I dag fungerer helsehusene mer som oppbevaringsanstalter for eldre

Det er systemet som svikter.

I lys av samhandlingsreformen skulle helsehusene være en overgangstjeneste og tilby rehabilitering for å hjelpe eldre pasienter hjem etter sykehusopphold.

Hvor gikk det galt? I dag minner helsehusene mer om oppbevaring enn rehabilitering.

Skal trenes til å mestre egen hverdag

I løpet av 2015 gjennomførte Sykehjemsetaten en sykehjemsreform og samlet sine korttids- og rehabiliteringsplasser i fire helsehus i Oslo. De enkelte bydeler kjøper plasser etter bestiller-utfører-modellen.

De fire helsehusene skal tilby døgnrehabilitering for å hjelpe eldre pasienter til å flytte hjem igjen etter behandling i sykehus. På helsehusene skal pasientene trenes til å mestre sin egen hverdag.

For den enkelte handler dette om å bli herre i eget liv der mestring og fysisk helse henger tett sammen. På samfunnsnivå er tilbud om rehabilitering nødvendig i lys av Leve hele livet-reformen og den kommende Bo trygt hjemme-reformen.

Sykehjemsreformen var et svar på Samhandlingsreformen. Den har blant annet ført til kortere liggetid på sykehus og at kommunene har fått større ansvar for rehabilitering.

Målet med helsehusene var å samle kompetanse og å gi et best mulig rehabiliteringstilbud. Helsehusene skulle levere god tverrfaglig kompetanse og fasilitere sømløse pasientforløp med fokus på personsentrert omsorg. I tillegg skulle helsehusene ha tett samarbeid med bydelene.

Men i dag fungerer helsehusene mer som oppbevaringsanstalter for eldre.

Har hverken nok ressurser eller kompetanse

Først og fremst er det et problem at helsehusene mottar alle!

Mens andre institusjoner har inntakskriterier, må helsehusene ta imot alle de pasientene bydelene ikke vet hvor de skal plassere. Mange av disse venter på sykehjemsplass, både eldre som har vedtak, men også eldre som er i en søknadsprosess med avslag etter avslag.

På den måten kan bestiller hale ut saksbehandlingstiden på et tilbud de ikke har. I tillegg er helsehusene fylt opp av pasienter med demenssykdom, mangel på boplass eller som er døende.

En og annen trenger rehabilitering, noe som helsehusene nå sliter med å tilby da oppfølging av pasienter med andre behov stjeler ressursene. I tillegg fører lav grunnbemanning i andre kommunale helsetjenester til et økt press på helsehusene.

Helsehusene har hverken nok ressurser eller kompetanse til å ta seg av alle de ulike gruppene pasienter som de i dag må ta imot.

Mange eldre føler seg som pakker

I mitt PhD-arbeid intervjuet jeg eldre pasienter, deres pårørende og helsepersonell i helsehus. Da fant jeg at mange eldre personer føler seg som pakker i forløp med liten reell innflytelsesmulighet.

Dette bekreftes av det tverrfaglige helsepersonalet, som har liten beslutningsmyndighet i en organisering der de utfører en tjeneste på bestilling.

Til syvende og sist er det bydelen som bestemmer pasientforløpet. I hvilken grad dette gjøres i samarbeid med pasient, pårørende og ansatte i helsehus, varierer kraftig og avhenger av hvor du bor.

Det etterlyses derfor et tydeligere samarbeid mellom helsehusene og bydelene for å ivareta pasient og pårørende samt et helsepersonell som ønsker å utøve sitt faglige skjønn.

Helsepersonell i helsehus er prisgitt et system der de både har få ressurser og samtidig er kneblet til ikke å mene så mye om pasientene.

Baseres i stor grad på fysiske kriterier

Forskning belyser at rehabilitering av eldre fordrer en helhetlig forståelse av personen der både fysiske, psykiske og sosiale dimensjoner står sentralt.

Mine PhD-funn viser imidlertid at pasientforløpet og avgjørelser underveis i stor grad baseres på fysiske kriterier.

Dersom du er fysisk sprek nok (eksempelvis mestrer toalettbesøk og trapp), kan du bli sendt hjem fra helsehus. Da hjelper det ikke om pasienten er redd eller ensom, noe som illustrerer den medisinske forståelsens stadige dominans.

En av de kvinnelige pasientene jeg intervjuet, hadde søkt sykehjemsplass og fått avslag flere ganger. Hun hadde vært inn og ut av sykehus, kommunal akutt døgnenhet (KAD), helsehus, legevakt og hjem de siste månedene.

Hun ble fortalt at hun ikke var syk nok til å få sykehjemsplass, selv om hun ønsket dette, var ensom, 94 år gammel, hadde store problemer med å gå på grunn av smerter og hadde utslitte og engstelige pårørende.

Hva skjedde med helhetlig tankegang og brukermedvirkning som en lovfestet rettighet?

Tjenestene treffer ikke

Dagens helsehusskandale er ikke unik for helsehus, men kan egentlig skje hvor som helst i kommunesektoren, noe også Brennpunkt-dokumentaren underbygger.

Det er systemet som svikter.

Tjenestene treffer ikke de riktige pasientene, og resultatet er at helsehus ikke får tatt ut det potensialet de faktisk kunne hatt. De blir oppbevaringsanstalter. Det har vært slik lenge.

Mange steder gjøres mye godt arbeid, men det er på tross av dårlige arbeidsbetingelser, kronisk underbemanning og mangel på ledelse og styring fra topp.

Det er personalet som til syvende og sist utfører den politikken som er bestemt på toppnivå. Det er på tide at våre politikere tar dette innover seg og slutter å fraskrive seg ansvaret de har misligholdt i lang tid når det kommer til eldreomsorgen.