Kronikk

Aslaug Vaa: Hvorfor tok det 15 år?

  • Aaslaug Vaa

Hamsunsenteret på Hamarøy åpnes i dag, på 150-årsdagen for Knut Hamsuns fødsel. Foto: ERNST FURUHATT/SALTEN MUSEUM

Fra 1994 til 2009 har det vært sløst med menneskelige og økonomiske ressurser som om det var Knut Hamsun selv som sto til rors.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Nordland Akademi for kunst og vitenskap

150-årsjubileum i dag. Fortellingen om byggingen av Hamsunsenteret er en historie om ambivalens (ubesluttsomhet). Ambivalens kan skyldes dumskap, resultatet er uansett trenering og beslutningsvegring. Aktørene i spillet om Hamsunsenteret som åpner i dag, kunne vært modeller for en hamsunsk roman fra dagens eventyrland. Selv har jeg vært en sentral spiller.

Som fylkeskultursjef i Nordland fylkeskommune hadde jeg det overordnede administrative ansvaret for utviklingen av senteret fra ideen ble kringkastet i 1986 til fylkestinget fattet vedtak om å garantere for fullfinansiering i 2007, med unntak av to lengre permisjonsperioder. I 1994 vedtok Nordland fylkeskommune og Hamarøy kommune å etablere Hamsunsenteret AS. I september samme år, etter at det nyoppnevnte styret hadde vurdert tre mulige arkitekter for oppdraget, ble den amerikanske arkitekten Steven Holl invitert til sitt første besøk på Hamarøy.

Bestillingen var en bygning til under 20 millioner kroner, lokalisert i nærheten av Hamsuns barndomshjem i Hamsund og ferdigstilt i 1998. Da Holl forlot Hamarøy var tårnbygget på akvarellblokken.

Lokaliseringsstrid.

Spørsmålet om lokalisering, gjengangeren i norsk samfunnsdebatt, meldte seg raskt. Folk på Hamarøy krevde at senteret skulle lokaliseres i kommunesenteret Oppeid, i tillegg skulle det ha et auditorium. Folkekravet resulterte i at Holl presenterte et nytt skisseprosjekt. Det fikk fylkestingets tilslutning i 1997. Hamarøy er en stor kommune (nesten 1000 kvadratkilometer, som tilsvarer bortimot halvparten av Vestfold fylke). Derfor handler valgkampen heller om hvor listekandidatene kommer fra enn hvilket parti de tilhører; interessene på Skutvik, Tranøy, Oppeid og på Ulsvåg og Innhavet står på spill. Og, for en liten kommune er det vanskelig å reise et kulturhus. Kommunen har i dag 1754 innbygger: 1,9 bosatte pr. kvadratkilometer.

Undervurdert.

I Kulturdepartementet ble prosjektet sett på som en urealistisk satsing i forhold til befolkningsstørrelsen på Hamarøy. Det tyder på en undervurdering av de unike kvalitetene på Hamarøy. Dessuten, hvorfor kan ikke folk like gjerne danse ballett, diskutere premissene for meningsdannelse eller ta imot gjestespill på Hamarøy som i Oslo?

Debatten førte til en sprengt tidsramme, lokalisering i kommunesenteret, en kostnadsvekst til 54,1 millioner (inkludert utstilling) og avslag på søknader om statstilskudd. Det eneste som overlevde videre, med et nødskrik, var tårnbygget fra akvarellblokken.

Omstridt Steven Holl.

Holls arkitektoniske fortolkning av Hamsuns forfatterskap har vært omstridt. Den fikk motbør her i landet. Dette var ingen ny erfaring, derimot en gjentagelse av det vi opplevde under gjennomføringen av Skulpturlandskap Nordland. I utlandet var mottagelsen av en annen karakter: The Modern Museum of Art i New York gikk i 1996 til innkjøp av modellen av bygget, og i 1997 mottok Holl prisen for Progressive Architecture Awards i USA.

Tårnbygget holdt på å gå tapt. Fylkesrådmann i Nordland, Paul Bakke, åpnet for alternative løsninger: «Når det er så stor motstand lokalt synes jeg det er vanskelig å trumfe igjennom en vilje.» (Aftenposten 14. januar 1997)

De fleste mener noe.

