Kronikk

Kings Bay var et politisk forvarsel om arbeiderpartistatens fall

  • Rune Slagstad
    Professor emeritus, dr.philos., Institutt for samfunnsforskning

Fra stortingsdebatten i 1963 om Kings Bay-saken som endte i regjeringskrise. Her passerer den påtroppende statsminister John Lyng (t.v.) og den avtroppende Einar Gerhardsen (Ap) hverandre på vei mellom salen og talerstolen. Foto: Aftenposten

Dramaet dokumenterte at det ikke bare var en regjering utgått fra Ap som kunne styre landet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Lyngs sommerregjering» kalte Jens Arup Seip den borgerlige samlingsregjeringen i 1963. Med Høyres John Lyng som statsminister fikk den en forbigående eksistens i august/september det året. Karakteristikken falt i Seips legendariske foredrag «Fra embedsmannsstat til ettpartistat» få dager før Lyng-regjeringen falt.

Foredragets få sider om arbeiderpartistaten er med sitt vell av siterbare vendinger blitt en kanonisk tekst. «Stortinget har vært i politisk eksil mellom Elverum og Kings Bay», var en av Seips elegante overdrivelser. Den hadde et poeng, idet han føyde til med en vending fra John Lyng: Kings Bay var «en dråpe som falt i et fullt beger».

Regjeringsdannelsens kontekst var det politiske dramaet omkring Kings Bay-ulykken. I november 1962 hadde 21 arbeidere mistet livet i en eksplosjon i den statlig eide Kings Bay-gruven i Ny-Ålesund på Svalbard. Den hadde ført til umiddelbar stans i gruvedriften og nedsettelse av en granskningskommisjon ledet av sorenskriver Per Tønseth.

I juni 1963 foreslo Ap-regjeringen å bevilge 3 millioner kroner til gjenopptatt drift. Selv om det var en viss skepsis blant Høyres politikere, fikk regjeringens forslag støtte fra et samlet storting.

Kritisk rapport

Men neste dag, den 20. juni, lekket det ut at granskningskommisjonens kritiske rapport forelå uten at Stortinget var gjort kjent med den. Da rapporten ble behandlet i regjeringskonferansen 13. juni, var kommunal- og arbeidsminister Oskar Skogly den eneste som hadde lest den.

Skogly hadde ment at rapporten umiddelbart burde gjøres offentlig tilgjengelig, men statsminister Einar Gerhardsen ville holde igjen. Statsråd Skogly ble kort tid etter regjeringskonferansen klar over at Tønseth-rapporten allerede var kjent i sentrale presseorganer.

For å hindre beskyldninger om at regjeringen ville søke å hemmeligholde rapporten, mente Skogly det var klokest å la pressen få den tilsendt direkte fra departementet med sperrefrist 21. juni. På det tidspunktet ville Stortinget uansett være oppløst og ikke åpnes igjen før etter høstens kommunevalg.

Sørgetog i Harstad for de omkomne i gruveulykken i Kings Bay. Bare ti av de 21 ofrene ble hentet opp. Deres bårer ble satt på militære lastebiler og kjørt sakte gjennom gatene til kirken. Foto: Bjørn Finstad

Dagen etter debatten i Stortinget begynte imidlertid rapportens innhold å lekke til politikerne – via pressen. «Ingen tenkte, merkeleg nok, på Stortinget, ein tenkte bare på pressa», noterte justisminister Jens Haugland i Dagbok frå Kongens bord (1986). Samme dag ble det også meddelt at Kjell Holler trakk seg som industriminister etter å ha blitt kjent med rapportens kritiske innhold. I et dramatisk møte i Stortinget samme kveld ble det etter en heftig debatt besluttet å utsette Stortingets oppløsning til august.

Gerhardsen ble fortvilet

Gerhardsen ble ifølge Haugland «temmelig fortvilet» da han ble klar over Skoglys beslutning om offentliggjøring av rapporten. Den kom til å få «en skjebnesvanger innflytelse på den videre utvikling», skrev Gerhardsen i sine erindringer. Men han la til: «Jeg har aldri tvilt på at han gjorde det i beste mening, men det sier litt om hele stemningen når selv en så sindig og klok kar som Skogly kunne gå til et slikt skritt.» Skogly fikk ikke plass i Gerhardsens nye regjering høsten 1963, noe han ifølge Haugland «tok seg svært nær av».

