Kronikk

Et folkemord med passive tilskuere

  • Nariman Salem Hame
    Nariman Salem Hame
    Jusstudent og jesidi
Den islamske staten angrep minoriteten jesidiene i august 2014. Her flykter jesidiene mot den syriske grensen.

For syv år siden satt familien min klistret foran TV-skjermen. Vi ringte febrilsk etter familiemedlemmer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Verdensordenen etter andre verdenskrig var på mange måter tuftet på et enkelt løfte: løftet om aldri igjen. Aldri igjen skulle grusomhetene etter verdenskrigene gjenta seg. Aldri igjen skulle mennesker bli forfulgt og drept for sin religion. Og aldri igjen skulle mennesker bli utsatt for folkemord.

Likevel skjedde det igjen.

Det skjedde i Rwanda og i Bosnia. Og det skjedde i Irak mot folkegruppen jeg tilhører: jesidiene. I en landsby i Irak, 3. august 2014, ble det utført et folkemord i åpent dagslys.

Verden så på som passive tilskuere.

En dyster skjebne

IS invaderte Sinjar – en av de største jesidiske landsbyene i Irak. Målet var ikke tilfeldig. Invasjonen var en del av et større systematisk angrep og forsøk på å utrydde jesidiene som folk.

For syv år siden satt familien min klistret foran TV-skjermen. Vi ringte febrilsk etter familiemedlemmer.

«Nummeret du har ringt, kan ikke nås for øyeblikket.»

Heldigvis gikk det bra med min familie. Ikke alle var like heldige. Over 400.000 jesidier ble drevet på flukt. De som ikke klarte å flykte, møtte en dyster skjebne.

Om lag 5000 menn og eldre kvinner ble drept. Over 6000 kvinner og barn ble bortført. Kvinnene ble holdt og solgt som sexslaver. Seksualisert vold ble brukt som et våpen i folkemordet. Ved å voldta kvinnene skulle de ødelegge et samfunn fra innsiden.

Av dem som klarte å flykte, rakk 50.000 bare til Sinjar-fjellene. Fjellene som i århundrer har beskyttet jesidier mot fiender, klarte ikke å beskytte dem mot hetebølgene, tørsten og sulten.

Hundrevis av jesidier døde på fjellene.

Falleferdige flyktningleirer

I dag, syv år senere, er utfordringene for jesidiene post-IS fortsatt overveldende.

Over 2800 kvinner og barn er fremdeles savnet. Familiemedlemmer begynner å miste håpet. Omtrent 200.000 jesidier er fortsatt internt fordrevne i et land som ikke klarte å beskytte dem. De bor i falleferdige flyktningleirer, i langtekkelige vintre og uutholdelige somre.

Flyktningleirer som ikke gir god nok beskyttelse. I år, i juni, brøt det ut en brann i omtrent 400 jesidiske flyktningleirer. Over 1400 jesidier mistet sine hjem for andre gang.

Hvor drar man når leiren man bor i, brenner ned?

Jesidier ønsker ikke annet enn å dra hjem til Sinjar. Men området er fremdeles ikke trygt. Geopolitiske maktkamper og for dårlig infrastruktur hindrer hjemkomsten. Flere humanitære organisasjoner jobber iherdig med å gjenoppbygge Sinjar. Arbeidet er beundringsverdig, men for å sikre en trygg hjemkomst trenger de mer støtte, økonomisk så vel som politisk.

Nariman Salem Hame, jusstudent og jesidi.

Noen jesidier har allerede reist tilbake. De har trosset ruiner, politisk uro og skjulte minefelter. Til dette var hjemlengselen for stor. Men for resten er frykten og mistilliten større.

Konsekvensene av folkemordet har satt dype spor i det jesidiske samfunnet. Bare i 2020 og 2021 er det meldt om flere tilfeller av selvmord blant de overlevende i leirene. De overlevende sliter med å hele sine arr og traumer i en hverdag preget av pandemi, politisk uro og hjemlengsel.

Glimt av håp

I løpet av de siste syv årene har det likevel vært små glimt av håp for rettferdighet.

Fredsprisen i 2018, som ble utdelt til Nadia Murad, jesidi og overlevende, var et steg i riktig retning. Prisen var, om enn bare symbolsk, en erkjennelse av de mangeårige overgrepene mot jesidiene. Det var ikke minst en erkjennelse av den seksualiserte volden kvinnene gjennomgikk som et ledd i folkemordet.

Viktige skritt er også blitt tatt i Tyskland. I april 2020 ble et IS-medlem identifisert som Taha al-J og hans tyske kone Jennifer Wenisch tiltalt for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det markerer den første saken i verden hvor noen er blitt stilt til ansvar for folkemordet mot jesidiene. Denne saken er blitt fulgt opp med tre saker til, den nyligste i juli, der et kvinnelig IS-medlem fikk utvidet straff for å ha holdt jesidier som slaver i Raqqa.

Disse sakene er lysår unna et verdig rettsoppgjør, men det er en begynnelse. Er det én ting historien har lært oss, så er det det at rettferdighet tar tid.

Politisk erkjennelse

Nylig har også parlamentet i både Nederland og Belgia, i likhet med andre land, erkjent at angrepene mot jesidiene foretatt av IS var et folkemord.

Folkemordsbegrepet er nedfelt i Folkemordskonvensjonen av 1948. Konvensjonen klassifiserer folkemord som drap og andre spesifiserte voldshandlinger utført med hensikt om å ødelegge en gruppe helt eller delvis.

Etter den juridisk-folkerettslige vurderingen er det intensjonen til gjerningsmennene som er avgjørende. Slike vurderinger er i utgangspunktet forbeholdt folkerettsjurister og domstoler, men politisk erkjennelse er både av vesentlig prinsipiell og praktisk betydning.

Erkjennelse er med på ansvarliggjøring av gjerningsmennene. Samtidig er det med på å forebygge nye folkemord. Med et valg i sikte ligger det et håp om at det snart nyvalgte Stortinget følger i samme fotspor som Belgia og Nederland.

Likevel er dette ikke annet enn glimt av håp, et ørlite plaster på et fortsatt blodig og åpent sår. Glimt av håp, som for øvrig er prisgitt de overlevendes vitnesbyrd. Kvinner, som Nadia Murad, som har orket å fortelle sin historie foran et verdenssamfunn som sviktet da de trengte dem mest.

Manglende oppgjør

Rettferdighet for jesidiene består av flere ledd. De ansvarlige må bli stilt for retten. Gjenoppbyggingen av Sinjar må fortsette for å sikre jesidienes hjemkomst til deres hellige områder. Større aksjoner må igangsettes for å finne bortførte kvinner og barn.

Folkemordet må få bred erkjennelse.

Flere psykososiale tiltak må iverksettes for å støtte de overlevende. Humanitære organisasjoner som jobber på bakken, må få økt politisk og økonomisk støtte. Folkemordet må få bred erkjennelse.

Løftet om aldri igjen er blitt vaklende og hult. Et manglende oppgjør for jesidiene vil undergrave de mange menneskerettighetsinstrumenter verden har bragt frem de siste tiårene. Det vil sende et uheldig signal om at verdens religiøse minoriteter ikke er beskyttet.

Et verdig oppgjør for jesidiene vil ha potensielt store ringvirkninger. For forfulgte rohingya-muslimer i Myanmar, for forfulgte kristne i Sri-Lanka og for ethvert folk som fortsatt er forfulgt.

Aldri igjen.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. IS
  2. Folkemord