Kronikk

I år er det 100 år siden Knut Hamsuns Markens Grøde kom ut. Det er det ingen grunn til å feire | Ståle Dingstad

  • Ståle Dingstad
    professor i nordisk litteratur, Institutt for lingvistiske og nordiske studier Universitetet i Oslo

Arkivbilde fra 1943 av Knut Hamsun og rikskommisær Josef Terboven på Fornebu. I skrivestuen i Larvik 1917 la Hamsun grunnlaget for sin politiske orientering, der han målbar noe av det verste i norsk historie: Vår nasjonalisme, rasisme og antisemittisme, skriver Ståle Dingstad. Foto: NTB arkivfoto

Hamsun målbærer noe av det verste i norsk historie: Vår nasjonalisme, rasisme og antisemittisme.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I år er det 150 år siden Henrik Ibsens Peer Gynt ble publisert. Og det er 100 år siden Knut Hamsuns Markens Grøde kom ut. Begeistret hyllest og berettiget kritikk har fulgt verkene siden utgivelsene 14. november 1867 og 1. desember 1917.

I sum er det to litterære verk som har betydd adskillig for dannelsen av en norsk, nasjonal identitet. Men kan vi med rette holde fast ved den klassikerstatusen begge verkene har i vår litteratur?

Imperialisme, rasisme og nasjonalisme

Peer Gynt var fra starten av en satire og en kritikk av det norske, især av den nasjonale og romantiske selvgodheten. Som teaterstykke på Christiania Theater og senere på Nationaltheatret endte det derimot opp som en feiring av alt det norske i de tre første aktene, og ble en slags livsløgn vi nordmenn levde godt med.

I nyere tid har man hentet frem igjen fjerde akt, der Peer Gynt sammen med sine europeiske kolleger ikke bare blir kritisert for sin nasjonalisme, men for sin imperialisme og rasisme.

Ståle Dingstad er professor i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Foto: UiO

Markens Grøde starter på sin side med en fornyet tro på nasjonalismen. Her skal nordmennene få hendene opp av lommene, dyrke opp den store utmarken, skogene og myrene, og med den romanen fikk Hamsun sin Nobelpris. Det ga romanen et stort, internasjonalt gjennomslag.

Men nobelprismedaljen har som mange vet sin bakside, og prisen for den fornyede nasjonalismen har blant annet samene og våre nasjonale minoriteter betalt.

Les også

Nå kan alle lese hva Knut Hamsun sa til sin psykoanalytiker

Litt mer enn litteratur

Markens Grøde skulle være «en Bok til min norske Samtid», den skulle være «et Varsku til mit Slægtsledd», og det var «litt mere end Litteratur jeg vilde frembringe i den», skrev Hamsun. Han velsignet derfor Markens Grøde med et enkelt budskap som han alt lenge hadde formulert offentlig. Men der markgreven Isak har sitt arbeide i jorda, der sitter Hamsun i grevens by Larvik og har kontortid.

Kronprinsesse Mette-Marit, flankert av Oslo-ordfører Marianne Borgen og styreleder Geir Ketil Hansen i Nordlandsmuseet, under 100-årsmarkeringen av Hamsuns Markens Grøde i Oslo nylig. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Fra juni til november 1917 skriver han hver dag fra 9 til 13 og fra 15 til 19 på sitt jordbruksepos, og blander seg som en intellektuell opp i alt han ikke har greie på.

Temaene er mange og kontekstene kompliserte: Koloniseringen av Nordland, selskapet Ny Jords arbeid med å fremme nydyrking i landet, utvandringen til Amerika, kvinnens plass i hjemmet, debatten om mødre som dreper sine barn, og bakteppet er den store krigen i Europa og revolusjonen i Russland.

Hamsuns ideologiske rasisme

Som følge av stor befolkningsvekst i Europa gjennom hele 1800-tallet økte utvandringen til andre verdensdeler. Samtidig la de europeiske nasjonene under seg store deler av verden.

I et essay om demografi, statistikk og rasisme, skriver Espen Søbye at koblingen mellom utvandring, kolonisering og rasisme sjelden blir synliggjort, men å undertrykke og fordrive den opprinnelige befolkningen, gjøre dem til slaver eller utrydde dem, det var bare mulig ved at en teoretisk eller ideologisk rasisme gikk forut for den praktiske.

Ibsens Peer Gynt ble misbrukt i Nazi-Tyskland. Det samme kan man ikke si om Hamsuns Markens Grøde, mener Ståle Dingstad. Foto: NTB-arkivfoto

Hamsuns ideologiske rasisme kommer tydeligst til uttrykk i boken Fra Det moderne Amerikas Aandsliv (1888). Der er det passasjer som er så grove at de ikke egner seg på trykk, og de retter seg særlig mot afroamerikanere, men Hamsuns rasisme omfatter også urbefolkningen i Amerika.

I Markens Grøde er det noe bibelsk over språktonen, og noe idyllisk over stedet Sellanraa. Men når Hamsun i åpningen plasserer mannen først, dernest dyrene og til slutt samene som snuser opp stien, så er rasismen etablert som betingelse for Isaks fremferd.

