Kronikk

Her er min venninne «Idas» hemmelighet | Anonym

  • Anonym

Med logikken jeg møter i hjelpeapparatet, vil det være sånn at desto mer manipulativ og styrende overgriper er mot offeret sitt, jo mindre sannsynlig er det at han noen gang blir straffet for overgrepet, skriver Anonym. Bildet er et illustrasjonsfoto. Foto: luxorphoto / Shutterstock / NTB scanpix

Siden hun ble født har «Ida» blitt voldtatt av pappa. Hvem skal fortelle hemmeligheten videre?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den siste tida har fokus blitt rettet mot overgrep mot barn, og nylig hadde Kripos kampanjen «ikke alle hemmeligheter skal holdes».

Fint.

Her er min venninne «Idas» hemmelighet: Siden hun ble født har «Ida» blitt voldtatt av pappa.

Han kom ofte inn etter at «Ida» hadde lagt seg for gi en nattaklem, men pappa ga ikke bare klemmer. «Ida» våknet ofte av at pappa lå oppå henne. Når pappa ble sint merket Ida det lenge før slagene kom.

Hun lærte seg hvordan pappa ville ha det. Le av vitsene, men ikke for høyt. Ikke stå i veien, men ikke skygge unna på en provoserende måte. Gjøre det han ville når han ville, uansett hvor feil det føltes. Hvis ikke kunne det ende med noe verre.

«Ida» var ofte på legevakten, men på ulike steder, sånn at ingen skulle fatte mistanke. Men ingen ble bekymret, hun var jo en urolig unge.

De voksnes løsning var medisin. Det var hun som var problemet. Et adferdsproblem.

Sånn. Hemmeligheten er delt.

Men den er ikke delt bare her. «Ida» har delt den med meg og med mange andre. Med voldtektsmottaket, legevakten, fastlegen, en advokat, akuttpsykiatrien, incestsenteret, distriktspsykiatrisk senter, arbeidsgiver og politiet. Hun gjorde som de sa. Og det hjalp.

«Ida» har fått voldsalarm, oppfølging av distriktspsykiatrisk senter og støtte. Kontakten med pappa er mindre. Men «Idas» far sitter ikke i fengsel. Det er nemlig ingen som har anmeldt ham. Heller ikke jeg.

Hvorfor anmeldes han ikke?

En ting jeg lurte veldig på da Ida delte dette med meg, var hvorfor hun ikke anmeldte ham. Herregud, han er jo et monster. Men ikke for «Ida» .

Faren er den som hentet i barnehagen, som kjøpte gaver når han var på tur, som visste at «Ida» hatet skolen, som visste hva vennene hennes het – og hva hun likte.

«Idas» far er nemlig ikke bare hennes overgriper. Han er også hennes nærmeste – og den i familien hun savner nå som kontakten er brutt.

Ok. Men hvorfor anmelder ikke jeg?

Jeg lyver om jeg sier at dette ikke tidvis har tatt opp all min tankevirksomhet og energi de siste årene. Jeg har snakket med politiet, med Stine Sofies stiftelse, voldtektsmottaket, incestsenteret og Kripos. Alle har sagt at jeg ikke bør anmelde.

«Ida» må anmelde selv når hun er klar. Det er ikke noe jeg skal gjøre på hennes vegne.

Alle disse fagfolkene har lært meg om påkjenningen det vil være for «Ida» å måtte gå gjennom en anmeldelse, den lave sannsynligheten for at faren hennes domfelles, den lave dommen han eventuelt kommer til å få, og viktigheten av at vi som står henne nær, de få hun stoler på, ikke går bak ryggen hennes.

Foto: Tapui / Shutterstock / NTB scanpix

Les også

Kripos-etterforsker: – Ser du blåmerker på rare steder, må det ringe en bjelle

Det har tatt utrolig mye tid og krefter fra «Ida» og min side for å bygge opp det tillitsforholdet vi har. Det har tatt år for henne å stole på meg. Hva vil det gjøre med henne om jeg svikter? Vil hun orke å fortsette å leve? Det er ikke som om den tanken ikke har slått henne før.

Men noe jeg virkelig lurer på, er: Hvorfor anmelder ikke de andre?

Jeg er kun en venninne eller pårørende i de periodene hun er innlagt. Jeg er ikke bundet av taushetsplikt eller opplysningsplikt, og har ikke en profesjonell tilnærming til saken. Det eneste jeg har er et hjerte der Ida får stadig mer plass.

Det er ingenting jeg heller vil enn at «Ida» skal få et godt liv. Uten å være redd om natten. Er det mitt ansvar å anmelde denne fyren når hun har bedt meg innstendig om ikke å gjøre det?