Byggekunsten står ikke høyt kurs i et land hvor de fleste mener seg kompetente til det meste. Alt kan være godt nok i norsk kulturpolitikk, og noen tror at nordpå dreier det seg om et uskolert publikum og noen forvirrede turister. Den offentlig finansierte kunst— og kulturproduksjon markerer seg først og fremst internasjonalt innenfor musikkfeltet, til tross for at vi har en av verdens beste økonomier og mange utdanningstilbud. Erfaring viser at det ikke er størrelsen på stedet som er utslagsgivende, men mangel på faglig utviklingsbegjær og vilje til å bygge kompetente miljø.

Om vi ønsker å fornye perspektivene og innfallsvinklene til Hamsuns tekster og hans samtid og den kulturelle konteksten vi selv er innskrevet i, kan forfatterskapet brukes til å stille nye spørsmål.

Den polariserte debatten.

Den offisielle åpningen av Hamsun-jubileet innfridde i så måte ikke forventningene. Derimot var det en variant av den norske polariserte Hamsun-debatten, som også må være en underliggende forklaring på at det har tatt nesten 15 år for å få statsbevilgning til å bygge Hamsunsenteret. Her opererte man vanen tro med to versjoner av Knut Hamsun: 1) Han vi trykker til vårt bryst og som fortjener å bli feiret, den nobelprisbelønnede skjønnlitterære forfatteren som leses i store deler av verden. 2) Han vi distanserer oss fra, den politiske skribenten og aktøren som forærte Goebbels sin nobelprismedalje i 1943. Vitner dette om at vi har et ubearbeidet forhold til traumene det 20. århundret har etterlatt seg i oss? Polarisering er jevnbyrdig med forenkling.

En bauta.

Når Hamsunsenteret nå endelig står der, er det også en bauta over den offentlige ambivalensen til Hamsun. Statsbudsjettene er en kilde for å bevise statens ambivalens, kanskje ikke bare til Hamsun, men også Hamarøy og Holl: I 2000 sendte fylkeskommunen nok en søknad om statsbevilgning; kostnadsrammen hadde økt til 65 millioner. I budsjettet for 2001 omtaltes prosjektet, men konkrete løfter er fraværende. I en departemental langtidsplan for kulturbygg fra 2002 (samme år mottas en statsbevilgning på 1 millioner) beskrives Hamsunsenteret som et av mange mulige prosjekter for departementet i 2005. Den gang ei, for i statsbudsjettet for 2003 står det at det først kan beregnes bevilgning i 2006. Løftet repeteres de to påfølgende årene.

Løfter brytes.

Statsbudsjettet for 2006 forteller at de årvisse løftene ikke holder stikk. Bevilgningen er utsatt til 2007. Dette løftet brytes også. Når statsbudsjettet for 2007 legges frem, omtales Hamsunsenteret som et prioritert prosjekt de nærmeste årene etter 2007. Dette kalles å bli holdt for narr. Departementet må ha satset på at på et eller annet tidspunkt ga de simpelthen opp der oppe. Slik gikk det ikke: I mellomtiden var arbeidet med å skaffe sponsorer til utstillingen i Hamsunsenteret igangsatt (staten medfinansierer ikke den). Høsten 2006 skjer to ting som forandrer bildet: Fritt Ord sponser utstillingen med en betydelig sum, Sparebankstiftelsen kom hakk i hæl, og en offensiv mediedebatt om statens løftebrudd legger press på myndighetene.

Komplekst maktspill.

Fra 1994 til 2009 har det vært sløst med menneskelige og økonomiske ressurser som om det var Hamsun selv eller fulle sjøfolk som sto til rors. Etter min mening hadde det gått raskere om forholdet til Hamsun hadde vært mindre ambivalent, Hamarøy ble forstått som et mer betydningsfullt sted, den arkitektoniske løsningen var udiskuterbar og sentrale lokale- og regionale politikerne hadde hatt større legitimitet i sittende regjeringer.

Hamsunsenterets historie er kort og godt resultatet av et komplekst maktspill.

Når bygget endelig står der, kan en derfor spørre om kulturpolitikken nok en gang «følger pengene».

Les mer om

  1. Kronikk