Kronikk

Et spørsmål om Gyldendals anstendighet og troverdighet

Marte Michelet og Gyldendal har brutt vår avtale.

Bjørn Gjelsvik (bildet) er sønn av motstandsmannen Tore Gjelsvik og én av etterkommerne som krever at Marte Michelets bok om hjemmefronten trekkes. Foto: Olav Olsen

  • Bjørn Gjelsvik
    Med åtte andre etterkommere etter motstandsmenn
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange lesere er blitt forvirret av debatten om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?. Er det ikke verdifullt at noen tar opp antisemittismen i Norge og spør og svarer på hvorfor over 750 norske jøder ble deportert og drept under krigen? Hvorfor reagerer etterkommerne etter motstandsfolk likevel så sterkt på Michelets bok utgitt av Gyldendal?

For de fleste av oss etterkommere er ikke hovedgrunnen enkeltpåstander i boken. Det er summen av dem og måten historien er fortalt på, vi ikke kan akseptere.

Det er også dette som gjør kritikken av boken krevende, og det er også grunnen til at vi krever boken trukket i den form den nå foreligger.

En unnskyldning for en og annen injurierende og uriktig setning er ikke tilstrekkelig, og spesielt ikke når unnskyldningen er halvveis og ledsaget av et nytt angrep.

Michelet og Gyldendal brøt avtale

Vi etterkommere hadde opprinnelig en avtale med Gyldendal om samarbeid for å rette feil i boken, og at vi skulle avstå fra en offentlig diskusjon til forlagets gjennomgang av våre krav forelå.

Marte Michelet og forlaget brøt avtalen da hun gikk ut offentlig på et TV-sendt litteraturseminar i Bergen 13. februar, en drøy uke før avtalt svarfrist.

I et intervju beklaget hun hvordan hun hadde omtalt motstandsmennene i Carl Fredriksens Transport. Dette ble fulgt opp med et tosiders oppslag i Bergens Tidende dagen etter. I intervjuet uttalte Michelet: «Jeg gikk for langt i å antyde et profittmotiv» og «det var ikke kun profittmotiv som drev dem».

Ordet kun impliserer at hun fortsatt ser profitt som et hovedmotiv. Og når hun fortsetter «det må da gå an å pirke i motstandsheltene», definerer hun sine kritikere som personer som ikke tåler debatt.

Snur fortellingen på hodet

Det er ingen i dag som benekter at det var antisemittisme i Norge på 20- og 30-tallet. Raseteorier sto sterkt, og det var sympati i mange kretser for et Tyskland som reiste seg etter depresjonens kaos.

Etter Nazi-Tysklands invasjon og okkupasjon av Norge ble befolkningen bombardert med antijødisk propaganda i pressen.

Michelet bruker ikke dette bakteppet til å forstå og anerkjenne de modige enkeltmenneskene som reiste seg i en livsfarlig motstandskamp mot nazistyret.

Nei, hun snur i stedet fortellingen på hodet og beskylder disse menneskene for å ha holdt konkrete varsler om deportasjonene tilbake.

Hun anklager hjemmefronten for å ha latt jødene i stikken og ikke hjulpet fortvilte mennesker på flukt, eller bare hjulpet dem for å tjene penger på deres ulykke.

Hun stopper ikke der, og hevder at hjemmefronten har «sminket» historien, og at hun er nektet adgang til kildene i Hjemmefrontmuseet.

Alt er feil og motsagt. Men forlag og forfatter avfeide blankt de menneskene som ble rammet av historien hennes, og som forsøkte å protestere.

Forventer utvetydig beklagelse

«Motboken» som kom i høst, påviser omfattende mangler i kildegrunnlaget, fordreining, utelatelser og uredelig kildebruk. Kritikken som er reist, har vist at ingen av Michelets påstander om sentrale temaer i boken står til troende.

Vi merket oss at forlagets sakprosasjef Reidar Mide Solberg i Dagsnytt 18 den 1. mars ikke klarte å gi ett eksempel på påstander i boken som fortsatt «står støtt».

Gyldendal og Michelet har ikke kommet oss etterkommere i møte. Forlaget har nå lovet en ny utgave av boken, til høsten (eller kanskje neste år?), der feil skal være rettet. I mellomtiden skal de utgavene som ligger ute for salg, utstyres med et innstikk med en pr. i dag halvhjertet beklagelse av uriktige påstander i ett av kapitlene – det om Carl Fredriksens Transport.

