Kronikk

Vi må våge å oppdra barna våre | Line Marie Warholm

  • Line Marie Warholm
    Psykologspesialist og forfatter

Når ble foreldreskap en popularitetskonkurranse? spør Line Marie Warholm. Hun er psykologspesialist og forfatter. Astrid Waller

Mange foreldre forholder seg til tenåringene sine som om de var babyer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det er vel ungdommene selv som skal selge doruller på dugnad?»

Jeg har rukket opp hånden på foreldremøtet, det planlegges Polen-tur.

Det blir helt stille. Jeg tar mot til meg og fortsetter:

«Det er bra for ungdommene å bidra med å tjene inn pengene, da får de også et sterkere eierskap til turen.»

At jeg uansett synes det er et helt rimelig krav å stille, tør jeg ikke å si høyt. Det er fortsatt stille, ingen nikker eller ser på meg, alle sitter som frosset. Stillheten er ukomfortabel, noen kremter. Turgruppen går videre til neste punkt: Fly eller buss?

Hva skjedde nå? tenker jeg. Sa jeg noe dumt? Går det ikke an å involvere ungdommene, kreve en innsats av dem, gi dem ansvar?

Popularitetskonkurransen

I min psykologpraksis møter jeg mange foreldre som strever. De vil bli likt av ungdommen sin, og de vil fremstå som gode foreldre utad. Men de er forstrukket og lei. Det er så krevende.

Dette er det vanskelig å snakke om utenfor terapirommet. Det er som om det finnes en foreldremafia der ute med en streng kodeks: Du lever for familien og på barnas premisser, eller du er sosialt død.

Foreldre kommer til behandling hos meg for utbrenthet. Men det er ikke jobben som topper listen over stressmomenter, det er familielivet. Ofte blir jeg sittende på kontoret mitt og tenke: Når ble foreldreskap en popularitetskonkurranse?

«Du kan bli hva du vil», sier vi og stiller på alle skitreninger, i skiklubbens jakke, med smørekoffert og heiarop. Vi vil at barna skal bli den beste versjonen av seg selv, utvikle seg i sitt fulle potensiale. Men å være involvert i barnas aktiviteter og holde seg tett på dem hele tiden er ikke nødvendigvis til barnets beste.

Beskyttes mot smerte og ubehag

Å bli fulgt opp er også å bli iakttatt – og dermed vurdert til enhver tid. Det er kanskje ikke så rart at de unge kjenner på prestasjonspresset?

NOVAs Ungdata-undersøkelser gir oss et bilde av en generasjon som stort sett klarer seg godt, og som har et godt forhold til foreldrene sine. Likevel er det mange som opplever psykiske vansker. Mange strever med å fungere i et prestasjonsorientert samfunn.

Er det virkelig så vanskelig å vokse opp i dag, eller har vi skapt en generasjon som i liten grad tåler det livet har å by på?

«Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv», sa Astrid Lindgren. Men er det virkelig slik? Og er vi i det hele tatt opptatt av å oppdra barna våre, eller vil vi helst gi dem en tilværelse uten strev og ubehag? Hvilke konsekvenser får det for tenåringene våre når vi beskytter dem mot all smerte og nederlag?

Vi må slippe taket

Som forelder kan det være vanskelig å tilpasse seg de endringene som skjer hos barnet når det vokser til. Små barn trenger voksne som er til stede.

Det er ikke kvalitetstid som gjelder, det er kvantitet. Du må være der. Og mens du er der, legger du grunnlaget for barnets psyke og relasjonsstil resten av livet.

Men i dag forholder mange foreldre seg til tenåringene sine som om de var babyer. Vi forsøker å tilfredsstille alle ønsker uten å ta stilling til hva som er de reelle behovene. Det er klart vi skal følge nøye med på hva som egentlig rører seg i ungdommens liv. Vi må ha overblikket. Men vi trenger ikke å hjelpe dem med alt hele tiden. Vi må slippe taket.

Ungdomstiden er en fase med store endringer og store følelser. Den nære relasjonen mellom forelder og barn skal slå sprekker, for deretter å sys sammen igjen som en relasjon mellom to voksne mennesker. For at løsrivelsen skal skje, må man gi rom for konflikt, opprør og aggresjon.

