Kronikk

Distriktene må være med på landets omstilling og fornyelse

  • Jørn Rattsø
    Jørn Rattsø
    Professor, NTNU
Den gode nyheten er at mye av naturressursene som kan bidra til ny lønnsom virksomhet, ligger utenfor byene og særlig langs kysten, skriver Jørn Rattsø.

Man kan ikke bare sitte i distriktene og klippe håret på hverandre hvis man vil engasjere utdannet ungdom.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er blitt populært å dele landet i to, byer og distrikt. Så kan man skrive offentlige utredninger om distriktene og dempe distriktsopprøret. Løsningen blir gjerne mer særbehandling og overføringer.

Et annet syn er at verdiskaping og bolyst varierer utover geografien, og at vi må utvikle det beste vi har. Politikken må binde sammen og skape vekst i landet. Slik sett har den siste distriktsutredningen en god tittel: Det handler om Norge.

Norges utfordringer bør være utgangspunkt for hva som skal gjøres. Det er bred forståelse for at nytt, konkurranseutsatt næringsliv må erstatte en oljesektor som får mindre betydning. Og offentlige budsjetter må strammes til når oljebasert pengetilførsel stagnerer. Omstilling og fornyelse kreves.

  • Den gode nyheten er at mye av naturressursene som kan bidra til ny lønnsom virksomhet, ligger utenfor byene og særlig langs kysten.
  • Den dårlige nyheten er at det blir trangere å leve på offentlige budsjett.
Jørn Rattsø, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi, NTNU.

Skal pengene spres tynt utover?

Utredningen ledet av Victor Norman gir en nøktern beskrivelse av situasjonen. Byvekst har pågått lenge og vil fortsette. Bygda er et gamlehjem og snart en kirkegård.

Det er masse godt stoff om hvordan uttynningssamfunn fungerer. Den underlige vrien er at næringsutvikling og jobbskaping avskrives som gammeldags.

Et nytt virkelighetsbilde lanseres: Nå handler det om gode tjenester og trivsel. Politikkløsningene avgrenser seg til offentlig fordelingspolitikk, særbehandling av distriktene og småtiltak for å styrke bolysten. Desentralisering av utdanning er det tunge grep.

Et nytt virkelighetsbilde lanseres: Nå handler det om gode tjenester og trivsel.

Politikk for å bygge landet handler om hva det skal satses på, og hvor. Samfunnsmessige investeringer og prosjekter må prioriteres innen et offentlig budsjett. Kriterier for slike prioriteringer er fraværende i utredningen.

Det betyr at pengene skal strøs tynt utover. I vår sammenheng er det viktigste spørsmålet: Hvor? Som kjent handler det meste i norsk politikk om lokaliseringskamp.

Kjernen av distriktsopprøret

Her er vi ved kjernen av det såkalte distriktsopprøret. Sektorhensyn står mot distriktshensyn. Nærhet til og spredning av tjenester står mot samling av kompetanse og kvalitet i tilbud.

Sett fra politiet, sykehusene, høyere utdanning, med flere, har man arbeidet med tilpasning til øvrig samfunnsutvikling: politiets nye utfordringer, sykehusenes spesialisering, forskningskrav til høgskolene.

På den andre siden står legitime ønsker om å holde på gamle institusjoner av lokale hensyn. Problemet er at resultatene av denne konfliktlinjen primært bestemmes av lokaliseringskampen, ikke en bedømming av hvordan en samfunnsstruktur som fremmer kvalitet og vekst, formes.

Bygda som gamlehjem

Dagens distriktssituasjon, bygda som gamlehjem, er et varslet problem. Alle har visst at fraflytting og forgubbing over tid svekker grunnlaget for arbeidsplasser, tjenester og bosetting.

Strategien har vært bremsing, ikke utvikling av en ny bosettingsstruktur med større bærekraft. Taperne har vært mindre byer og regionsentrene, og vinneren har vært Oslo-gryta.

Det gjenstår fortsatt en mulighet til å bygge sterkere fundament for spredt bosetting. Det krever konsentrasjon av investeringer og prosjekter om byer og regionsentrene som kan sikre velferdstilbud og servicenæringer for et større omland.

Svekking av byene vil ikke styrke utkantene. Utkantene taper på et svakere senter. Alle blir uansett ikke med.

Svekking av byene vil ikke styrke utkantene. Utkantene taper på et svakere senter.

Utvalgets forslag om desentralisering av utdanning står overfor samme dilemma. Det lanseres som et hyggelig tiltak, uten vurdering av kostnader og konsekvenser for kvalitet.

Det berører selvfølgelig en viktig kilde til økonomisk utvikling, utdanning og kompetanse er mangelvare. Men hvor skal de nye desentraliserte institusjonene lokaliseres? Sikkert ikke på hvert nes, men på hvilke nes?

Flere campus for eksisterende institusjoner sikrer ikke nødvendigvis kvaliteten. Det kan bli dyrt og dårlig. Det er ikke ønskelig at distriktsungdom skal ha dårligere kvalitet på tilbudene enn andre.

Felles arbeidsmarked

Distriktspolitikken bør ikke slippe interessen for næringsliv. Utredningen har for mye søkelys på tjenester og undervurderer svakheter i dagens velferdstilbud. Man bør tenke på økonomisk geografi heller enn hvor sentralt kommunene ligger.

Bo- og arbeidsmarkedsregionene utenfor byene må fungere bedre, slik at tilgang til arbeidskraft kan sikres på tvers av kommunegrenser. I byenes omegn må utkantene bedre trekkes med i et felles arbeidsmarked.

Hvis man vil ha mer helhetlig planlegging av utbyggingsmønster, samferdsel og velferdstjenester, kreves større by- og regionkommuner. Men det fikk man ikke til i kommunereformen. Organiseringen av den oppblåste offentlige forvaltning må vurderes på ny for å gjøre nødvendige innstramminger.

Vi kan ikke frita store deler av landet fra den omstilling og fornyelse som kreves etter oljealderens høydepunkt.

Vern og særbehandling av store områder utenfor byene vil sette dem utenfor en utvikling som de bør henge med på. Man kan ikke bare sitte i distriktene og klippe håret på hverandre hvis man vil engasjere utdannet ungdom.

Les også

  1. Agnes Ravatn: Det beste med bygda er å forlate henne. Det nest beste er å vende tilbake.

  2. Kjetil B. Alstadheim: Politikerne kommer for sent. Damene er allerede reist.

Les mer om

  1. Distriktspolitikk
  2. Bosetting
  3. Omstilling