Klimakrisen: Hva hvis grønn vekst er umulig? | Bjørn Stærk
Klimakrisen kan tvinge oss til å finne et alternativ til økonomisk vekst.
Klimadebatten har det med å ligge på etterskudd. I dag diskuterer politikere om vi skal gjøre mye eller lite, men den debatten er over. Svaret er at vi skal gjøre mye. Nå kommer en ny debatt: Skal vi gjøre mye innenfor det systemet vi har, eller må vi endre på noe grunnleggende for å få det til?
Sagt på en annen måte: Er grønn vekst mulig? I dag har vi en økonomi som bare er stabil så lenge den vokser. Uten vekst fanges vi i en dødsspiral av arbeidsledighet, mindre kjøpekraft, fallende skatteinntekter og økende velferdsutgifter. Politikere styrer mot vekst, ikke bare fordi alle vil ha mer penger, men fordi alternativet er krise.
Samtidig fører veksten til større klimautslipp og forbruk av naturressurser og gir oss dermed enda større kriser. Jorden setter grenser for oss. Vi kan bruke teknologi til å flytte grensene, men ikke til å avskaffe dem.
Vi trenger altså vekst for å unngå krise, men veksten fører til krise.
Alt må skje raskt
Løsningen kan være grønn vekst, altså vekst som ikke krysser naturens tålegrenser. Økonomien vokser, men CO2-utslippene synker. Hvis dette er mulig, kan vi løse miljøproblemene våre ved å justere på det systemet vi har. Hvis ikke, bør vi forlate den vekstbaserte kapitalismen. Konsekvensene av dette enkle spørsmålet er enorme.
I teorien er grønn vekst mulig, fordi vekst bare er en økning i økonomisk aktivitet, og økonomisk aktivitet bare er penger som flytter på seg. Du behøver ikke å forårsake klimagassutslipp når du kjøper en tjeneste. Og i teorien kan vi erstatte kullkraft med solkraft, bensinmotorer med elmotorer og la alt fortsette nesten som før.
I praksis er det vanskelig fordi alt dette må skje raskt. Verden bygger mye solkraft, men samtidig øker klimagassutslippene. Det vi trenger for å få grønn vekst, er at utslippene og veksten skiller lag. Veksten går opp, utslippene ned. Det har den gjort i flere rike land, men mye av årsaken er at vi har lagt ned fabrikker i rike land og flyttet dem til de fattige.
Glimt av håp
Økonomene Enno Schröder og Servaas Storm påpeker i en forskningsartikkel hos Institute for New Economic Thinking at hvis vi teller med utslippene vi importerer i form av varer fra utlandet, har ikke utslippene skilt lag med veksten. De frykter at forsøket på å finne grønn vekst i forsiktige justeringer vil føre verden mot en katastrofal temperaturstigning på 3 grader.
Energiforskeren Michael Grubb svarer at det tvert imot er grunn til optimisme. Han finner tegn til ekte grønn vekst i de nyeste dataene og mener at Schröder og Storm undervurderer potensialet i grønn teknologi. Se bare på den eksplosive veksten i solkraft og elbiler og hvor raskt Storbritannia har klart å fase ut kullkraften.
Grubb tar ikke orde for en sånn bedagelig optimisme som tenker at alt nok ordner seg, men en betinget optimisme som sier: Det finnes glimt av håp, så la oss skape flere av dem og gi dem alt vi har.
Når jeg selv likevel heller mot at vekstkritikerne har rett, er det fordi de globale utslippene fortsatt øker. Veksten blir ikke grønn nok fort nok. Solkraft gir håp, men er den en forsmak på alt det fantastiske vekstøkonomien vil gi oss i tiårene som kommer, eller bare lavthengende frukt?
Venezia-problemet
Dessuten er klimakrisen bare den mest synlige delen av et større problem: At vi tar opp mer plass og bruker mer ressurser enn verden kan håndtere. Rike mennesker har enorme fotavtrykk. Det er mulig å se for seg en vekstøkonomi som ikke slipper ut klimagasser. Det krever noen nye teknologier, for eksempel elfly og kunstig kjøtt, men ellers bare en massiv utbygging av teknologier vi har allerede.
Men kan vi se for oss en vekstøkonomi som ikke setter et stadig større fotavtrykk i verden? Som Tim Jackson påpeker i Prosperity Without Growth, ender økonomisk vekst nesten alltid opp i økt forbruk av en eller annen materiell ressurs. Hva gjør noen som har det greit fra før når de får mer penger? Bruker dem på nye ting, større hus, flere reiser.
La oss kalle det Venezia-problemet: Jo rikere vi blir, desto flere av oss kan reise til Venezia. Det er ingenting galt i å ville dit. Men Venezia er en begrenset ressurs. Det er allerede fullt av turister der. Så vi kan ikke alle dra dit.
Mer penger – større fotavtrykk
Verden er full av slike Venezia-problemer: Mer penger gjør at vi setter et større fotavtrykk. Pengene har det med å flyte til de finner noe materielt å kjøpe.
Så hva skjer hvis dette fortsetter? Én av tre ting: Veksten stopper fordi den kolliderer med en grense. Eller den stopper fordi vi blir fornøyd med forbruket vårt og heller vil ha fritid. Eller vi finner opp ikke-materielle ting som vi er villig til å bruke stadig mer penger på.
Med andre ord, enten blir Venezia fullt, eller så gidder vi ikke dra dit, eller så bygger vi et digitalt Venezia som er så populært at alle velger å jobbe hardt for å få råd til å dra dit. For meg høres det siste absurd ut: En verden hvor veksten fortsetter uten å øke fotavtrykket vårt. I all evighet.
Hva er alternativet?
Men la oss legge evigheten til side for nå. Det viktige er ikke om vekst innenfor tålegrensene er mulig i teorien, på lang sikt, men om vi får det til her og nå. Det hadde i det minste vært fint om vi som har mye, kunne velge bort vekst i en periode. Så kunne vi la de fattige bli rikere, men legge vår egen innsats i å omstille oss til et nullutslippssamfunn. Men det kan vi ikke. Systemet har bundet foten vår til gasspedalen.
Dermed kommer vi frem til en dør som har vært stengt ganske lenge, som heter «hva kommer etter den vekstbaserte kapitalismen?». På den andre siden av døren venter en rekke radikale ideer. Alt fra økologiske økonomer som ser for seg en vekstløs steady-state-økonomi til sosialister som mener at det er på tide å gi planøkonomien en ny sjanse.
Dette er ikke akkurat en dør man har lyst til å åpne. Men det er ikke sikkert vi har noe valg. De som ikke vil, kan eventuelt bruke den som motivasjon for å få fart på seg. Hvis grønn vekst er mulig, må den starte nå.
- Les flere artikler om klimapolitikk:
Ny fornybar energi kan endre maktforhold mellom stater | Eirik Wærness
Kampen om hvem som skal forsyne Europa med gass, hardner til. Storpolitikk spiller en like viktig rolle som økonomi.
Utvalg: Norge har et godt utgangspunkt for å møte klimaendringene
Twitter: @bjoernstaerk
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