For «Jonas» ble mamma det farligste i livet. Lenke til A-magasinets sterke sak under kronikken. Foto: Stig B. Hansen

Jeg føler at det eneste reelle valget jeg har er å fortsette å prøve å overtale henne til å anmelde selv, og det kan godt ta lang tid. Å se henne gå ut og inn av psykiatrisk og streve så mye hun gjør, uten å ha mulighet til å gjøre noe for å hjelpe henne, er en lidelse i seg selv. Utenom å klemme, trøste og prøve å forstå, føler jeg at det ikke er noe jeg kan gjøre. Selv om det jeg har skjønt kalles «rettsfølelse» river meg i filler:

Er det virkelig sånn vi behandler folk som forgriper seg på barn i dette landet? Hva hvis han forgriper seg på andre barn i dag?

Hvem har ansvaret for å anmelde?

Mitt spørsmål er derfor: Hvem sitt ansvar er det å anmelde?

Hemmeligheten er delt, og «Ida» har det bedre.

Er det da case closed for AS Norge hvis Ida ikke anmelder? Jeg synes dette er et altfor stort ansvar å legge på et offer.

«Ida» er den som minst sannsynlig kommer til å anmelde. Ingen er mer glad i «Idas» far enn hans datter. Han har en makt over henne som hun noen ganger reflekterer over, andre ganger benekter. Hvis det er datterens oppgave å anmelde, tror jeg han aldri kommer til å bli straffet.

Med logikken jeg møter i hjelpeapparatet, vil det være sånn at desto mer manipulativ og styrende en overgriper er mot offeret sitt, jo mindre sannsynlig er det at han eller hun noen gang blir straffet for overgrepet.

Offentlig påtale er det jo noe som heter. Det skulle man jo tro at slo inn i akkurat sånne saker som denne. Politiet kjenner store deler av historien til «Ida». Men det er klart, hverken jeg eller «Ida» har sagt de magiske ordene: Jeg vil anmelde.

Skal det virkelig være sånn?

Les også

Hun oppdaget blåmerker på seks uker gamle «Jakob». Så gjorde hun det få andre helsesøstre gjør.

Og hva med de andre hjelperne? Fastlegen som vet alt, og følger opp «Ida» på en nydelig måte. Og de som behandler henne på DPS. De som har sett at hun ikke får sove, at psykosene kommer og går, at angsten sitter så hardt og dypt – og som vet hvorfor.

Eller hva med voldtektsmottaket og incestsenteret?

Har vi i dette landet laget et taushetspliktregelverk som er så strengt at gjentatte voldtekter, hjernerystelser, beinbrudd og aborter ikke fører til mistanker eller meldinger til politiet så lenge offeret er over 18 år?

Det er ikke nok å fortelle hemmeligheten

Jeg synes Kripos’ kampanje er super. Men la oss være ærlige: Det holder ikke å dele hemmeligheten.

Hvis målet er å lette den tunge klumpen i magen, da hjelper det å dele. Hvis du er heldig, kan det å dele hemmeligheten hjelpe deg ut av situasjonen, som det gjorde for «Ida».

Men hvis målet er å løfte barns rettssikkerhet, å føre en rettferdig politikk der folk som forgriper seg mot barn blir straffet, hvis målet rett og slett er rettferdighet – da kan vi ikke si at løsningene er at ofrene skal dele – og anmelde.

«Ida» og alle de andre som deler hennes situasjon må få slippe å bære dette ansvaret på sine skuldre.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet og har vært i kontakt med «Ida», som har lest teksten.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • For «Jonas» ble mamma det farligste i livet. Hvorfor er det så vanskelig å forestille seg at en mor kan være farlig for sitt eget barn? Viktig sak i A-magasinet
  1. Les også

    Justisministeren: – Vold er mer enn bare blåmerker

  2. Les også

    Kronikk fra 2008: Christoffer (8) døde hjemme – uten å få hjelp. Hvem tar ansvar?

  3. Les også

    Nye retningslinjer på trappene for helsesøstrene: Bedre rutiner for å avdekke vold mot barn

Les mer om

  1. Kripos
  2. Stine Sofies stiftelse
  3. Overgrep
  4. Seksualforbrytelser
  5. Rettssikkerhet
  6. Incest

Relevante artikler

  1. NORGE
    Publisert:

    Hun har delt hemmeligheten. Hvem har ansvaret for å anmelde farens overgrep ?

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Behandlingstilbudet for potensielle seksualforbrytere står i fare. Har du råd til det, Bent Høie?

  3. NORGE
    Publisert:

    Brudd på hodeskallen og brudd. For første gang er alvorlige voldssaker mot små barn gjennomgått systematisk.

  4. NORGE
    Publisert:

    Kripos ble varslet om 36 mulige voldssaker mot små barn i fjor

  5. NORGE
    Publisert:

    Nesten hver tredje russevoldtekt i fjor skjedde mens andre så på

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    «Per Inge» voldtok kjæresten. Nå forbereder han seg på å slippe ut av fengsel.