Oktoberrevolusjonens fremste kvinner | Anne Synnøve Simensen
Tre kvinner rundt Lenin - kameraten, elskerinnen og ektefellen - bidro til at Sovjetunionen ble en pionér på kvinners rettigheter. En av dem måtte bøte med livet underveis.
100 år etter oktoberrevolusjonen er det på sin plass å løfte frem tre kvinner som bidro til at Sovjetunionen for en periode også revolusjonerte likestillingsarbeidet:
- Den radikale marxisten, feministen og forfatteren Aleksandra Kollontaj. Språkmektig, belest samfunnsøkonom med et talent for nettverksbygging. Elegant, ofte kledd i ulike pelskåper og hatter. Lenins høyt aktede «kamerat» i mange år.
- Den andre var den franskrussiske enken Inessa Armand som ble en av de mektigste kvinnene i Moskva. Fembarnsmoren som elsket musikk og spilte piano, gjerne Beethoven, som Lenin likte. Vakre Armand ble Lenins elskerinne og var antagelig også hans livs store kjærlighet.
- Lenins kone, Nadezjda Krupskaja, var de to andre kvinnenes rake motsetning: Nøktern og puritansk. Alltid i sentrum av det organisatoriske arbeidet: «I hennes rom var det alltid en lukt av svidd papir fra de hemmelige brevene hun varmet opp over ilden for å lese», ifølge partifellen Lev Trotskij. Forholdet til Lenin er blitt beskrevet mer som en «arbeidsrelasjon» enn en «kjærlighetsrelasjon».
Alle de tre kvinnene hadde felles idealer – revolusjonens – som de strakte seg langt for. Så langt at det skulle koste en av dem livet.
90.000 kvinner gikk til streik
«Kvinnelige arbeidere overstrømmet de smale gatene. De som la merke til oss, begynte å vinke til oss og ropte «Kom ut! Kutt ut arbeidet!» Snøballer ble kastet gjennom vinduene. Vi bestemte oss for å delta i demonstrasjonene … De kvinnelige arbeiderne hilste oss med hurrarop!»
Slik beskrev en fabrikkarbeider hvordan tekstilarbeidere, alle kvinner, fikk med seg mennene i demonstrasjonene på kvinnedagen 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk tidsregning). Omtrent 90.000 kvinner gikk til streik med skilt som «Ned med tsaren!» og «Nei til krigen!»
Mannens eiendom
De hadde fått nok av det undertrykkende tsarregimet, hvor de ble betraktet som mannens slave og eiendom. Kvinnene måtte jobbe døgnet rundt. De hadde ansvar for å skaffe mat til familien. Ofte sto de i timelange køer i vinterkulden for å få tak i mat til sultne barn.
Vinteren 1917 var matmangelen prekær. Landet var utmattet etter deltagelsen i første verdenskrig. Demonstrasjonene 8. mars spredte seg over hele hovedstaden Petrograd (St. Petersburg). I løpet av få dager sto alle byens fabrikker tomme, og det brøt ut gatekamper. Soldatene nektet å skyte på demonstrantene og deltok i stedet i demonstrasjonene.
Ingen visste at dette skulle bli startskuddet for den russiske revolusjon. Bare fem dager senere var tsaren veltet. Ni måneder senere, den 7. november (eller 25 oktober, etter gammel russisk kalender), grep arbeiderne makten med bolsjevikene i spissen.
Revolusjonerte lovverket for kvinner
«Den gamle familien, der mannen var alt og kvinnen var ingenting; i en typisk familie hadde kvinnene ingen egen vilje, ingen tid for seg selv og ingen penger, dette ble forandret foran våre øyne».
Ordene tilhører Aleksandra Kollontaj som to år tidligere var hovedtaler under det første 8. mars arrangementet i Norge i 1915. Etter oktoberrevolusjonen ble Kollontaj verdens første kvinnelige regjeringsmedlem som minister for sosiale saker i den første bolsjevikiske «regjering», Folkekommissærenes råd.
Kvinnedepartementet
Kollontaj tok initiativet til å starte Zjenotdel, et eget kvinnedepartement, som blant annet skulle iverksette et likestillingsprogram som ble vedtatt på den allrussiske kvinnekonferansen organisert av partiet i 1918.
