Kronikk

Frontkjempernes blodspor gjennom Europa

  • Guri Hjeltnes
    Guri Hjeltnes
    Direktør, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret)

Heinrich Himmler og en norsk SS-frivillig i samtale i SS-utdanningsleir i Sennheim. Leiren lå et par kilometer syd for byen Sennheim (i dag Cernay i Alsace i det nordøstlige Frankrike). Ukjent dato. Foto: Fra en SS-vervebrosjyre

De fleste frontkjemperne kom fra NS-miljøet. De hadde sterke antijødiske ideer allerede før de kom inn i Waffen-SS.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De var involvert i utryddelsen av jødene på det europeiske kontinent. De fleste var medlemmer av Nasjonal Samling. De norske Waffen-SS-soldatene deltok i «rasekrigen mot jødebolsjevismen» og var en viktig brikke i nazistenes «endelige løsning» på «jødeproblemet».

Dette er noen av funnene i det store Waffen-SS-prosjektet som Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) har gjennomført. Diskusjonen har rullet av sted mellom filmskaper, NRK og historikere om dokumentarserien Frontkjempere.

«Det går et blodspor gjennom Ukraina hvor enheter med nordmenn befant seg», sier en av forskerne.

På fagfeltet om de såkalte frontkjemperne, eller det man i forskermiljøer omtaler som Waffen-SS-frivillige, har HL-senteret mange års forskning å vise til.

Les også

«Frontkjempere» på NRK er en mislykket dokumentar

Dugnad for mer kunnskap

Det kan være på sin plass å løfte frem dette arbeidet – som startet med en dugnad.

I 2005 besluttet regjeringen å finansiere et forskningsprosjekt om nordmenns tjeneste i Waffen-SS under andre verdenskrig. Bakgrunnen for prosjektet var flere innslag på NRK Dagsrevyen høsten 2004 som antydet at norske SS-soldater kunne ha deltatt i massakrer på østfronten og på Balkan i perioden 1941–1945.

Innslagene utløste en opphetet debatt i norske medier de påfølgende månedene, og debatten avslørte at heller ikke norske faghistorikere hadde inngående kjennskap til rekrutteringen av norske frivillige og deres tjeneste i tyske SS-avdelinger.

Det var daværende justisminister Odd-Einar Dørum (V) som tok initiativ til dugnaden. Han gikk fra den ene statsråden til den andre, med god respons. Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Forsknings- og utdanningsdepartementet stilte midler til rådighet for et forskningsprosjekt.

Oppdraget med å gjennomføre Waffen-SS-prosjektet gikk til HL-senteret, og førte til omfattende forskning med to større bokutgivelser.

Nå over 15 år etter er debatten her igjen – utløst av NRK-serien Frontkjempere.

Historikere og andre har kritisert serien for ikke å ta inn over seg de siste tiårenes kunnskapsproduksjon. Kritikerne har særlig lagt vekt på at filmen nedtoner frontkjempernes oppslutning om den nazistiske ideologien, og at den er uklar med hensyn til gruppens kjennskap til og befatning med Hitler-regimets forbrytelser.

Hvilke funn ble gjort?

Hvilke kunnskaper og innsikter av relevans for den pågående debatten kan vi så utlede fra forskningen og publikasjonene som kom ut av HL-senterets prosjekt om Waffen-SS?

• For det første avdekket det at nordmenn gjennom rekrutteringen til Waffen-SS ikke bare var involvert i holocaust i Norge, men på flere nivåer i det nazistiske utryddelsesmaskineriet over hele det okkuperte Europa.

En av konklusjonene var at nordmennene i Waffen-SS var del av en organisasjon som sto sentralt i regimets forbrytelser, og at en del av dem ble direkte og aktivt involvert.

Det betyr også at lederskapet i NS hadde, eller lett kunne skaffe seg, kjennskap til hva som skjedde med jødene i øst, og dermed også forstå hvilken skjebne som møtte de norske jødene ved en deportasjon dit.

• For det andre ble det avdekket at rekrutteringen av nordmenn til fronttjeneste fra SS-ledelsens side var del av en nøye uttenkt seleksjons- og herdingsprosess. Denne var ment å skape en ny brutal og lojal SS-styringselite hjemme i det okkuperte Norge.

Mange av de norske Waffen-SS-soldatene som hadde deltatt i «rasekrigen mot jødebolsjevismen» ved fronten, fikk ved hjemkomsten følgelig i oppgave å bistå med å «løse jødeproblemet». Dette gjorde de både som politifolk, leirvakter og som håndlangere under den økonomiske likvidasjonen – noe vi kan se illustrert i filmen Den største forbrytelsen.

  • Per Arne Kalbakk, etikkredaktør i NRK: Derfor sender NRK serien «Frontkjempere»

• For det tredje ble det gjennom prosjektet avdekket at SS betraktet fronttjeneste i utlandet og polititjeneste hjemme som to sider av samme sak, nemlig som del av et «statsbeskyttelseskorps» som brutalt og skånselsløst skulle nedkjempe regimets politiske og rasemessige fiender. Derav SS sin interesse i å «SS-ifisere» den norske politietaten ved å fylle den med hjemvendte Waffen-SS-soldater.

