Kronikk

Norge burde etterleve barnekonvensjonen i langt større grad | Geir Kjell Andersland

  • Geir Kjell Andersland
    Advokat

I 2014 feiret barneombudet, barneministeren, helseministeren og daværende stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad barnekonvensjonens 25 år, samme år som det ble vedtatt en ny bestemmelse Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

I dag fyller barnekonvensjonen 30 år. Norge burde unne verdens barn en bedre sikring av deres grunnleggende rettigheter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Geir Kjell Andersland er jurist, tidligere fylkesnemndsleder og regiondirektør i Bufetat Magnus Vabø

I dag markeres 30-årsdagen for FNs barnekonvensjon, vedtatt av FNs hovedforsamling 20. november 1989. Den representerte en rettslig og kulturell revolusjon ved å fastslå at ethvert barn er et selvstendig individ. Barn var ikke lenger bare et objekt for voksnes forgodtbefinnende.

Barn er heller ikke foreldrenes eiendom. Det betyr at ingen barn skal lide for eller rammes av foreldrenes dumheter eller ugjerninger. Norges behandling av noen asylbarn og norske barn til IS-krigere er derfor klart i strid med barnekonvensjonen.

Sviktende samsvar mellom liv og lære

Norge har en ærerik fortid som forkjemper for barns rettigheter og livssituasjon: Vergerådsloven fra 1896 var verdens første barnevernlov. Sammen med de Castbergske barnelovene fra 1915, som langt på vei likestilte rettstilstanden for barn født i og utenfor ekteskap, gjorde den Norge til en pionér på det barnerettslige området. Likevel gjenstår mye før Norge fullt ut etterlever barnekonvensjonen i dag.

Forslag fra stortingsrepresentanten Johan Castberg til forandringer i arveloven. Foto: Stortingsarkivet

I 2003 ble konvensjonen inkorporert, direkte inntatt, i norsk rett, med forrang fremfor øvrige norske lover. I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 ble det vedtatt en ny bestemmelse i § 104 om barns grunnleggende rettigheter. Bestemmelsen er et konsentrat av de viktigste artiklene i barnekonvensjonen. Rettslig sett er det derfor ingen tvil om at Norge fortsatt er i front når det gjelder å sikre barns rettigheter, men på flere områder er det sviktende samsvar mellom liv og lære.

Grunnleggende rettigheter og kommunalt selvstyre

FNs barnekomité, som overvåker de enkelte lands etterlevelse av barnekonvensjonen, har i sin siste statusrapport om Norge (juni 2018) uttalt skarp kritikk. Komiteen påpeker de mangelfulle klagemuligheter for barn i Norge.

Kritikken omhandler forskjellsbehandlingen av enslige mindreårige asylsøkere i aldersgruppen 15–18 år sammenlignet med dem under 15 år. Sistnevnte tas hånd om av et profesjonelt barnevern, mens de eldste er overlatt til utlendingsmyndighetenes mindre kyndige omsorg.

Les også

Eriksen Søreide: Norge har ikke forpliktelse etter barnekonvensjonen for Syria-barna

Norge har i årevis fått kritikk for de store ulikhetene mellom kommunene når det gjelder sosiale ytelser, bomiljø og fritidstilbud. I mange kommuner innebærer dette at barns rett til en tilfredsstillende materiell situasjon og et godt oppvekstmiljø krenkes. Barnefattigdom og utenforskap er stikkord. Det synes å være en reell konflikt mellom barns grunnleggende rettigheter og det kommunale selvstyret.

Ubehagelig er også kritikken mot Norges mangelfulle satsing på lavterskeltilbud innen psykisk helsevern for barn og unge, men skarpest er kritikken mot barnevernet.

Barnevernet er kringsatt av kritikere

Et velutviklet velferdssamfunn trenger et velfungerende barnevern. Barnevernets samfunnsoppdrag skulle vært det mest prestisjefylte vi har i et sivilisert samfunn som bør måle sin sunnhet gjennom måten de svakeste ivaretas. Men barnevernets myndighet til å foreta drastiske inngrep i menneskers familieliv krever særlig god kompetanse, empatiske holdninger og en utbredt tillit fra allmennhet og opinion. Slik er det ikke i dag.