Et nytt juridisk lovverk ble utviklet, hvor menn og kvinner ble formelt likestilt innenfor ekteskapet.
- Begge kjønn fikk de samme rettigheter ved skilsmisse og lik arverett.
- Likelønn ble lovpålagt, og fra 1918 fikk sovjetiske kvinner stemmerett på lik linje med menn.
- Barn født utenfor ekteskap fikk de samme rettigheter som andre barn.
- Som første land i verden tillot Sovjetunionen abort (1920) og kvinner fikk utført abort gratis ved statlige sykehus.
Endringene var svært radikale etter datidens standard.
Kunne de arbeidende kvinnene i andre land tatt så store skritt mot sin egen omfattende frigjøring uten Oktoberrevolusjonen? Aleksandra Kollontaj
Alle de tre kvinnene, Kollontaj, Armand og Krupskaja, var aktive i Zjenotdel, som blant annet også bekjempet analfabetisme og prostitusjon og utdannet kvinner om ny lovgivning.
Lenins kone, Krupskaja, fikk også fremtredende verv etter revolusjonen. Hun ble leder av komiteen for opplysningsvirksomhet og var med på å organisere det sovjetiske skolevesenet i årene 1917–1918.
Stor tillit til elskerinnen
Vladimir Lenin beskrives som en lukket mann som bare snakket åpent med sin kone og en av sine søstre. Men han fikk ekstrem tillit til Inessa Armand som han møtte i eksil i Paris.
Armand snakket fem språk flytende og ble tildelt store internasjonale verv, blant annet var hun bolsjevikenes representant på den internasjonale sosialistkongressen i Brussel i juli 1914.
Etter oktoberrevolusjonen ble hun leder av Moskvas økonomiske råd fra 1918, og dessuten et ledende medlem av Moskvas sovjet (sovjet = råd).
Til tross for hennes intense følelsesmessige forhold til Lenin, kunne hun være uenig med ham politisk. Selv om han mislikte det, var hun for eksempel engasjert i den såkalte «Arbeideropposisjonen» som sto for en mer radikal politikk enn Lenins.
Kvinner krevde fri kjærlighet
Men konflikter oppsto. For eksempel på området «fri kjærlighet», hvor Kollontaj var kjent for sine synspunkter, som ofte er blitt misforstått.
Hun var langt fra en forkynner av «utøylet, fri kjærlighet», men krevde likhet mellom kjønnene på det seksuelle, samfunnsmessige og sosialøkonomiske planet. Hun oppfordret kvinner til å gjøre opprør mot den seksuelle dobbeltmoral. Kvinner ville først og fremst bli frigjort på lik linje med menn når de deltok fullt og helt i arbeids- og samfunnslivet, var hennes hovedsyn.
Dette synet delte hun med den tyske kommunisten og kvinnesaksforkjemperen Clara Zetkin. Men mens Zetkin mente at kvinner skulle klare både husarbeid og yrkesliv, mente Kollontaj at familien og privat husarbeid skulle oppløses og overtas av kollektive tilbud. Kjærlighet mellom kjønnene måtte frigjøres fra økonomiske bånd og tyngende omsorgsplikter.
Lenin på kollisjonskurs med seg selv
Kollontajs synspunkter var radikale, og Lenin mislikte fokus på «kjærlighetsspørsmålet». I et brev til Clara Zetkin ga han uttrykk for sin irritasjon over at arbeiderklassekvinnene på møtene var mer opptatte av å diskutere ekteskap og kjærlighetsutfordringer enn selve revolusjonen!
Her var bolsjevikenes leder på kollisjonskurs med seg selv: Lenin var en forkjemper for kvinners frihet, samtidig som han selv ble oppvartet av kone og svigerinne døgnet rundt. Han var skeptisk til «fri kjærlighet», men var selv sammen med to kvinner en periode.
Også Krupskaja hadde et konservativt syn på familie- og seksualspørsmål som var uforenelig med Armands og Kollontajs krav, noe som ble tydelig da de tre satt sammen i redaksjonen for feministmagasinet Kommunistka.
Og i 1926 bidro Krupskaja til å utvide den sovjetiske sensurlisten med minst hundre bøker som angivelig vakte «dyriske eller antisosiale følelser», deriblant Bibelen, Koranen og Dostojevskijs verker.
