Gaddafis død fikk store ringvirkninger. Hvordan kunne det skje?
Ti år etter drapet på despoten Muammar Gaddafi lider både Libya og hele den nordlige delen av Afrika under ettervirkninger av hans styre og fall.
For president Ronald Reagan var Muammar Gaddafi «Midtøstens gale hund».
For afrikanske ledere ble han omtalt som «Kongenes konge», en tittel som vanligvis forbindes med en annen. Vanligvis kalte han seg bare oberst, selv om han i realiteten var Libyas sterke mann og brutale diktator i over en mannsalder.
Til han for ti år siden, den 20. oktober, ble likvidert av sine egne.
Skjønt, egne: Uten FNs sikkerhetsråds vedtak og massiv Nato-bombing hadde hans «egne» aldri klart å få has på ham. Norske bombefly alene slapp ikke mindre enn 588 bomber over Gaddafis styrker og andre strategiske mål. Det øvrige Nato over ti ganger så mange.
Selv om det regjeringsoppnevnte utvalget i stor grad frikjente Norge, er det liten grunn til å tro at siste ord er sagt. Til det er spørsmålene for mange og konsekvensene for store.
Eksentrisk og brutal
Gaddafi i seg selv var en snodighet, en brutal eksentriker som fremkalte både frykt og latter i den vestlige verden. Det er ikke for ingenting at Gaddafi var forbildet for «general Aladeen» i Sacha Baron Cohens film The Dictator fra 2012.
Han var hard mot sine fiender og spandabel med sine egne, vel vitende om at hans «islamske sosialisme» ikke ville vært mulig uten Libyas enorme oljeinntekter.
På 70- og 80-tallet gikk rikdommen også med til å støtte et bredt spekter av internasjonale terrorgrupper, og Libya var også selv direkte involvert i terror.
Mest kjent er Lockerbie-tragedien i 1988, da et Pan Am-fly eksploderte over en skotsk landsby og drepte 270 mennesker. Han sponset også bygging av moskeer og islamistiske skoler i andre land, først og fremst i Afrika sør for Sahara, og var en aktiv forkjemper for et muslimsk Afrika.
Fra «gal hund» til best i klassen
Etter terrorangrepet i USA for 20 år siden gjorde Gaddafi helomvending og normaliserte forholdet til Vesten.
Han fordømte Al-Qaida, avsluttet sitt kjernefysiske program, inviterte internasjonale våpeninspektører og betalte erstatning til Pan Am-ofrenes familier.
Uansett hvor ille Gaddafi var, så ble det verre etter
Den godviljen han oppnådde, hjalp ham likevel ingenting den dagen han valgte å svare med våpenmakt mot demonstrantene under den arabiske våren.
Det ble starten på en blodig borgerkrig. Det internasjonale samfunnet meldte seg på, og Gaddafi måtte flykte. Til slutt ble han tatt til fange i byen Sirte og lynsjet på åpen gate.
Naivitetens vår
Vestlig etterretning er blitt kritisert – med rette – for å ha vært naive i møte med den arabiske våren. Det samme kan sies om vestlige nyhetsmedier. De valgte i stor grad å romantisere opprøret og omtalte det nærmest som en gjentagelse av studentopprøret i Paris i 1968.
Men dette var ikke Paris, og det var ikke 1968. Dette var Tripoli 2011.
Gaddafi var heller ingen Charles de Gaulle, og demonstrantene heller ikke radikale studenter. De var en broket forsamling av opposisjonelle, islamister og klanledere som ikke på noen måte var i stand til å samarbeide om annet enn å bli kvitt Gaddafi.
Da verdenssamfunnet engasjerte seg på opprørernes side, valgte de derfor også å kaste Libya ut i et kaos som har vedvart siden.
«Failed state»
Men uansett hvor ille Gaddafi var, så ble det verre etter. Libya har lenge vært en såkalt «failed state», en stat uten evne og vilje til å opprettholde et fungerende sivilsamfunn.
Konsekvensene er mange:
- Kamper og angrep på sivile mål.
- Lovløshet og terrorangrep.
- Oppblomstring av stammekonflikter.
- Internflyktninger.
- Trafficking og grov utnyttelse av flyktninger på vei fra Afrika til Europa.
- Ekstremister som tjener penger på å kontrollere narkotikahandel og våpentrafikk.
Og slik kunne vi fortsatt.
Fra nasjonalt sammenbrudd til regionalt kaos
Men Libyas sammenbrudd har også konsekvenser utover egne grenser. Det gjelder ikke minst for landene i Sahel, sør for Sahara.
Mens våre hjemlige medier og politikere har vært opptatt av å fortelle at IS er knust, er våre kontakter i Sahel opptatt av å fortelle hvordan IS og andre islamistiske grupper har brukt sammenbruddet i Libya som springbrett til å ekspandere sørover mot Sahel-beltet.
Sammen med påvirkningen fra al-Shaabab og andre terrorgrupper i øst er resultatet blitt en terrorbølge uten sidestykke som er i ferd med å destabilisere hele regionen.
Våre erfaringer
Vi i Åpne Dører arbeider med å bedre forholdene for den store, kristne minoriteten sør for Sahara, en minoritet som etter hvert har kommet under ekstremt press. De er vant til å bli diskriminert i det daglige; nå må de leve med frykten for målrettet terror på toppen.
For to år siden var jeg i det nordlige Nigeria og besøkte et av de mange traumesentrene, hvor familier som har mistet noen av sine i terror, kan komme og få traumehjelp.
Det er all grunn til å tro at vi må leve med afrikansk islamisme i mange år fremover
Av 5700 drepte i det nordlige Nigeria – et område hvor kristne utgjør rundt 15 prosent – hadde 3400 bakgrunn fra den kristne delen av befolkningen. Samtidig har det skjedd en ytterligere radikalisering av jihadist-grupper:
Boko Haram i Nigeria er langt på vei blitt utkonkurrert av ISWAP, IS’ nigerianske avlegger. «Islamic State in the Greater Sahara» (ISGS) har økt på bekostning av det Al-Qaida-støttede nettverket Al-Mourabitoun i Niger, Mali og Burkina Faso.
Overalt skapes det flyktninger, og det er særlig den kristne minoriteten i disse områdene som lider. Og som vanlig får ikke afrikanske konflikter den oppmerksomheten de fortjener.
Veien fremover
Libya skal etter planen avholde valg i desember. Forhåpentlig kan det bli første skritt på vei tilbake til en slags normalitet.
Når det gjelder Afrika sør for Sahara derimot, er det meste av regionen preget av regjeringer som hverken makter eller prioriterer å gjøre noe med situasjonen.
Derfor er det all grunn til å tro at vi må leve med afrikansk islamisme i mange år fremover.