Bilde fra en demonstrasjon mot Barnevernet foran Stortinget i 2016. Berg-Rusten, Ole / NTB scanpix

Norsk barnevern er kringsatt av kritikere. Noen er usaklige, men det foreligger nå så mye overbevisende kritikk fra kompetent hold at det er uansvarlig å stikke hodet i sanden. Norske politiske og faglige myndigheter har hittil hatt en tendens til å bagatellisere kritikken. Den nylige erkjennelsen fra direktør Mari Trommald i Bufdir om at barnevernet trenger mer kompetanse kombinert med offensive forslag i statsbudsjettets barnevernskapittel, tyder imidlertid på at de aktuelle myndigheter er i ferd med å innse realitetene.

Les også

Barnefaglig og juridisk kunnskap er ikke «føleri». Det er forutsetninger for et sivilisert samfunn. | Heidi Wittrup Djup

I tillegg til FNs barnekomités rapport fremkommer det omfattende kritikk mot norsk barnevern i to rapporter fra Helsetilsynet, begge fra 2019. Den ene er en gjennomgang av 106 barnevernssaker. Den andre er en vurdering av tilstanden i 60 barnevernsinstitusjoner.

Mangelfull kompetanse i barnevernet

Mønsteret i kritikken kan gjenkjennes i den skjellsettende dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) tidligere i høst. Med overveldende flertall ble Norge dømt for å ha krenket familielivet.

Oppsummert rammer kritikken først og fremst mangelfull kompetanse i barnevernet. Kompetansesvikt fører til at hjelpetiltak ikke blir treffsikre nok. Det fører igjen til at barnevernet konkluderer for raskt med at familien er ute av stand til å nyttiggjøre seg hjelp i hjemmet. Da blir veien til de inngripende omsorgsovertagelsene kort.

Mye tyder på at terskelen for omsorgsovertagelser i praksis blir lavere enn lovgivers intensjon. Mangelfull kompetanse fører også til at søskenflokker for ofte blir delt, og at barn med annen etnisk bakgrunn ikke sikres kjennskap til sine kulturelle røtter.

Les også

Barne- og familieministeren: – Det går bedre i norsk barnevern

Helsetilsynet påtaler at mange akuttvedtak følger av en oppstått akuttsituasjon som kan «ses som et resultat av svikt i barnevernstjenestens arbeid i familien». På grunn av uforutsigbarheten og det faktiske bruddet i barnets situasjon er alle akuttsaker en stor belastning og tidvis traumatisk for de involverte barn, uavhengig av begrunnelsen. Særlig ille er det når gjennomføringen skjer ved hjelp av en røff og ukyndig håndtering av politiet.

Manglende medvirkning

Videre er det konstatert foruroligende liten kompetanse blant personalet i barnevernsinstitusjonene. Forandringsfabrikken, som samarbeider med barn med erfaringer fra barnevernet, fremla i januar en rapport bygget på 55 barns erfaringer fra opphold i en barnevernsinstitusjon. Her påvises, i likhet med institusjonsrapporten fra Helsetilsynet, utstrakt bruk av tvang mot ungdommene, noe som tyder på inkompetanse hos personalet, manglende lederskap og dårlig kjennskap til barns grunnleggende rettigheter.

Gjennomgående i kritikken er barns manglende medvirkning i egne saker. Barnekonvensjonen gjelder også for barnevernet. De omtalte rapporter viser at mye må forbedres før norsk barnevern oppfyller konvensjonens forpliktelser.

Markeringen av barnekonvensjonens 30 år er en gyllen anledning for Norge til endelig å ratifisere konvensjonens individuelle klageordning. Klageordningen ble etablert i 2011 og er et nødvendig redskap for konvensjonens gjennomslagskraft. Grip sjansen, barneminister!

Det er flaut at Norge fortsatt ikke unner verdens barn en bedre sikring av deres grunnleggende rettigheter.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Barn
  3. Rettigheter
  4. FNs barnekonvensjon

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Norge må følge opp kritikken fra EMD

  2. NORGE

    Regjeringen anker to EMD-dommer: Mener hensynet til barnets beste er utfordret

  3. DEBATT

    Kort sagt, mandag 18. november

  4. NORGE

    Foreldrene vant delvis i barnevernssak – Norge felt i Menneskerettsdomstolen igjen

  5. DEBATT

    Erstatningssøksmål mot egne ansatte er feil medisin for barnevernet

  6. NORGE

    Jusprofessor: Streng norsk praksis for samvær med barn i fosterhjem har utviklet seg uten faglig grunnlag