Forhandlinger er eneste utvei i Venezuela | Iselin Åsedotter Strønen
Guaidó og USAs konfrontasjonsstrategi øker faren for en enda større krise. Norges oppfordringer til samtaler mellom partene er rett vei å gå.
Krisen i Venezuela er prekær. Maduro-regjeringen utviklet seg til en katastrofe, selv om det er en uforsvarlig forenklet analyse å hevde at de har skylden for situasjonen alene, slik mange nyhetsreportasjer og kommentarer koker det ned til. Det viktigste nå er imidlertid å forhindre at situasjonen går fra vondt til verre.
Geopolitikk
Trump-regjeringen har ledet en stormoffensiv mot Maduro siden Juan Guaidó erklærte seg som president 23. januar. Selv om Canada, deler av EU og høyrekonservative regjeringer i Latin-Amerika har fulgt etter, vil dette først og fremst gå inn i historien som en showdown anført av USA.
For USA handler ikke dette om demokrati og menneskerettigheter, eller at Venezuela skulle være en nasjonal sikkerhetstrussel. Det handler om verdens største oljereserver.
Det handler om geopolitikk, og om å gjenvinne USAs politiske og økonomiske grep om kontinentet etter at de mistet fotfestet under venstrebølgen etter årtusenskiftet.
At USA i nærmere tyve år har arbeidet for regimeskifte i Venezuela, er grundig dokumentert. Amerikanske medier skriver at Guaidó er «brikken som USA manglet». At de amerikanske sanksjonene utstedt av Trump i august 2017 har forsterket den økonomiske krisen, er påvist av økonomer som på ingen måte er Maduro-støttespillere. At haukaktige kaldkrigsveteraner og ytterfløyen av republikanerne styrer showet i Washington og Miami, er et faktum.
Det betyr ikke at opposisjon mot Maduro ikke er legitim, eller at opposisjonen utelukkende er styrt av USA.
Det betyr heller ikke at den jevne venezuelaners desperasjon etter endring og den omfattende støtten til Guaidó ikke er høyst forståelig. Men det politiske spillet som nå utspiller seg, må forstås i lys av USAs engasjement og motiver. Det kan ha katastrofale konsekvenser.
Gisler
En sentral brikke i Guaidó/USAs strategi er å presse Maduro-regjeringen opp mot veggen gjennom ytterligere sanksjoner og politisk isolasjon. Det innebærer i praksis en økonomisk blokade som vil forverre den humanitære situasjonen i landet ytterlige. Blant andre FNs menneskerettighetsekspert Idriss Jazairy advarer om konsekvensene og sier at sanksjonene er ulovlige etter internasjonal rett.
I lys av dette klinger USAs bekymring for den humanitære situasjonen i Venezuela hult.
Humanitære hjelpeorganisasjoner retter kraftig kritikk mot politiseringen av nødhjelp som nå skjer, med amerikanske hjelpesendinger plassert i Colombia på grensen til Venezuela. Dess lenger krisen drar ut og økonomien strupes ytterligere, dess verre vil konsekvensene bli. I praksis holdes befolkningen som gisler i en politisk dragkamp.
Borgerkrig
USA truer med invasjon om Maduro ikke gir etter. Også Guaidó holder denne døren åpen, strikk i strid med ønsket til det store flertall av hans landskvinner- og menn. Invasjonstrusselen er åpenbart en press-strategi, men kan heller ikke utelukkes. Pr. i dag styrker trusselen trolig Maduro innad, samtidig som en amerikansk militær inngripen duker for en blodig og langvarig konflikt med uante konsekvenser.
Få ønsker nok å dø for Maduro, men mange vil slåss og dø for å forsvare venezuelansk suverenitet mot USA.
Om amerikanerne tror at de vil bli mottatt av jublende folkemengder, og deretter vil kunne trekke seg ut etter at deres folk er installert i maktposisjon, tar de feil (en strategi som for øvrig har vist seg uhyggelig feilslått tidligere).
Udemokratisk dagen-derpå
Selv om Maduro går av under press eller blir styrtet av det venezuelanske militæret, er ikke freden sikret. Et kaotisk the-winner-takes-it-all-scenario øker faren for vold både i det korte og lange løp. Hat er det mest dekkende ordet for følelsen mange i opposisjonen nærer mot alt og alle som assosieres med chavismo.
Dette er et hat med sterke klasse- og rasemessige undertoner. Faren for heksejakt og en høyst udemokratisk dagen-derpå er stor.
Et styre utgått fra den mest radikale fløyen av opposisjonen som Guaidó representerer, innsatt gjennom en USA-ledet press-strategi, vil også av mange anses som et amerikansk marionettregime. Nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton har uttalt at de anser et regimeskifte som en stor «business opportunity». For å forstå hva det innebærer må en kjenne sin latinamerikanske historie.
Eneste løsning
Det finnes ingen lykkelig løsning. Men en vanskelig løsning er åpenbart å foretrekke fremfor en katastrofal en. Flere aktører i Latin-Amerika og EU forsøker å sondere terrenget for konfliktdemping og samtaler. FN og Vatikanet oppfordrer til dialog. Norge har signalisert at de er positive til å delta i forhandlinger.
Innad i Venezuela er det aktører som oppfordrer Guaidó og regjeringen til å komme ut av deadlocken innenfor konstitusjonelle rammer. Maduro ønsker forhandlinger, Trump og Guaidó har avslått. Men dess mer konfrontasjonslinjen eskalerer, dess mindre handlingsrom blir det for dem som arbeider for en alternativ løsning.
Lære av historien
Fra en av Caracas’ slumbydeler fikk jeg i forrige uke en WhatsApp-melding fra en statlig funksjonær og småbarnsmor. De er redde, men forsøker å leve dagliglivet som normalt, sier hun. Som så mange tidligere Chávez-tilhenger er hun dypt skuffet over Maduro og mener at han sviktet alt det Chávez og grasrotbevegelsen rundt ham sto for.
Hun mener at situasjonen er uholdbar og at Maduro ikke kan fortsette i seks år til. Men, skriver hun: «Vi ønsker nyvalg innenfor konstitusjonelle rammer, men ikke en invasjon. De som tror at USA kommer med humanitær hjelp, må forstå at de mest av alt kommer for å plyndre oss for det vi har igjen av ressurser. Og at det vil medføre et blodbad blant begge parter, både chavismo og opposisjon.»
Chile, Nicaragua, Afghanistan, Irak. Man må lære av historien.
Ingen i Venezuela er tjent med at krigstrommene eskalerer. Og her har mediene en viktig jobb med å sette spørsmålstegn ved hvor Guaidó og USAs konfrontasjonsstrategi bærer hen. Og så får man håpe at Norges regjering greier å stå imot presset og fortsetter å ta til orde for samtaler.
Iselin Åsedotter Strønen er forfatter av boken «Grassroots Politics and Oil Culture in Venezuela. The Revolutionary Petro-State» (2017).
