Hvem snur de siste steinene i trygdeskandalen?

Uavhengig av om det foreligger «grov» uaktsomhet, er det viktig at Stortinget igjen tar kontrollfunksjonen på alvor.

Høsten 2019 ble det kjent at norske myndigheter hadde praktisert trygdelovgivningen i strid med EØS-reglene. Feilen hadde rammet hardt.

Mange tusen personer, for syke til å være i arbeid, ble fratatt ytelser kun fordi de oppholdt seg i andre EØS-land uten å melde fra til Nav om oppholdet. Store beløp ble krevd tilbakebetalt. Flere personer ble anmeldt, tiltalt og straffedømt.

Det myndighetene hadde oversett, var at det var i strid med EØS-reglene å frata noen de aktuelle ytelsene kun fordi de oppholdt seg utenfor Norge.

Regjeringen og Stortinget så høsten 2019 ut til å være enige om at alle steiner måtte snus for å finne ut av hvordan feilen kunne oppstå og pågå så lenge.

Dessverre fullførte de ikke opprydningen. I stedet er arbeidet og kostnadene med å snu de siste steinene overlatt til dem som ble rammet av feilpraktiseringen, og Oslo tingrett.

Brudd med tradisjonen

At regjering og storting ikke selv tar ansvar for å rydde grundig opp, og på det grunnlaget trekke lærdommer av sine egne feil, er en ny og uheldig utvikling i norsk statsliv. Uten å overlate opprydningen til dem som er rammet, har regjering og Stortinget etter 1945 sørget for grundige undersøkelser av en rekke saker, som Kings Bay-ulykken i 1962 og terrorangrepene den 22. juli 2011.

Dessverre har undersøkelsene av feilpraktiseringen av EØS-reglene ikke vært like grundige som tidligere granskninger og evalueringer. Dette skyldes ikke først og fremst gjennomføringen av undersøkelsene. Årsaken ser ut til å ligge andre steder.

For det første besluttet Regjeringen Solberg å sette ned et granskningsutvalg som hverken hadde tid eller en sammensetning som var tilstrekkelig. Lederen for utvalget, Finn Arnesen, har uttalt at: «[H]vis man skal snu hver stein, så hadde vi trengt langt mer tid, og utvalget ville nok vært satt sammen annerledes.»

For det andre har både regjeringen Solberg og regjeringen Støre nektet å utlevere sentrale dokumenter i saken til Stortinget, uten at stortingsflertallet har brukt sin myndighet til å begjære dokumentene utlevert.

Hvem snur steinene nå?

Hvis granskningsarbeidet bremser opp hos regjering og storting, innebærer dette at en del av opprydningsjobben i praksis blir overlatt til dem som ble rammet av myndighetens feilpraktisering.

Det kan sammenlignes med en restaurantsjef som tvinger matforgiftede gjester til å ta oppvasken. Den oppvasken er nå i full gang i regi av Oslo tingrett.

Bakgrunnen er at noen av dem som er skadelidende, har saksøkt staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartement med krav om oppreisningserstatning. Saken skal etter planen behandles av Oslo tingrett i mars 2023.

Rettssaken i Oslo tingrett

De færreste rettssaker blir avgjort med en rykende pistol som bevis. Oftere er det snakk om flere puslespillbrikker som må settes sammen. Det gjelder også den erstatningssaken som skal opp i Oslo tingrett.

For at saksøkerne skal få oppreisningserstatning, må tingretten komme til at det var «grovt uaktsomt» at feilpraktiseringen ikke ble stoppet tidligere. I saken er det i realiteten tale om to brikker som kan gi grunn til å karakterisere regjeringens eller departementets opptreden som «grovt uaktsom».

Den første brikken er departementets forståelse av de aktuelle EØS-reglene. Det vet vi nå mer om. Som ledd i forberedelsen til rettssaken har departementet lagt frem en sladdet versjon av en mye omtalt, men tidligere hemmeligholdt, utredning om de aktuelle EØS-reglene. Utredningen ble utarbeidet av en arbeidsgruppe med deltagere fra flere departement i 2014.

Etter at Aftenposten publiserte den sladdede versjonen, ble det klart for alle at den gjorde grundig rede for de EØS-reglene vi nå vet at Nav feilpraktiserte. I motsetning til Nav tolket arbeidsgruppen i 2014 EØS-retten riktig.

Departementet og andre lesere av utredningen var altså ikke bare kjent med at det var i strid med EØS-reglene å frata noen ytelser kun fordi de oppholdt seg utenfor Norge. De fikk også en grundig og riktig begrunnelse for regelen.

At noen i departementet var kjent med regelen og dens begrunnelse allerede i 2014, mens andre myndigheter ikke ble klar over hverken regelen eller resonnementet før i 2019, kan i seg selv tilsi at noen i ledelsen har vært grovt uaktsomme.

Den andre brikken er departementets kjennskap og forhold til den praksisen som foregikk hos Nav. Det var ikke tema i (de nå kjente delene av) utredningen fra 2014, og må belyses på andre måter i rettssaken.

Rett før jul besluttet Oslo tingrett at departementet må opplyse saksøkerne om hvilke personer som deltok i arbeidsgruppen bak 2014-utredningen. Tingretten mente at navnene på deltagerne kan være relevant for bevisførselen i saken, i form av «vitneforklaringer om kjennskap til Navs praksis og oppfølging av rapporten».

Å belyse denne brikken kan imidlertid bli krevende innfor rammene av en ordinær rettssak. Det reiser spørsmål om hvordan ansvarlige statsråder og departementets embetsverk har styrt sitt underliggende direktorat og etat. Enkeltstående vitnemål kan bare gi deler av det systemblikket som trengs.

I tillegg er en rettssak også begrenset av den konkrete saken som behandles: Hva slags ytelse er det snakk om for disse personene? Hvilken tidsperiode gjelder deres sak? De prosessreglene som gjelder for ordinære rettssaker, er ikke utformet for å granske systemfeil.

Stortinget bør på banen igjen

Stortinget har helt andre forutsetninger for å utøve kontroll med regjeringen og statsrådenes etatsstyring enn de ordinære domstolene. Grunnloven forutsetter at Stortinget skal utøve kontroll av regjeringen og dens styring av forvaltningen.

Spørsmålet nå er om kontroll- og konstitusjonskomiteen vil ta ansvar og sørge for å belyse de brikkene det er krevende for domstolene å kaste lys over. Det vil innebære at komiteen undersøker både hvilken betydning det kunne hatt for påtalemyndigheten og Nav at departementet hadde en solid og begrunnet oppfatning av hvordan sentrale deler av de aktuelle EØS-reglene skulle tolkes allerede i 2014, og hvilken kjennskap departementet hadde til Navs praksis gjennom etatsstyringen.

Dersom Stortinget kommer på banen igjen, kan skadelidende og domstolene få et bedre grunnlag for å vurdere graden av uaktsomhet. Men også uavhengig av om det foreligger «grov» uaktsomhet, vil det være viktig at Stortinget igjen tar kontrollfunksjonen på alvor.

Fullfører ikke Stortinget kontrollen med myndighetenes feilpraktisering av EØS-reglene, blir konsekvensen at vi får et svakere grunnlag for å trekke lærdommer av feilen. Og med det større risiko for at myndighetene begår lignende feil igjen.