Kronikk

En vaksine mot falske nyheter?

  • Bjørn Vassnes
    forskningsjournalist, forfatter av boken «Tankens Fallgruver»

I mange tilfeller er det slik at teknologier – som nettmediene – er designet for nettopp å kunne spille på våre medfødte svakheter, skriver kronikkforfatteren. Foto: Illustrasjonsfoto: Mia Oshiro Junge/NTB

Lærer vi oss de viktigste kategoriene tankefeller, kan vi avsløre juksemakerne, unngå å bli lurt og fremme en bedre debattkultur.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har antagelig aldri sirkulert flere løgner enn i dag. Ikke minst nettmediene flommer over av «fake news», konspirasjonsteorier og falske beskyldninger. Mange har derfor tatt til orde for sensur (selv om man kanskje bruker mindre belastede ord), blant annet ved at kontoer på sosiale medier skal kunne stenges ned.

Men dette er en problematisk strategi, av flere grunner: Det er ofte vanskelig å slå fast hva som er korrekt eller ikke. Virkeligheten er alltid mer kompleks enn man tror. Dette gjelder til og med i «eksakte» vitenskaper som fysikk, og enda mer i samfunnsmessige spørsmål. Å innskrenke ytringsfriheten kan også få en effekt som er motsatt av den ønskede, ved at ytringene går «under jorden» og blir stående uimotsagte.

Det finnes en bedre strategi. Her kan vi ta lærdom fra bekjempelsen av epidemier: I stedet for å prøve å stenge smitteveiene fysisk, ved isolasjon, kan man forbedre befolkningens motstandskraft, som man gjør ved vaksine.

Omtrent som man kan designe en vaksine ved først å identifisere et virus og dets egenskaper, kan man lære seg metoder for å identifisere falsknerier. Disse kommer nemlig i ulike kategorier. Og akkurat som virus spiller på kroppens biologiske svakheter, spiller løgner og lurerier på våre kognitive svakheter.

Kronikkforfatter Bjørn Vassnes. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Tankemessige snarveier

Disse svakhetene er av to typer. De kan være medfødte «bugs» i hjernen: tankemessige skjevheter eller snarveier som har vært med oss siden steinalderen, fordi de stort sett (men ikke alltid!) har fungert bra for oss. Dette har vi fått belyst grundig av nyere psykologi og annen atferdsforskning (som blant annet har resultert i to nobelpriser, til Daniel Kahneman og Richard Thaler).

Vi kaller skjevhetene biaser, og snarveiene for heuristikker. De er blitt påvist gjennom hundrevis av eksperimenter.

Et eksempel er bekreftelsesbiasen. Den gjør at vi helst tar til oss kun slik informasjon som bekrefter våre meninger. Og tilgjengelighetsheuristikken: Det du har hørt om i nyhetene, vurderes som mer viktig eller alvorlig enn det du ikke har hørt så mye om.

Du tror for eksempel at atomkraft tar flere liv enn kullkraft, selv om det faktisk er motsatt. Det er fordi du ikke hører om liv som går tapt grunnet kullkraft (ulykker og forurensing). Men du husker de få, men store katastrofeoppslagene om atomkraftulykker.

Spiller på svakheter

Men biaser og heuristikker er blitt forsterket av, og har fått selskap av, andre typer feilkilder. De skyldes gal eller unøyaktig bruk av det jeg i boken Tankens Fallgruver (et «kognitivt atlas») har kalt «tanketeknologier». Dette er kognitive hjelpemidler som sivilisasjonen har gitt oss: språk, tall, logikk, vitenskap, datateknologi.

Disse har vært fantastisk nyttige. Men de har også gitt oss en rekke nye muligheter for løgn og lurerier. I mange tilfeller er det slik at teknologier – som nettmediene – er designet for nettopp å kunne spille på våre medfødte svakheter. Som flere tidligere sjefer i Facebook har innrømmet at de har gjort bevisst. I USA er kunnskap om våre kognitive og adferdsmessige svakheter en viktig del av psykologi- og markedsføringsstudier.