Kommunalminister Oskar Skogly (t.h.) overleverer regjeringens redegjørelse om Kings Bay-ulykken til stortingspresident Nils Langhelle. Foto: Rolf Chr. Ulrichsen

Kings Bay-sakens dramatiske vending lar seg vanskelig forstå om en ikke tar med at den var den siste av en rekke saker hvor regjeringen hadde desavuert Stortinget. Dette var mest tilspisset i Cuba-saken i 1959, da regjeringen i strid med forbudet mot våpeneksport til krigførende parter hadde tillatt våpeneksport fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk til Cubas diktator Batista.

Gerhardsen hadde vært betenkt over å sende ammunisjon til et land i borgerkrig, men når regjeringen likevel hadde gjort det, var det ifølge statsministeren for å unngå oppsigelser på Raufoss.

De konstitusjonelt tenkende i Høyre

Etter valget i 1961 mistet Ap for første gang etter 1945 sitt rene flertall, idet Sosialistisk Folkepartis to representanter kom på vippen. Det skulle bli utslagsgivende for Kings Bay-sakens skjebne i Stortinget.

Anførende var de konstitusjonelt tenkende deler av Høyre: Sjur Lindebrække, Edvard Hambro og fremfor alt John Lyng. Kings Bay-stridens sentrale emne gjaldt ikke arbeidsulykken som sådan, heller ikke for eller imot statsdrift (for den hadde Høyre i dette tilfelle stemt for), men den konstitusjonelle degraderingen av Stortinget.

Konfrontasjonen mellom den avgående og den påtroppende statsminister fikk sin kulminerende vending i Lyngs sluttreplikk til Gerhardsen: «Hvis vi nå fortsatt finner oss i den måte denne regjering har behandlet dette storting og særlig opposisjonen i dette storting på, da har ingen av oss noe mer her å gjøre.»

Finn Gustavsen (t.v.) og Asbjørn Holm fra Sosialistisk Folkeparti bidro til å felle Gerhardsen-regjeringen. Gustavsen her i samtale med Trygve Lie, som overtok som industriminister etter at Kjell Holler trakk seg etter Kings Bay-saken. Foto: AFTENPOSTEN

Haakon Lies reaksjon

En av dem som hadde liten sans for grensedragningen mellom arbeidsulykken og den konstitusjonelle tematikk, var Aps partisekretær Haakon Lie: «Dette var sikkert god latin blant jurister og en del stortingsmenn. Folk flest kan svært lite latin og begrep lite av Lyngs innfløkte prosedyre.» Og, la han til: «Resultatet av kommunevalget noen dager etter at John Lyngs regjering var felt, viste det til overmål. Når jeg møter spissfindige jurister blant politikere, tenker jeg alltid på formålsparagrafen for den amerikanske arbeiderbevegelsen. I den het det at organisasjonen står åpen for alle – unntatt sakførere og barkeepere.»

Haakon Lie, her fra Ap-landsmøtet i 1969, der han gikk av som partisekretær. Foto: John Myhre

Opposisjonens konstitusjonelle argumentasjon var i tråd med den Lyng hadde fremført etter 1945, først mot regjeringens vidtgående fullmaktslovgivning i den økonomiske reguleringspolitikken og deretter mot beredskapslovene i 1950. Ved delegasjonen av Stortingets myndighet ble den demokratiske offentlighet undergravet. Viktige vedtak ble flyttet over «fra det åpne, frie forum hvor opposisjonen har visse rettigheter, og inn i avgjørelser bak lukkede dører og nedrullede gardiner i administrasjonens kontorer».

Trygve Bull ble «islagt i DNA»

En av dem som kom til å få en sentral rolle i Kings Bay-debatten, var Aps Trygve Bull. Han var «på visse – ikke uviktige – punkter enig» i opposisjonens kritikk, ikke minst når det gjaldt det konstitusjonelle forhold mellom storting og regjering. Men han kunne ikke, som SFs to representanter, gi sin støtte til «et forslag om mistillit til et regime som fremdeles har store oppgaver foran seg».

Han var dog så fortrolig med sitt partis historie at han var forberedt på følgene av å nekte å erklære seg «helt ut enig med de stridende parter, i et øyeblikk da parolen er (…) ‘Den som ikke er 100 prosent med meg, han er mot meg!’»

