Kors, som så behovet da de mistenkte at en marginalisert og usynlig gruppe mennesker, de papirløse flyktningene, gikk for lut og kaldt vann når det gjaldt helse.

Senteret har holdt åpent i ett og et halvt år, og venterommet fylles opp tirsdagskvelder og torsdager på dagtid med flere titalls flyktninger. Det har kommet rundt 800 pasienter. Vi kan ikke annonsere. Vi har berørt toppen av et isfjell.

Konstant mareritt

Selv møter jeg som psykolog på helsesenteret mennesker med alvorlige psykiske vansker. Mange har krigs— eller torturerfaringer, de kan leve i et konstant mareritt med flashbacks og angst. De skjelver så hele kroppen rister, de dissosierer, spalter av og flykter i hodet. De blir fjerne når fortiden og traumene så vidt berøres i konsultasjonene. Noen går hvileløst rundt i byen og har så mange vonde tanker at de glemmer hvor de er på vei, eller de glemmer å ta vare på seg selv. Noen har store arr og somatiske skader fra krig. De brytes ned over tid. Noen blir så reduserte at det er vanskelig for dem å forholde seg til at de har barn. Gamle traumer blir revet opp igjen av aktuell uvisshet og utrygghet.

Regjeringen har vedtatt forskrifter som sier at så godt som ingen av disse menneskene har rett på helsehjelp. Kriteriene for psykisk helsehjelp krever nemlig at du er akutt suicidal eller akutt farlig for andre. Men alle fagfolk vet at suicidalitet eller farlighet oftest kommer etter et langt forløp med psykiske vansker, og at oppgaven er å fange opp dette tidlig, bygge en tillitsfull behandlingsrelasjon og forebygge ulykken. Disse forskriftene gjør ingenting for å forebygge ulykken.

Rammer hardt

Denne mangelen på helsehjelp rammer papirløse i Norge hardt og skånselsløst og står i direkte konflikt med yrkesetikken til leger og psykologer – til alle helseprofesjonene. Dette og annen tung kritikk har de store helseorganisasjonene, Legeforeningen, Psykologforeningen, Sykepleierforbundet, samt Helsedirektoratet, Helsetilsynet og en rekke andre organisasjoner, faktisk et samlet Helse-Norge, gitt uttrykk for i merknader til forskriftene som Regjeringen la ut høsten 2010.

Likevel vedtok Regjeringen forskriftene uten å ta hensyn til noen av merknadene, enn si kommentere dem.

Helsepersonell blir ved innføringen av disse forskriftene satt i umulige situasjoner når de står overfor syke flyktninger, hvor de risikerer å komme i konflikt med egen yrkesetikk.

Prinsippet om at helsehjelp skal ytes ut fra hvilken sykdom pasienten har, hvilken behandling som er den best mulige for å unngå varig svekkelse av helsen og kronisitet, eller unngå tap av liv, og ikke ut fra utenforliggende forhold som sosial status, klasse, legal status, eller politiske hensyn, ligger altså i yrkesetikken med tråder helt tilbake til Hippokrates.

Dette prinsippet kan trolig også sies å være et av de styrende prinsipper for oppbyggingen av helsevesenet her i landet. Dermed er det også et prinsipp som har hatt innflytelse for utviklingen av velferdsstaten Norge.

Regjeringen bryter nå med fagetikken til oss som arbeider med helse, og den bryter med grunnleggende prinsipper i selve velferdsstaten. Advokatforeningen stiller i sine kritiske merknader til Regjeringens forskrifter spørsmål om de bryter med menneskerettighetene. Jeg stiller meg spørsmålet om Regjeringen evner å se rekkevidden av dette bruddet.

I en fersk offentlig utredning i Sverige, konkluderes det helt annerledes:

«Utredningen föreslår att samtliga asylsökande och papperslösa personer som befinner sig i Sverige ska ha samma tillgång till hälso- och sjukvård (...) som bosatta personer och på samma villkor. Detta innebär att deras tillgång till vård ska vara beroende av vilket medicinskt behov de har och av vårdens prioriteringar.»

I mars i år ble det gjort en avtale mellom den svenske regjeringen og Miljøpartiet. Denne avtalen dreide seg blant annet om å tilkjenne de papirløse flyktningene rett til vanlig helsehjelp. Tendensen i Norge står i grell motsetning til det vi ser i nabolandet. Her er de papirløses helse et ikke-tema, og de store politiske partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, ser foreløpig ikke ut til å ville ta tak i dette.

Det kan se ut som om Helse- og omsorgsdepartementet har abdisert fullstendig for Justisdepartementet når det gjelder helsehjelp til en marginalisert gruppe mennesker. Departementet har ikke forholdt seg til hva leger og psykologer sier.

Se nøden i øynene

Det ser også ut som om sentrale politikere håper og tror at de påtrengende humanitære problemene som rammer papirløse flyktninger vil forsvinne om de bare holder et strengt returfokus i asylpolitikken, og stadig fastslår at de skal sendes ut så raskt som mulig. Men å håpe og tro har aldri i seg selv avhjulpet nød. Du må se nøden i øynene, og handle – humanitært og pragmatisk.

Jeg ber om politisk mot, og jeg ber om humanitet. Vi har ikke råd til ikke å se.