Det vi forventer, er en utvetydig beklagelse av påstandene om Carl Fredriksens Transport, og derved om Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen og Sverre Lie. I tillegg må forlaget rette opp en rekke usanne påstander. Vi gir her noen få eksempler på det vi har oversendt forlaget:

Usanne påstander

• At biskop Eivind Berggrav var «bearbeidet» av Gestapo og tilbakeholdt varsler, og at han hadde antijødiske holdninger som gjorde at han ikke brydde seg om jødenes situasjon.

• At Arvid Brodersen ble bedt om å være tolk under Riksrådsforhandlingene fordi han var nazivennlig, at han «filtrerte» informasjon som ble brakt videre til hjemmefronten og slik forhindret at jødene ble varslet, og at han «sminket» og holdt dette skjult etterpå.

• At Gunnar Sønsteby stengte flyktningruter for jøder fordi de var jøder og holdt tett om varsler han angivelig fikk, fordi han ikke anså jødene som «gode nordmenn».

• At Tore Gjelsviks barndomshjem og oppvekst var preget av pro-nazistiske, rasistiske og antisemittiske fordommer, at han fremstilles som en «portvokter» som «filtrerte» informasjon og ikke agerte da jødene ble arrestert fordi han hadde antijødiske holdninger.

• At Jens Christian Hauge hadde antijødiske holdninger som forklarer at hjemmefronten svek jødene.

• At historikeren Ragnar Ulstein fremstilles som en «portvokter», som i sitt arbeid ville skjule at hjemmefronten sviktet jødene.

I tillegg må fremstillingen av varslene i forkant av jødeaksjonene høsten 1942 (oktober og november) skrives om i samsvar med det faktiske kildegrunnlaget.

Skader Gyldendals omdømme

Det er ingen som ønsker å hindre at Marte Michelet ytrer seg med sin subjektive mening, men en sakprosabok utgitt av et seriøst norsk forlag må være bundet av redelig kildebruk.

Måten Marte Michelet omtaler motstandsmennene på, fremstår spekulativ. Kildebruken er tilpasset for å oppnå en på forhånd bestemt fremstilling som hun vet er sensasjonell og fanger leserens interesse.

Vi har merket oss at forlaget nekter å trekke boken med henvisning til at den er «nødvendig for debatten», til tross for vedgåtte feil.

Kontrasten til andre fagbøker Gyldendal gir ut, er slående: I metodebøker som forlaget selv selger til studenter, er det understreket hvor viktig det er med etterrettelig kildebruk og forskningsetikk.

Det eneste forlaget oppnår med å ha boken stående ute, er en vedvarende debatt om feilene den har, og hvorfor den ikke skal trekkes tilbake. Det er vanskelig å forstå hvordan en sakprosabok som baserer seg på feil og udokumenterte påstander, vil bidra til en opplyst debatt om krigshistorien.

Dette er et spørsmål om forlagets anstendighet og troverdighet. At forlaget fortsatt vil ha boken på markedet, med både innrømte og ikke-innrømte feil, skader Gyldendals omdømme.

Boken sverter mennesker som kjempet mot nazismen og bidro til at over 1000 jøder faktisk unnslapp nazistenes klør.

Dag Henrik Berggrav (barnebarn av biskop Eivind Berggrav)

Bjørn Gjelsvik (sønn av Tore Gjelsvik)

Jens Christian Hauge (sønn av Jens Christian Hauge)

Tor-Arne Lie Jensen (barnebarn av Sverre Lie)

Harald Klemmetsen (barnebarn av Reidar Larsen)

Ingrid Brodersen Marstrander (niese av Arvid Brodersen)

Magnus Sønsteby (barnebarn av Gunnar Sønsteby)

Anders Ulstein (sønn av Ragnar Ulstein)

Jon Elling Whist (sønn av Alf T. Pettersen)

07.03.21: Navnet på forfatteren av innlegget er rettet. Det er Bjørn Gjelsvik, ikke Bjørn Gjelsten.

  1. Les også

    Lite tillitvekkende fra Gyldendal

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Holocaust
  3. Marte Michelet
  4. Gyldendal
  5. Kronikk