Trygve Bull var Ap-representant under Kings Bay-saken, men meldte seg siden inn i SV. Foto: AFTENPOSTEN

Bull hadde i de forutgående, interne drøftelser i stortingsgruppen advart sine partifeller mot «å ordlegge seg som om all politisk og annen moral var samlet hos oss og alt fordømmelsesverdig på den andre siden». Han måtte konstatere at advarselen var forgjeves. Det var «et skrikende misforhold» ifølge Bull mellom tonen hos de fremste opposisjonspolitikerne og «den som skjemmet svært mange av Arbeiderpartiets talere». De hadde fulgt Haakon Lies formaning på gruppemøtet: «Dere må være mer aggressive, karer!»

Partiapparatet ble fylt med kaniner, så også Stortinget, som Jens Arup Seip bemerket: «Av og til flyger en enslig kanarifugl under taket, som da sies å ligge høyt.» Partisekretær Lie hadde liten sans for slike kanarifugler og var ikke nådig i sin karakteristikk av Bulls rolle: «Her kom nemlig en tingmann med sans for effekt. Noen bruker et fremmedord for å karakterisere slik framferd: ekshibisjonisme.»

Etter Kings Bay ble Trygve Bull, som han selv sa, «islagt i DNA».

Arbeiderpartistatens paradoks

Seip viste seg som en sann bergenser også i det at han elsket det provoserende, som når han betegnet arbeiderpartistaten som «ettpartistat»: «Jeg kaller den så, fordi den politiske avgjørelsesprosess blir ført til topps og avsluttet med endelig virkning innenfor ett og samme partiapparat.» Arbeiderpartistatens paradoks var dette: Det utvidede demokrati ble drevet frem av et ennå ikke sekularisert parti, «et monolittisk parti i maktposisjon virker i et åpent samfunn med åpne valg».

Seips fokus var på maktens brukere – maktutøvelsens teknikk og strategi. Vårt politiske system har to arrangementer for å temme maktens brukere: de konstitusjonelle ordninger, så som Stortingets kontroll av regjeringen, og den åpne, demokratiske diskusjon. Ap hadde et problematisk forhold til begge, slik Kings Bay-striden illustrerte.

Seips kritiske blikk gjaldt det ene arrangement – den åpne diskusjon – de rettslige arrangementer hadde også Seip en mangelfull forståelse for. Disse var til gjengjeld en blå tråd i Francis Sejersteds tolkning av Høyres historie i Opposisjon og posisjon 1945–1984 (1984).

Hornsrud- og Lyng-regjeringene pekte fremover

Kings Bay-saken dreide seg ifølge den sosialdemokratiske historikeren Edvard Bull d.y. «om politiske manøvrer med liten varig betydning». Mer treffende er Nils-Petter Enstad i Sommeren som endret Norge (2013): Kings Bay-dramaet dokumenterte at det ingenlunde var slik at kun en regjering utgått fra Ap kunne styre landet. Enstad trekker parallellen mellom den sosialdemokratiske Hornsrud-regjeringens 18 dager i 1928 og den borgerlige Lyng-regjeringens 28 dager i 1963.

Begge regjeringene pekte utover det episodiske: Hornsrud mot Nygaardsvolds regjering i 1935. Deretter Gerhardsens-epoken – Lyng mot Borten-regjeringen i 1965 og senere borgerlige samlingsregjeringer.

Teksten er et utdrag fra Rune Slagstads kapittel i Johannes Bergh, Atle H. Haugsgjerd, Rune Karlsen (red.), Valg og politikk siden 1945 (Cappelen Damm). Boken utgis i forbindelse med 70-årsdagens til Bernt Aardal, nestor i norsk valgforskning. Den lanseres i Universitetets aula 9. oktober.

Les mer om

  1. Arbeiderpartiet (Ap)
  2. Politikk
  3. Einar Gerhardsen
  4. John Lyng

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Private barnehager: Arbeiderpartiet går fra pragmatisme til ideologi

  2. KRONIKK

    Demokratiet står i fare for å miste unge stemmer

  3. KRONIKK

    Venstrefolk må fortelle oss hvem de er

  4. KRONIKK

    Norge settes på harde prøver i spillet om Latin-Amerika

  5. KRONIKK

    Norske medier tegner et altfor negativt bilde av USA

  6. KRONIKK

    Veggene kan både lukke og åpne for omverdenen rundt oss