Kronikk

Mediedekningen av VM i Qatar er for snever

  • Per A. Christiansen
    Per A. Christiansen
    Journalist
I oktober gikk qatarerne for første gang til urnene for å velge 30 medlemmer av landets rådgivende forsamling.

God journalistikk er mer enn avsløringer. Noe har sviktet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

18. desember er en merkedag for alle oss som forsøker å følge med på debatten frem mot neste års verdensmesterskap i fotball. Det er tre grunner til dette.

For det første er det Qatars nasjonaldag. Det er nøyaktig 50 år siden staten ble opprettet. Dette er det ikke mange som synes å ha registrert.

For det andre er det FNs årlige dag til støtte for verdens migrantarbeidere. I fjor ble dagen stort sett forbigått i taushet, den blir neppe markert tydeligere i år.

Og for det tredje er det ett år til finalen i fotball-VM spilles i Doha.

Det er grunn til å tro at massemediene vil vie dette en viss oppmerksomhet i løpet av de neste 12 månedene. Forhåpentlig blir saken da gjenstand for en bredere dekning enn hittil. For til nå har veien frem mot VM fått en altfor snever behandling i nyhetsmediene.

Grove overgrep

Helt siden Qatar i 2010 sikret seg retten til å arrangere neste års mesterskap, har mediene fortalt om grove brudd på anleggsarbeidernes menneskerettigheter. Om slavelignende arbeidsforhold. Om liv i nød, skitt og fornedrelse. Om manglende lønnsutbetalinger. Om tusener av dødsfall som det ikke er gjort skikkelig rede for.

Alle disse avsløringene har vært både riktige og nødvendige. Men god journalistikk går også ut på å forklare og å se ting i sammenheng. Her har det sviktet.

Arbeidere ved finalestadion Luisail i 2019. Amnesty International er blant dem som mener situasjonen til migrantarbeiderne er dårlig.

Samtidig er problemene blitt fremstilt på en måte som kan ha bidratt til at de virkelige overgriperne slipper altfor lett unna. Dette krever en forklaring.

Av Qatars tre millioner innbyggere er omkring 90 prosent utlendinger. Det vil i praksis si gjestearbeidere. Nyhetsmediene har skapt et inntrykk av at alle disse arbeider «under veldig dårlige forhold», som det sto i Aftenposten 28. november.

Dette er ikke riktig. Et klart flertall av gjestearbeiderne lever faktisk ganske bra.

Store ulikheter

De er akademikere, de er hotelldirektører, de er kontorister, de er lærere, de er sykepleiere. De arbeider innen bank og finans, innen reiselivet, innen handel og industri, innen statsadministrasjonen, innen det private næringsliv. Det er med andre ord disse folkene som får samfunnshjulene til å svive i Qatar.

Den gruppen som virkelig kan arbeide «under veldig dårlige forhold», er omkring en million ansatte innen bygg og anlegg. I denne gruppen kan levekårene variere sterkt. Noen kan ha akseptable bolig- og arbeidsforhold. Andre blir grovt utnyttet, trakassert og undertrykket.

Hvem er disse verstingene? Hvor mange er de?

Som det fremgår av en rekke rapporter, er det «arbeidsgiverne» som er ansvarlige for slike overgrep. Men hvem er disse verstingene? Hvor mange er de?

Det vet vi ikke, for de blir sjelden eller aldri identifisert. Og de blir aldri holdt ansvarlige for overgrepene. Her kan dyktige gravejournalister gjøre en nyttig innsats.

Det vi så langt vet, er at verstingene har støtte på høyt politisk hold.

«Grådighet»

Under sterkt press fra blant andre internasjonale menneskerettsorganisasjoner vedtok Qatar i fjor høst å reformere lovene som regulerer gjestearbeidernes situasjon. Reformene ga arbeiderne bedre vilkår. De innskrenket også arbeidsgivernes muligheter til å utnytte sine ansatte.

Reformene vekket motstand i Majlis al-Shura, en «rådgivende forsamling» med 45 medlemmer. Sammensetningen har fra starten av gjenspeilet maktbalansen mellom de ulike klanene som utgjør den opprinnelige befolkningen i Qatar.

Emiren av Qatar er landets mektigste mann. I oktober i år åpnet han for at folket skal få stemme.

Forsamlingen vedtok i februar i år å oppheve de reformene som var blitt vedtatt noen måneder tidligere. Pådrivere var medlemmer med eierinteresser innen handel og industri.

Menneskerettsforkjemperen Malcolm Bidali har i nettavisen Doha News betegnet dem som «individer drevet av grådighet». Det dreier seg om rådsmedlemmer der grensene mellom klan, forretninger og politikk ofte er utvisket. De handler i strid med Qatars nasjonale interesser, mener Bidali.

Emir Tamim Bin Hamad Al Thani og hans regjering valgte da også å se bort fra forsamlingens vedtak og holdt fast ved reformene. Men det er klart at enkelte arbeidsgivere fortsatt saboterer hva som er offisiell politikk, iblant med støtte innen statsapparatet.

Demokratisering

Opprinnelig ble samtlige medlemmer av den rådgivende forsamlingen oppnevnt av emiren. I år har det skjedd en forandring i form av en forsiktig demokratisering. Den 2. oktober ble det for første gang avholdt valg i Qatar. Da ble 30 av medlemmene valgt, mens de øvrige 15 fortsatt er oppnevnt.

Trolig blir balansen mellom de ulike klanene opprettholdt i den nye forsamlingen, selv om det har skjedd en utskiftning av medlemmene. Men det er ennå uklart hvilke politiske følger den nye sammensetningen eventuelt kan få. Her bør massemediene prøve å holde et øye på utviklingen.

Både i Qatar og i andre golfstater er velgerne jevnt over mer konservative enn herskerne

Det som er klart, er at både i Qatar og i andre golfstater er befolkningen, det vil si velgerne, jevnt over mer konservativ enn herskerne. Det er et tankekors at økt demokrati i form av mer åpne og frie valg dermed kan gjøre det vanskeligere for regimene i disse landene å innføre nødvendige reformer.

Dobbelt press

Sett under ett er emir Tamim og hans regjering utsatt for press fra to kanter i spørsmålet om gjestearbeidernes levekår:

  • Utenfra presser menneskerettsorganisasjoner med bred internasjonal støtte på for å få innført nye reformer med sikte på å bedre gjestearbeidernes kår.
  • Internt ønsker sterke forretnings- og industriledere å stanse eller reversere en slik reformprosess. De nyter støtte innen den rådgivende forsamlingen, trolig også i innenriksdepartementet. Denne gruppen omfatter etter alt å dømme noen av de verstingene som står for de groveste overgrepene mot gjestearbeidere.

Emiren og hans regjering har en soleklar plikt til å sikre at alle innbyggere lever under akseptable forhold. I dette arbeidet kan mediene bidra ved å sørge for at både overgriperne og det politiske spillet blir avslørt. Da kreves det en bredere tilnærming enn den vi har sett til nå.

Per A. Christiansen var Aftenpostens korrespondent i Midtøsten fra 1984 til 1989 og fra 2005 til 2009.

Les mer om

  1. Fotball-VM 2022
  2. Qatar
  3. Levekår
  4. Fotball-VM
  5. Demokrati