Sendte elskerinnen i døden
Lenin valgte omsider troskap til sin kone. Men han skulle aldri glemme sin tidligere elskerinne, og skrev over 150 brev til henne i løpet av sitt liv.
I 1919 ble Armand direktør for Zjenotdel, og året etter ledet hun den første internasjonale konferansen for kommunistkvinner. Hun var ekstremt produktiv, men 16-timers arbeidsdager tæret på kreftene. Snart ble hun syk, og Lenin oppfordret henne til å reise til et kurbad i Nord-Kaukasus. Men området var blitt rammet av en koleraepidemi; utilsiktet hadde han sendt sin tidligere elskerinne inn i dødelig fare.
Armand fikk kolera, og etter kort tid døde hun, 24. oktober 1920, 46 år gammel. Hun ble gravlagt i Kremlmurens nekropolis, og en statsbegravelse ble organisert, noe som var en sjelden ære for en kvinne.
«Knust av sorg»
Kollontaj, som hadde observert paret over flere år, skrev at Lenin ble «knust av sorg» over elskerinnens død: «Han kunne ikke fortsette å leve etter Inessa Armands død. Hennes død fremskyndet utviklingen av sykdommen som skulle ødelegge ham.»
Lenins helse forverret seg og i 1922 fikk han slag. To år senere, 21. januar 1924, døde han, 53 år gammel, med Krupskaja ved sin side.
Noen år senere kom Josef Stalin til makten etter å ha ekskludert rivalen Trotskij fra partiet.
Stalin angrep kvinners rettigheter
Under Stalin ble alle reformer skrudd tilbake. Zjenotdel ble oppløst med argumentet at «hensikten var oppnådd» fordi kvinner nå var opplyste. Mot slutten av 1920-tallet ble en mer tradisjonell familiepolitikk gjeninnført, og kvinnemagasinet Kommunistka ble nedlagt. I 1936 ble loven om selvbestemt abort opphevet.
Kollontajs arbeider ble ikke lenger publisert. Hun ble sendt til Norge, i realiteten som politisk persona non grata etter at «Arbeideropposisjonen», som hun var leder av, led nederlag i 1922. I Norge ble hun leder av den sovjetrussiske handelsdelegasjonen.
Da Kollontaj møtte kong Haakon
Kollontaj skrev flere bøker og dagbøker i løpet av sin periode som ambassadør mellom 1922 og 1945, blant annet i Norge og i Sverige, men disse redigerte hun og omskrev i ettertid, blant annet for at de skulle kunne leses av Stalin. Dermed ble hun en av de få «gammelbolsjevikene» som unnslapp 1930-tallets Moskva-prosesser (Stalins utrenskinger) med livet i behold.
Hun levde til 1952, og døde en naturlig død, 79 år gammel i Moskva. Det samme gjaldt Krupskaja, som døde 70 år gammel i 1939, etter å ha skrevet en rekke pedagogiske verker. I 1935 utga hun sine Minner om Lenin i to bind.
Større virkning i Norge enn i Sovjet
Kollontajs tanker om kvinnenes frigjøring fikk sannsynligvis større ringvirkninger i Sverige og Norge enn i det tidligere Sovjet. Hun fikk en renessanse på 1970-tallet som ikon for kvinnebevegelsen, og i Skandinavia ble hennes ideer om «den nye kvinnen» formidlet hyppig.
Inessa Armand var først nesten glemt, både på grunn av stalinistisk sensur og hennes forhold til Lenin, som var et ikke-tema blant kommunister. Men etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, ble sovjetiske arkiver delvis åpnet og Armands prestasjoner som revolusjonær og feminist ble løftet frem.
Kilder: Aleksandra Kollontaj (2015): Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (Red: Åsmund Egge m.fl., oversatt av Dina Roll- Hansen og Steinar Gil). Res Publica. Vladimir Lenin: Letters between Lenin and Armand in Lenin collected works, Vol 35. Marxist Internett Archive. Elisabeth Lønnå, Store Norske Leksikon: «Kollontaj, Aleksandra Mikahjlovna», Kari J. Brandtzæg: Aleksandra Kollontaj sett fra Norden. Prosa nr. 10, 2001, Oleg Yegorov: Lenin’s amorous triangle with his wife and mistress. Russia Beyond, June 3, 2017.