Samene sammenlignes med dyr, for de lukter seg frem. Når to av samene hilser den nyankomne Isak med noen vennlige ord, heter det bare at samene smisker. Når Os-Anders ikke tigger, synes Inger det er forunderlig, for alle samer tigger, og det gjør de alltid.

Endelig heter det at en same er ydmyk når han tigger, men får han nei, så blir han hevngjerrig og truende. Konklusjonen i romanen er at Norges urbefolkning er å betrakte som skadedyr.

Hamsuns holdning til samene er klassisk rasisme, men ikke så forskjellig fra det offisielle norske synet på samene.

Les også

Hamsun ga Nobel-medaljen til Hitlers propagandaminister

Legitimerte en tiltagende antisemittisme

I forlengelsen av Hamsuns rasisme der forskjeller i levesett og intelligens ganske enkelt oppfattes som naturgitt, gjør også antisemittismen seg gjeldende. Men til forskjell fra den klassiske rasismen som fremhever den hvite europeer som overlegen, oppfattes jødene som en trussel og en fare som må utestenges eller fordrives.

I Norge var jødehatet grunnlovsfestet fra 1814, og stort bedre ble det ikke etter opphevelsen av forbudet i 1851.

Den første teksten Hamsun fikk publisert etter at han var flyttet til Larvik i april 1917, var «Nabobyen», som ble trykket i Aftenposten 8. og 12. juli 1917. Der anbefaler Hamsun på det sterkeste Konrad Simonsens bok Den moderne Mennesketype (1917) til sin norske samtid.

Aftenpostens forside 12. juli 1917 Foto: Fra Aftenposten eAvis

Simonsen var beryktet for sin kritikk av Georg Brandes. I en serie forelesninger hadde han kommet med et voldsomt angrep på den jødiske ånd i Danmark. Det Simonsen nå vil til livs, er de siste tiårenes «Forretningsbetragtning af Tilværelsen, rastløse Hastværk, ganske udvendige Stræben, upersonlige Dannelse og offentlige Meninger». For Simonsen representerer alt dette «en fortsat Myrden af vort Indre».

Hamsun på sin side introduserer en handelsmann i utmarken. Aron heter han, og blir bare kalt Aronsen. «Har du hørt hvad Slags Mand han er? spør Aksel. – Nei, svarer Sivert. Han kommer med færdige Huser som han kjører hit og lægger op paa ingen Tid. – Naa. Saa har han Middel? – Han maa vel ha saa». Siden nevnes han knapt uten at penger nevnes samtidig.

«Da nogen raadet ham til at dyrke sin Jord op og leve av den til bedre Tider svarte Aronsen: Grave i Jorden? Det er ikke det jeg og mine er kommet hit for!». Denne kritikken spisses ytterligere til når lensmann Geissler til slutt holder en tale for Sivert som skal ta over på Sellanraa: «Min Søn han er vor Tids Type, han tror oprigtig paa det Tiden har lært ham, paa det Jøden og Yankee’en har lært ham; jeg ryster på Hodet til det».

Hamsuns nekrolog i Aftenposten etter at Hitler tok sitt eget liv i 1945. Foto: Aftenposten eavis

Les også

Hamsuns nekrolog i Aftenposten etter at Hitler begikk selvmord

Jøden og yankeen er sivilisasjonens representanter som ødelegger for det gode og kultiverte liv på landet. En slik uttalelse får konsekvenser ikke bare for fiksjonen, men for det faktiske liv i den småbyen, der Hamsun sitter og skriver.

Her og i mange andre sammenhenger legitimerer Hamsun en tiltagende antisemittisme i Norge. Hans egen samtid tatt i betraktning, var ikke det bare alvorlig. For jødene innebar det utslettelse, inkludert handelsmannen i Hamsuns eget nabolag – Israel Sachnowitz og hans familie.

Les også

Guri Hjeltnes 75 år etter Donau-deportasjonen: «Godt dere ikke vet»

Det verste i norsk historie

Ibsens Peer Gynt har avgjort sine problematiske sider. Det var for eksempel det mest spilte Ibsen-stykket i Tyskland i mellomkrigstiden, oversatt av Hitlers venn Dietrich Eckart og tilpasset nazistenes propaganda.

Ibsens Peer Gynt blir ikke lenger bare forstått som en kritikk av norsk nasjonalisme, men også av europeisk imperialisme og rasisme, mener Ståle Dingstad. Foto: Trygve Indrelid

Men så kan man hevde at det ikke var Ibsens Peer Gynt som ble brukt i Tyskland. Det samme kan man ikke si om Hamsuns Markens Grøde. For han støttet etter hvert helhjertet opp om Hitlers regime.

Tilbake i Larvik 1917 har han for lengst lagt grunnlaget for sin politiske orientering der han målbærer noe av det verste i norsk historie: Vår nasjonalisme, rasisme og antisemittisme. Det er det ingen grunn til å feire.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Jødehat
  2. Antisemittisme
  3. Knut Hamsun
  4. Henrik Ibsen