Et eksempel på en slik «bug» som markedsførerne utnytter, er ankereffekten. Vi er notorisk elendige på å vurdere tall. Derfor er det ofte slik at vi tar utgangspunkt i et tilfeldig gitt tall når vi for eksempel skal vurdere en pris. Når det er salg, kan derfor butikkene oppgi en helt tilfeldig pris som utgangspunkt («anker») og så sette denne ned til det halve. Og vi synes da at dette er et godt tilbud.

Trikse med språk

Politikere og medier kan også lure oss på ulike måter. For eksempel med språket de bruker.

De kan bruke et ord på en annen måte enn vi vanligvis gjør: De kan si «utslippsfritt» og la være å nevne de utslippene et tiltak eller produkt forårsaker et annet sted på kloden.

De kan si at norske elever gjør det bra på Pisa-rankingen, uten å nevne at det kanskje er fordi så mange er fritatt fra testene. Altså trikse med språk, statistikk eller logikk.

Til og med leger og dommere kan lure oss – fordi de selv lar seg lure, for eksempel av sannsynlighetsberegninger. Undersøkelser har vist at leger ofte gir feilaktige risikovurderinger for kreft. Dommere lar seg gjerne lure av «anklagerens feilslutning»: sannsynlighetsanslag som virker troverdige, men som angir en irrelevant sannsynlighet. Folk er blitt dømt for drap grunnet feilaktig sannsynlighetsberegning.

Ofte er disse falske påstandene gitt i god tro. Det er fordi det er mange feilslutninger som går igjen. De er vanskelige å gjennomskue. Og på skolen blir vi ikke forberedt på dem: Logikk er ikke et fag på norske skoler.

Når det gjelder statistikk, kan man kanskje lære noen begreper, akkurat nok til å tro at man ikke lar seg lure. Språkundervisningen går sjelden inn i forhold som tvetydigheter og begrepsendringer. Systemteori er ikke et tema (selv om mange av de viktigste feilene vi gjør, kommer av manglende systemforståelse). Og vi lærer ingenting om hjernens innebygde skjevheter: biaser og heuristikker, de som får oss til å ta tankemessige «snarveier».

Vi står derfor uten motstandskraft mot flommen av løgner og lurerier, fordi vi ikke klarer å avsløre dem.

Bedre vår motstandskraft

Mange år som vitenskapsjournalist har lært meg at det største problemet i dag – for enkeltindivider og for samfunnet – ikke er mangel på informasjon. Tilgangen på dette har aldri vært større.

Problemet er hva vi gjør med denne informasjonen. Hvordan vi tenker. Ikke minst hvilke fallgruver vi faller i når vi tror vi vet noe. Dette forårsaker ikke bare uheldige valg for den enkelte. Det vanskeliggjør en offentlig debatt og fornuftige løsninger på våre mest prekære utfordringer, som klima, migrasjon og pandemier.

Løsningen på dette er ikke å bedrive sensur, men å bedre vår motstandskraft mot falske nyheter og uredelig argumentasjon.

Lærer vi oss de viktigste kategoriene tankefeller, kan vi avsløre juksemakerne, unngå å bli lurt og fremme en bedre debattkultur. Og det burde begynne allerede tidlig i skolen.

Alle burde få en kognitiv «vaksine» mot løgn og lureri.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    USA-valget: Slik trikses det for å holde valgdeltagelsen nede

  2. Les også

    Håkon Haugli og Camilla AC Tepfers: Når ny teknologi er nyttig, men farlig

  3. Les også

    Det amerikanske demokratiet drukner i konspirasjonsteorier

  4. Les også

    Fersk rapport: Feilinformasjon om korona spres fire ganger raskere enn informasjon fra WHO

Les mer om

  1. Falske nyheter

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Bjørneboes tekster åpnet unge leseres vei inn i litteraturens og tenkningens verden

  2. KRONIKK

    Hva skyldes den lave kvinneandelen i kunsten? Her er de vanligste mytene.

  3. KRONIKK

    Filleristing av barn: Dette kan gjøre det lettere for retten å komme frem til riktig avgjørelse

  4. KRONIKK

    Dystopisk, karikert, feil og villedende i Netflix-dokumentaren Det sosiale dilemmaet

  5. KRONIKK

    Religionsfrihet som skalkeskjul for diskriminering

  6. KRONIKK

    Arveavgiften var en stridssak i Norge allerede for 150 år siden