Kronikk

Vi er så få her i landet

  • Aslak Nore
    Aslak Nore
    Forlagsredaktør og forfatter
Fire norske soldater døde i 2010 av en veibombe i Afghanistan. Det var nesten landesorg i Norge, så annerledes enn kynismen jeg hadde møtt i andre land, skriver Aslak Nore.

Norsk krigshistorie kaster lys over hvorfor så få nordmenn dør av covid-19.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Her om dagen, midt under den andre nedstengningen, var jeg på middag med noen franske bekjente i Provence. Sammenkomster var selvsagt forbudt, uten at noen brydde seg om det. Vertinnen var en elegant, korrekt og litt reservert psykoanalytiker på rundt 50.

Etter måltidet hvisket hun at vi skulle bli med henne ut. De mørke gatene var folketomme, knapt en bil var å høre. Da vi kom frem til en passende murvegg, dro hun plutselig opp en sprayboks av den eksklusive kardiganen – og begynte å tagge slagord mot president Macron, politikontrollene og nedstengningen av landet.

Det finnes taggere i Norge også. Og dette var én historie fra et land med 66 millioner innbyggere.

Men en flaske vin til dem som finner en mer passende historie om forskjellen mellom den norske og franske tilnærmingen til pandemien.

Aslak Nore er forlagsredaktør og forfatter.

Franskmenn er et revolusjonært folk. Hvis de følger forbudene, er det fordi sanksjonene ved ikke å gjøre det er strenge. Alvorstunge formaninger om «felles ansvar» og «kollektiv dugnad» hører du sjelden.

Mens kritikk av stengte restauranter og politikontroller er overalt. Ikke i noe europeisk land er motstanden mot koronavaksinen større.

Indrejustisen er så sterk

Ikke dermed sagt at franskmenn er mindre moralske. Samfunnskontrakten i Norge er bare annerledes. I Norge trenger vi ikke strenge lover – og de norske koronareglene er ikke strenge – fordi indrejustisen er så sterk. Tilliten til myndighetenes håndtering av pandemien har vært overveldende helt siden mars.

I stedet for å tagge slagord mot Espen Rostrup Nakstad og Bent Høie, skriver vi harmdirrende meldinger på sosiale medier om folk som bryter koronareglene. Vi tyster på naboen som har svenskehandlet, eller lager «svarteliste» over innbyggere som angivelig har korona, som i Alta.

Classy er det ikke. Men hvis man vil skjønne hvorfor like mange dør i løpet av 24 timer i Frankrike som det samlede antallet i Norge siden mars, må man begynne her.

I stedet for å tagge slagord mot Nakstad og Høie, skriver vi harmdirrende meldinger på sosiale medier om folk som bryter koronareglene

Enkelte vil kanskje si at smitten er «ute av kontroll» i Norge også. Kanskje i forhold til Taiwan og New Zealand. Men sammenlignet med nær sagt alle andre europeiske land har Norge lite smitte og ekstremt få koronarelaterte dødstall.

Ikke bare stormakter som Frankrike, men også i forhold til velfungerende velferdsstater som Nederland, Sveits og Sverige. De har omtrent ti ganger så mange døde i forhold til folketallet. Hvorfor? Jo, Norge ligger i utkanten av Europa. Landet er langstrakt og lite tettbodd. Nordmenn liker seg best for seg selv.

Nordmenn liker seg best for seg selv, skriver Aslak Nore.

Få nordmenn dør i krig

Kan det hende at de lave dødstallene også forteller noe dypere om norsk kultur og historie?

For mange år siden tjenestegjorde jeg med Forsvaret i utlandet og skrev senere en bok om norske utenlandssoldater. Av de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, og mange har vært innblandet i svært harde kamper, er det et forbløffende lite antall som har kommet hjem i drapert kiste. Soldatene pleide å snakke om at «Gud er norsk», som boken ble hetende.

Et forbløffende lite antall norske soldater har kommet hjem i drapert kiste

Selv i Afghanistan, der tusenvis av nordmenn tjenestegjorde i ti år og mange var involvert i regulær strid, mistet vi få.

