Politikerne bør ikke blande seg inn i tildelingen av universitetstittel

Det viktigste kvalitetsreformen gjorde, var ikke å skape mange nye universiteter. Det var å skape en sterk utviklingsprosess i hele sektoren, mener kronikkforfatterne. På bildet: Universitetet i Tromsø, det tredje største av Norges ti universiteter.

Hold politikken unna – tildel basert på fag og kvalitet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Neste år er det 20 år siden kvalitetsreformen i universitets- og høgskolesektoren (UH). Da bestemte norske politikere at vi i Norge skal tildele universitetstittelen basert på krav til fag og kvalitet. Ikke basert på politikk.

Dette har tjent Norge svært godt, og slik bør vi fortsette å ha det.

En viktig del av reformen var at den la universitetene og høyskolene under samme lov. To år etter innføringen ble også lov for private høyskoler erstattet av felles lov for alle UH-institusjoner i Norge. Dermed var universiteter og høyskoler i både den offentlige og private delen av sektoren samlet under én felles lov.

I årene som fulgte, ble Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) etablert. Institusjonene ble pålagt sterke kvalitetssystemer. Høyskolene og de unge universitetene ble tildelt doktorgradsstudenter over statsbudsjettene.

Strukturreformen akselererte arbeidet mot mer robuste institusjoner.

Politikken ut av det faglige

Disse politiske grepene etablerte et system som i sum har hatt en viktig og tydelig effekt. Hvilken klassifisering institusjonen hadde, ble en funksjon av akkreditering basert på faglige kvalitetskrav.

Den viktigste ingrediensen i det norske systemet var altså at den tok politikken ut av den faglige utviklingen av sektoren. En sterk indre drivkraft for en positiv og gjennomgripende utvikling ble etablert.

En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe er nå i gang med å vurdere kravene som skal gjelde for å bli akkreditert som universitet. Utvalget har bedt om innspill om hva som bør være politikernes rolle ved etablering av universiteter.

Politikerne bør ikke ha noen rolle her. Det er det mange gode grunner til.

Et mer robust system

Systemet etter kvalitetsreformen ga oss mer robuste institusjoner. Universitetskravene fordret store fagmiljøer, mer forskningsstøtte og ikke minst en større økonomi.

Dette motiverte institusjonene til sammenslåinger og virksomhetsoverdragelser. Resultatet er at antall høyskoler falt fra 50 til 26, og antall universiteter økte fra fire til ti. Mer belysende er kanskje at andelen universitetsstudenter gikk fra 35 til 64 prosent.

Men det viktigste reformen gjorde, var ikke å skape mange nye universiteter. Det var å skape en sterk utviklingsprosess i hele sektoren.

Noen oppfatter det som at universitetsakkreditering er en merkelapp, noe vi pynter oss med av forfengelighetsgrunner. Slik er det ikke.

Universitetsprosessene har vært effektive katalysatorer for en positiv og gjennomgripende institusjonsutvikling. Utsagn som «nå skal jo alle bli universitet» og «flere ønsker å smykke seg med universitetstittelen» er basert på en misforståelse.

Noen oppfatter det som at universitetsakkreditering er en merkelapp, noe vi pynter oss med av forfengelighetsgrunner. Slik er det ikke.

Kvalitetsreformen skapte en stødig utvikling. For å nevne noe:

  • Substansielt høyere kvalitet på studieprogrammene og på veiledningen
  • Mer forskning
  • Samarbeid med arbeidslivet
  • Kunnskapsformidling og deltagelse i internasjonale konsortier

For eksempel er artikkelproduksjonen fra institusjonene som nå er Oslo Met og Universitetet i Sørøst-Norge, syv ganger høyere enn da kvalitetsreformen ble innført.
Kvalitetsreformen skapte institusjoner som er bedre rigget for å møte fremtidens krav til både forskning, utdanning og innovasjon.

Et moderne, komplekst samfunn trenger en omfattende og godt utdannet arbeidsstyrke. Da må studieprogrammene være basert på kompetanse, erfaring, evidens, innsikt fra forskning og dyp forståelse for fagenes integrasjon i samfunnet og hvordan de beveger seg inn i fremtiden.

Bedre institusjoner har også tiltrukket seg flere studenter: Gjennom de siste ti årene alene har antall studenter økt med 30 prosent.

Kvalitetsreformen styrket regionene. De eldste universitetene lå alle i de største byene, men med kvalitetsreformen utviklet høyskolene i regionene seg betraktelig. Flere av dem har møtt universitetskravene. Dette skaper ringvirkninger i regionene.

Tverrpolitisk fundament

Kvalitetsreformen og rekken av tiltak som fulgte, har i stor grad kommet til i en tverrpolitisk utvikling av sektoren, der partiene i ulike regjeringer har bygget videre på fundamentet fra de foregående.

Utgangspunktet var å fjerne politikk fra beslutninger om akkreditering og faglig utvikling. I stedet ble slike beslutninger flyttet til et kriteriebasert system der kvalitetsincentiver skaper kvalitetsutvikling og faglig vekst, og der resultatene av denne avgjør institusjonsklassifiseringen.

Utgangspunktet var å fjerne politikk fra beslutninger om akkreditering og faglig utvikling

Mange land, for eksempel Tyskland, Belgia og Danmark, valgte å beholde et «binært system» der høyskoler og universiteter var adskilt med lov. I disse systemene vil man trenge en lovendring for å få en høyskole til å bli universitet.

En høyskole i de binære systemene blir altså universitet gjennom en politisk vei. Da er det ingen faglig rute som leder en høyskole til å bli universitet. Det er dermed færre incentiver for høyskoler til å gå igjennom de smertefulle organisasjonsendringene og prioriteringene som en slik kvalitetsutvikling ville ha krevd.

En binær modell stimulerer altså ikke til hardt utviklingsarbeid. Dersom en høyskole skal jobbe i ti år med hardt kvalitetsutviklende arbeid, bør ikke det endelige resultatet av denne universitetsreisen være politisk besluttet. Det skaper for stor usikkerhet. Ledelsen vil slite med få med seg organisasjonen på en krevende og kompleks reise med vanskelige prioriteringer.