Vi kan sammenligne denne fasen med avvenningen av nattammingen hos småbarn. Vi forventer ikke at den lille gir slipp på nattmåltidet uten protester. Her har vi rom for at overgangen er vanskelig. Den samme romsligheten må vi ha med et barn i tenårene. Vi må tåle at det stormer også i relasjonen mellom oss foreldre og ungdommen.

Trenger trening i å tåle livet

På samme måte som tenåringer trenger erfaringer fra en ekte relasjon til foreldrene sine, må han eller hun få gjøre sine egne erfaringer der ute i verden.

Vi vil så gjerne beskytte barna mot alt som er vondt. Men vi forelde må tåle å stå i bakgrunnen og se at barnet vårt møter både motstand og ubehag, uten at vi griper inn. Vi må gi dem trening i å tåle livet, og det innebærer både gode mestringsopplevelser og nederlag når de ikke helt får det til.

Les også

Generasjon prestasjon har fått pause. Hvordan unngå det gamle presset når hverdagen vender tilbake?

Dagens ungdom er en kompetent og oppegående gjeng, det er å undervurdere dem når vi ikke stiller krav til dem. Vi kan kreve at de ikke skal kalle oss «hore», og at de rydder rommet sitt. Men det er vanskelig å stå i en jobb der du ikke får brukt evnene dine. Det blir meningsløst og lite tilfredsstillende.

Vi vet det så godt fra eget liv, hvorfor tror vi at tenåringene våre er annerledes?

På tide å komme på rett kjøl

Vi er flere som nå reagerer på hvordan dagens ungdom beskyttes mot erfaringer, og vi forledes til å vende fokuset ned mot egen navle i stedet for ut i verden. De oppfordres til grubling i stedet for tenkning.

Doktogradsstipendiat Janne Lund ga i en kronikk 15. januar uttrykk for tvil om hvorvidt oppmerksomhet rundt psykisk helse i realiteten gjør ungdom friskere. Hun vil ha fokuset over på skolefagene, mer nynorsk, slik at elevene kan bli sinte på noe utenfor seg selv.

Anne Grønlie, lektor ved Drammen videregående skole, ba i et innlegg i Drammens Tidende 30. januar elevene velge sosiologi i stedet for psykologi. Hun oppfordrer til å tenke rundt systemene i stedet for å fokusere på seg selv. I NRK-programmet Ekko 7. februar sa Grønlie at erfaringer i det virkelige livet er viktigere enn å ha livsmestring på timeplanen.

Foreldre og lærere må la ungdommene gå på trynet. Det samme skriver jeg i boken min Kule kids og foreldre som strever med å slippe taket. Vi voksne har blitt så «flinke» og pedagogiske at vi har havnet i den andre grøften. Men nå er det på tide at vi kommer oss på rett kjøl igjen. Vi har en ungdomspopulasjon å oppdra.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Oppdatert torsdag 10.20: Kronikkforfatters tittel sto som «psykolog og familieterapeut». Dette er endret til riktig tittel: psykologspesialist og forfatter.

  1. Les også

    Utseendepresset sprer seg som et virus

  2. Les også

    Tunge psykiske lidelser kan gi en svak stemme. Da er det opp til oss andre å høre bedre etter.

  3. Les også

    Foreldrekoden om barns fritidsaktiviteter: Slik finner du balansen mellom mild dytting og usunn pushing

Les mer om

  1. Oppdragelse
  2. Barn og unge
  3. Ungdom

Relevante artikler

  1. FAMILIE OG OPPVEKST

    Psykologen: Du skal ikke lytte til alle råd om barneoppdragelse. Men disse er viktige å få med seg.

  2. FAMILIE OG OPPVEKST

    For en del foreldre er ønsket om å beskytte barna mot ubehag så sterkt at det «moderlige» tar helt over

  3. FAMILIE OG OPPVEKST

    Psykologen svarer: Hvilke grenser bør vi sette for oss selv og barna før vi drar på ferie sammen?

  4. FAMILIE OG OPPVEKST

    Ungdommenes kroppsbilde preges mer av de stygge tingene vi sier til oss selv, enn de flotte tingene vi sier til dem

  5. FAMILIE OG OPPVEKST

    Påtrengende besteforeldre og foreldre som ikke vil ta imot råd. Her er tipsene som kan løse floken.

  6. A-MAGASINET

    Sønnen (14) svarer frekt, bryter regler og blåser i skolen. Hva gjorde vi galt?