Da en veibombe drepte fire norske soldater i juni 2010, husker jeg sjokket. Det var nesten landesorg i Norge. Alle kjente noen som kjente de fire soldatene. Så annerledes enn kynismen jeg hadde møtt i andre land.

Første dag jeg var sammen med amerikanske styrker i Bagdad i 2007, mistet avdelingen jeg var med tre mann. Det var en vanlig dag på jobben.

Les også

Det store koronamysteriet: Hvorfor blir noen steder så mye hardere rammet enn andre?

Ustoppelige naturkrefter

Jeg tror denne forskjellen handler mindre om gud og mer om synet på å miste medborgere.

En øverstkommanderende uansett land vil selvfølgelig gjøre alt for å beskytte sine egne soldater. Men fatalismen råder mange steder.

Du vil aldri høre en fransk eller amerikansk politiker si det, men at soldater dør i krig, eller gamle og syke i en pest, behandles som naturkrefter det er umulig å stoppe.

Ansvaret pulveriseres. Der finnes alltid nye menneskelige ressurser å tappe av. Stalin – for å ta en leder som ikke var kjent for å sette menneskeverdet først – kunne miste millioner av menn under Operasjon Barbarossa og likevel vinne slaget om Østfronten ved å hente nye divisjoner fra Sibir.

Menneskeverdets ukrenkelighet

«Mitt lands historie er forbausende fredelig, også i krig,» har Dag Solstad skrevet. Selv under andre verdenskrig var de norske tapene en brøkdel av andre lands. Flere sovjetere og serbere enn nordmenn døde under krigen, på norsk jord.

Da de allierte bombet Rjukan, og norske SOE-agenter under britisk kommando senket fergen på Tinnsjøen for å stoppe tyskernes tungtvann, var ikke eksilregjeringen i London stolte av bragden. De var i harnisk. Norske liv var gått tapt.

Rjukan før februar 1944: Fergen Hydro sank i februar 1944 på Tinnsjøen. Motstandsbevegelsen senket fergen som fraktet tungtvann til Tyskland. 18 mennesker omkom, 29 ble reddet.

På sitt verste blir dette usolidarisk isolasjonisme. På sitt beste er dette et syn på menneskeverdets ukrenkelighet vi skal være stolte av.

Fordi vi er et lite land med en fredelig historie, har vi utviklet en ekstrem aversjon mot å miste landsmenn. Dette former tenkemåten til alle som har ansvar for liv og død: Troppssjefen som sender soldater ut på skarpt oppdrag, ingeniøren som sikrer veiene, legen som har ansvaret for covid-19-pasientene.

Fordi vi er et lite land med en fredelig historie, har vi utviklet en ekstrem aversjon mot å miste landsmenn

Det er ikke gitt at andre europeere tenker på samme måte. Som en nederlender hvisket til meg da jeg spurte hvorfor landet har så høye dødstall: Vi tillater jo aktiv dødshjelp, kanskje ikke tanken på at gamle og syke får forkortet livet sitt med et år er så fryktelig for oss?

Åpne grenser, selv i krisetider

Vi hører ekkoet av norsk historie i koronapolitikken. Et liv er ukrenkelig, vi gjør alt for å redde våre egne.

Vi stenger grensene og driver selvberging, som vi alltid har gjort. «Importsmitte» er ikke et ord du hører mange andre steder.

De få gangene jeg har krysset grensene under pandemien, er det bare i Norge jeg har måttet vise passet. Det er noe vakkert over de vesteuropeiske EU-landene som insisterer på å holde grensene åpne, selv i krisetider.

Men selv om den strenge norske politikken rammer meg personlig her jeg sitter i Frankrike, skal jeg motvillig innrømme at den fungerer.

For det er også noe vakkert over et land som setter livene til gamle og syke over hensynet til fotballindustrien og verftskapitalister som trenger billig arbeidskraft.

Jeg tror det forteller en viktig historie om solidaritet og menneskeverd i Norge. «Vi er så få her i landet,» skrev Nordahl Grieg, «hver falden er bror og ven».

Les også

Ingen i verden er bedre skikket til å unngå korona enn nordmenn

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Krig
  4. Afghanistan
  5. Pandemier
  6. Norge