Kronikk

Enighet er fint. Nå må vi et steg videre.

  • Per Anders Torvik Langerød
    Per Anders Torvik Langerød
    Utøya-overlevende
Per Anders Torvik Langerød skulle egentlig være på Utøya i et par timer. Slik ble det imidlertid ikke.

Etter ti år blir man snart gal av å gjenta spørsmålet uten å få svar.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ti år siden 22. juli 2011 og ti år med havarerte debatter og smuler av konkret handling for å forebygge hatet. Det haster å erkjenne at vi sammen må starte forfra med det samme spørsmålet: Hva er det viktigste vi må gjøre for å unngå et nytt terrorangrep?

Ti år etter 22. juli sitter vi ikke lenger i noen ruinhaug med en sterk delt smerte. De fleste står oppreist, noen ikke. Men det gjør fortsatt vondt å bære på opplevelsene og minnene. 77 mennesker ble brutalt drept og over 1000 personer nært rammet.

Beredskapen ble skjerpet, men hva annet?

Større konsekvenser

Etter ti år blir man snart gal av å gjenta spørsmålet uten å få svar. Flere beredskapstropper og ekstra helikoptre hemmer ikke rekrutteringen til høyreekstreme miljøer og netthat. Påstander og «debatter» om «22. juli-kortet» hemmer heller ikke rekrutteringen til høyreekstreme miljøer og netthat.

Vi kan aldri akseptere at 22. juli ikke får større konsekvenser for hva vi gjør med utbredelse av hat, fordommer, spredning av konspirasjoner og utenforskap.

Som Frode Grytten skriver i diktet «Desse minnene har ikkje tid til å vente»: «Desse minnene ser tvers gjennom forklaringene og bortforklaringene[,] desse minnene svikter stillheita, tausheita, moderasjonen.» Jeg ville brukt akkurat de ordene.

Avstanden til fredagen den juli-ettermiddagen gjør det hver dag vanskeligere å huske brutaliteten og for å skjønne hvor viktig det er å handle. Tiden gir minner lavere oppløsning, dusere farger og lavere lyd. Derfor må vi bruke mer plass og sterkere virkemidler for å huske.

Arr i dypet

Klokken 12 22. juli vil kirkeklokkene over hele landet ringe for å minnes våre døde. Lyden vil fare inn i hukommelsen og i et øyeblikk lete frem minnet. Som et arr i dypet ligger den der. En regnfull svart øy omringet av grått vann med allværsjakker uten eiere og hvite likposer.

Kjære snille vakre vene. At dette kunne skje oss.

Konklusjonen ti år etter er vanskelig å rømme unna: I speilet på veggen ser vi nå oss selv ti år eldre, men ganske alene med blanke ark i hånden mens havarerte debatter og forkastede ideer ligger strødd på gulvet. I Bærum i 2019 fikk hatet enda flere ofre, og med en hårsbredd og rene tilfeldigheter ble omfanget av angrepet begrenset.

Hva har vi egentlig lært, og hvor skal vi gå for å lykkes med løftene om aldri mer terrorangrep som 22. juli? På tiårsdagen er det minst fire erkjennelser vi må risse inn i tiårsmerket så vi husker det for å hindre at det skjer igjen.

Fire erkjennelser

Vi må tørre å finne igjen det vonde og det onde. Medfølelsen og sinnet. I dagene som fulgte angrepet, var det ikke vanskelig å love at både tid, ressurser og vilje sto til disposisjon for å realisere løftene vi ga hverandre.

Vi skulle låne hverandre våre hjerter og hjerner og løfte opp Kongerikets panser for i motoren å stille oss inn til et sterkere samfunn med færre hull og hakk der hat gror.

Vi må tørre å finne igjen det vonde og det onde. Medfølelsen og sinnet. I dagene som fulgte angrepet, var det ikke vanskelig å love at både tid, ressurser og vilje sto til disposisjon for å realisere løftene vi ga hverandre.

Vi skulle låne hverandre våre hjerter og hjerner og løfte opp Kongerikets panser for i motoren å stille oss inn til et sterkere samfunn med færre hull og hakk der hat gror.

Allmenn hukommelse om hva som skjedde, er nødvendig for at støtten til tiltak og ressurser benyttet for å hemme hatet blir forsvarlig og tilstrekkelig. Det haster.

Ikke i et vakuum

For det andre må vi huske at ondskap ikke eksisterer i et vakuum, men lever blant oss i vårt samfunn. Erfaring fra tidligere historie har gjort det ganske klart. Det handler ikke bare om noen få gærne og sinnssyke personer som begår bestialske handlinger.

Mange av oss har det i oss, gitt flere betingelser, å bli radikalisert til å tro på forestillinger og ideer som gjør slike handlinger mulig. Hvordan kan vi sitte så stille og i ro med en slik erkjennelse og erfaring når «fake news» og hatgrupper får tusenvis av klikk og lesere fra uke til uke?

Jakte utenforskap

For det tredje må vi stille spørsmålet vi startet med på nytt. Aldri stanse, aldri gi oss, selv når svarene er provoserende og polemiske. Hva er det beste vi kan gjøre for å hindre at et angrep tilsvarende 22. juli 2011 skjer igjen?

Tidligere har jeg tatt til orde for at vi trenger en ny Gjørv-kommisjon. Den må systematisk og kraftfullt invitere til ny debatt om hva alle politiske partiers svar og tiltak er på hvordan vi kan hemme rekruttering til ekstreme miljø og netthatet.

Det kunne gitt en felles plattform om hvordan vi når målet om mindre hat, hvordan møte radikaliseringen på nett og radikaliseringen man frykter skjer med mer isolasjon som nå under koronapandemien.

Noen måneder etter 22. juli fikk Langerød et anonymt hatbrev.

Mangfold slår hat

Når vi spør hvordan unngå et nytt terrorangrep, drar vi på venstresiden frem bedre barnevern, en skole som ser alle, barnehageplass til alle og kampen mot økonomisk ulikhet, slik at man kan redusere følelsen av å være utenfor og vokse seg sint på et samfunn hvor man behandles urettferdig.

Høyresidens analyse av hva som skaper det beste samfunnet, er naturligvis basert på et annet syn på hvordan mennesker handler og motiveres. Dette må også få eksistere når høyresiden skal foreslå svar på hvordan terror kan unngås. Det skal vi tåle, fordi formålet gjør det nødvendig.

Vår styrke er vårt mangfold som også kommer til uttrykk i erfaringen om at der det tenkes likt, tenkes det ikke mye. Vi sier mangfold slår hat. Fint. Nå må vi bevise det.

Der det tenkes likt, tenkes det ikke mye.

Sett i gang!

Gi meg de beste hoder fra alle partier, fra organisasjoner og fra hver og enkelt av oss, og forsøk å svare på spørsmålet om hva vi kan gjøre for å hemme rekrutteringen til ekstreme miljøer og netthat.

Terror koster for mye. Tyngden fra den svarte klippen nedsunket i mørkt regn bør gi tilstrekkelig vekt til den største debatten og den politiske dugnaden i vår tid.

Minnemarkeringen 22. juli er naturligvis tilbakeskuende. Men i minnet bæres et sterkt og nært håp, en drøm fra rosetogene og varmen fra alle klemmene, om å en gang våkne til et samfunn med mindre hat og lavere risiko for terror. Hvor politiske meninger ikke utsettes for drap, men ideer og fremskritt.

Sett i gang!

Les mer om

  1. Terrorangrepet 22. juli
  2. 22. juli