Når det gjelder den norske politiledelsen med Jonas Lie i spissen, lyktes man også i betydelig grad å gjøre den SS-lojal. Dette bidro til å kaste nytt lys over politiets rolle under holocaust i Norge.

• For det fjerde avdekket prosjektet i hvilken grad Norge i 1942 ble transformert til en SS-stat, med nærværet av nesten 30.000 tyske SS-soldater på norsk jord. Det utgjorde en enorm innflytelse over Reichskommissariat og NS gjennom Himmler-kontrollerte rådgivere på alle nivåer.

Dette førte til en total kontroll over det tyske sikkerhetsapparatet i Norge, samt en utstrakt innflytelse over mange andre samfunnsområder etter at Hitler ga Himmler ansvar for alt «germansk arbeid».

Det faktum at store deler av siviladministrasjonen og hele sikkerhetsapparatet, inkludert norsk politi, var under massiv SS-innflytelse er avgjørende for å forstå rammene som aksjonen mot de norske jødene foregikk innenfor.

SS-sjef Heinrich Himmler tok de første norske SS-frivillige i ed i Hippodromen, 30. januar 1941. Fra venstre foran: Vidkun Quisling, Heinrich Himmler, Josef Terboven, Nikolaus von Falkenhorst og Wilhelm Rediess. Foto: Norges Hjemmefrontmuseum

De fleste kom fra NS-miljøet

Den gang HL-senteret fikk tildelt prosjektet, som skjedde i senterets første år, var det selvsagt en viktig anledning for institusjonen til å studere norske frivillige i Waffen-SS opp imot forsøket på å tilintetgjøre Europas jødiske befolkning.

Prosjektet avdekket at de fleste frontkjemperne kom fra NS-miljøet, og de var gjerne bærere av sterkt antijødiske ideer og forestillinger allerede før de kom inn i Waffen-SS.

I Waffen-SS ble de utsatt for en intens antijødisk indoktrinering. Mange opplevde at budskapet i propagandaen tilsynelatende ble bekreftet gjennom erfaringer de gjorde seg ved fronten og i de tyskokkuperte områdene i Øst-Europa (samtaler med ikke-jødiske sovjetborgere, funn av ofre for sovjetiske grusomheter, som i propagandaen ble fremstilt som jødenes verk osv.).

Kombinasjonen av mottagelighet, indoktrinering og faktiske erfaringer ser ut til å ha hatt en ekstremt sterk virkning, noe man kan lese ut av de mange antijødiske utsagnene de kom med. Kildene tyder også på at mange bifalt den antijødiske volden og selv var beredt til å delta i den.

Les også

Regissøren jobbet med «Frontkjempere» i over ti år. Hvordan klarte han å lage et så trangt univers?

Organisering av prosjektet

For HL-senteret, som var i en oppstartsfase som forskningsinstitusjon den gangen, var det viktig både å ansette tre dyktige forskere for å arbeide med prosjektet og også ha med den fremste fagkunnskapen internasjonalt.

De tre forskerne var Terje Emberland, Matthew Kott (i dag Uppsala universitet) og Sigurd Christian Sørlie (i dag ved Institutt for forsvarsstudier). De gjennomgikk omfattende arkiver i inn- og utland og publiserte bøkene Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt (Emberland og Kott, Aschehoug 2012), Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945 (Sørlie, Dreyer 2015).

Referansegruppen besto av nasjonale og internasjonale eksperter som kunne fagfeltet fra egen forskning, og som fulgte arbeidet med faglig kvalitetssikring.

I tillegg fikk prosjektet faglige innspill fra internasjonale kapasiteter som SS-eksperten Michael Wildt, Himmler-biograf Peter Longerich og Eichmann-biograf David Cesarani, samt en rekke eksperter på Waffen-SS og annen verdenskrigs militærhistorie tilknyttet blant annet Militärgeschichtliches Forschungsamt, Potsdam og Institut für Zeitgeschichte, München. Også flere nordiske kolleger var underveis i faglig dialog med forskerne på Waffen-SS-prosjektet.

Fred er ei det beste

La det være sagt at det selvsagt er flere enn disse nevnte forskerne som gjennom årene har arbeidet med de såkalte frontkjemperne, og noen av dem er også trukket med i NRK-serien.

At bidragsyterne i dette forskningsprosjektet nå deltar i debatten, er en selvfølge.

Det hersker liten tvil om at forskerne fra Waffen-SS-prosjektet både har kompetanse og faglig tyngde. Og det er utvilsomt derfor filmskaperen har intervjuet dem. At forskerne i neste omgang reagerer på den ramme og den kontekst deres bidrag blir klippet inn i, må både filmskaperen og NRK tåle.

Men – til syvende og sist – faglig tyngde og etterrettelighet er den eneste veien å gå når man skal prøve å forstå det som dypest sett er uforståelig.

Les også

  1. Forført av fienden

  2. – Jeg er redd for at dette skaper sympati med frontkjemperne

  3. Mener NRK-serie glemmer ofrene: – Også de drepte hadde navn, kjønn, alder – et liv

  4. Nina Grünfeld har selv laget dokumentarer om krigen. Dette mener hun «Frontkjempere» kunne gjort bedre.

  5. Slik forsøkte NS og Quisling å verve nordmenn som frontkjempere

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Frontkjempere
  2. Andre verdenskrig
  3. Heinrich Himmler
  4. Kronikk