Kronikk

Like trist neste år

Litteratur. Den beste norske skjønnlitteraturen kommer til å være like trist neste år som i år. Men bøkenes virkning på leserne kan være alt annet enn trist.

Nå avdøde Stig Sæterbakken, den kanskje tristeste av alle kandidatene, vant Ungdommens kritikerpris. Tor G. Stenersen

  • Knut Hoem

Litteraturen vi ble bedt om å lese av lærere og andre autoritetspersoner da jeg gikk på videregående på slutten av åttitallet var like trist som i dag. I tysktimene leste vi Christiane F. Wir Kinder von Bahnhof Zoo – om en 12 år gammel junkie i Vest-Berlin. Så leste vi: Die letzten Kinder Schewenborn – om en gjeng med unger som hadde overlevd en atomkrig. I engelsktimene hadde vi et klassesett av Animal Farm av George Orwell – en trist, tragisk og rystende fortelling om maktkampen mellom noen husdyr i et engelsk fjøs som egentlig var en allegori over stalinistisk terror i 30-tallets Sovjetunionen. Det er disse historiene jeg husker fra gymnaset. Da jeg kom hjem fra skolen, lyttet vi til trist musikk – enten The Smiths eller The Cure. Den eventuelt lystige litteraturen eller musikken jeg leste i disse formative årene ( Adrian Moles dagbok? Wake me up, before you go-go ?) er som blåst vekk.

Det triste ved tiden vi lever i og landet vi bor i er at det ofte er så stor avstand mellom de samtalene som pågår i det offentlige rom, og i de tusen hjem og den ensomhet og lengsler som hver og en av oss går og bærer på.

Overskudd av melankoli

Noen formiddager før jul hadde jeg gleden av å være kritikerfadder for en klasse skarpe, kritiske og oppegående unge voksne på Lillestrøm videregående skole. De hadde fått en bunke ny, norsk skjønnlitteratur av en nominasjonskomité bestående av mine kritikerkolleger. Jeg hadde selv vært i en nominasjonskomité som valgte bøker til P2-lytternes romanpris, og kunne konstatere at det stort sett handlet om de samme bøkene. Da vi diskuterte kandidater til romanprisen, og eventuelle slagsider i utvalget, var ikke overskudd av melankoli noe vi bekymret oss for.

Lett å parodiere

Les også

Er samtiden virkelig så trist?

Det er først når jeg leser Eriks Rustad Markussens kronikk i Aftenposten sist lørdag at det slår meg at norsk samtidslitteratur nå som før er ganske lett å parodiere. Han påpeker for eksempel en pussig likhet i tittelvalgene: Dager i Stillhetens historie . Stille natt . Gjennom natten .Sistnevnte var Rustad Markussens favoritt, og vant suverent da elever fra hele landet møttes for å kåre vinneren av Ungdommens kritikerpris på Litteraturhuset. Den kanskje tristeste av alle kandidatene vant altså ungdommens hjerter til slutt. Var det fordi det ikke fantes lystige alternativer?

Fullt av paradokser

– Er samtiden virkelig så trist, spør Erik Rustad Markussen i sin kronikk. Svaret er vel, om enn ikke entydig, ja! Det triste ved tiden vi lever i og landet vi bor i er at det ofte er så stor avstand mellom de samtalene som pågår i det offentlige rom, og i de tusen hjem og den ensomhet og lengsler som hver og en av oss går og bærer på. Vi lever i et kaldt land fullt av paradokser. Vi har vanskelig for å finne sammenhenger der vi kan møtes og snakke sammen om alt som opptar oss. Joachim von Triers Oslo, 31. august er en trist film som tar opp nettopp dette.

Nyte det triste

I essayet Hvorfor lytter jeg alltid til trist musikk stiller Stig Sæterbakken seg det samme spørsmålet som Rustad Markussen. Hvorfor nyter vi det triste? Og svarer: «Fordi, tror jeg – selv om jeg her som alltid ellers, bare kan tale for meg selv – at det i musikken, et sted i dette «falske», dette «triste», finnes det som paradoksalt nok fyller oss med slik intens berøring, eller nesten-berøring, med noe som er uutholdelig, og på samme tid, og fullstendig motstridende, det vi i virkeligheten dras aller sterkest imot, lengter etter, begjærer så desperat fordi vi vet at vi ikke ville tåle å få det oppfylt.»

Rider vekk forhenget

Litteraturen begynner der den offentlige samtalen stilner. Den begynner, for å ta et aktuelt eksempel, i det øyeblikket Audun Lysbakken låser seg inn i leiligheten i Gamlebyen i Oslo, etter nok en dag i den offentlige gapestokken. Hva pågår inne i hodet hans når han løfter armene i været på den siste landsmøtedagen? God litteratur snakker om dette. Karl Ove Knausgårds eventyrlige suksess handler om at han rev vekk forhenget mellom offentlig fasade og indre tankeverden. Å få det til er et kunststykke, i alle fall hvis man ønsker å få det til på en måte som vekker gjenkjennelse hos andre enn den nærmeste familien.

Leserens rolle

I skoletimene jeg var med på i Lillestrøm snakket jeg mye om leserens rolle i møte med skjønnlitteratur. Her skal det finnes tolkningsrom, ellers er det ikke bra nok! Kanskje kunne jeg også snakket mer om litteraturens virkninger? Trist litteratur virker ikke alltid trist i leserens fortolkende bevissthet. På sitt beste er den frigjørende.

Konklusjonen jeg selv trakk på toget hjem fra Lillestrøm, etter at jeg hadde sett elevene stemme frem sin favoritt blant de triste bøkene de hadde fått å velge i, var at ungdommen burde bli utsatt for en tilsvarende overdose trist samtidslitteratur også neste år, valgt av noen autoritetspersoner som befinner seg et helt annet sted i livet enn dem selv. At samtlige bøker burde være norske så jeg imidlertid ingen grunn til. Halvparten kunne godt vært de aller beste, triste, romanene fra resten av verden. (Og resten av året burde de bli utsatt for tidløse, litterære klassikere som Animal farm .)

Bare trist

Ja, det var slik jeg oppsummerte mine besøk som kritikerfadder på Lillestrøm. Deretter dukket jeg ned i boken Forbrytelser av den tyske forsvarsadvokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach. Den første fortellingen handlet om en helt vanlig eldre mann, som etter et livslangt ekteskap tar med kona ned i kjelleren og dreper henne, før han parterer henne bit for bit. Rent umiddelbart hadde denne fortellingen ikke forløsende virkning, og jeg konstaterte at den trolig skulle bli liggende som en kald knyttneve i mageregionen en stund til. «Av misklang oppstår velklang», skriver Stig Sæterbakken. Der og da var det en sannhet med modifikasjoner. Iblant er litteraturen bare trist.

  1. Les også

    Mer konkurranse med fastpris

  2. Les også

    Sementering eller innovasjon?

  3. Les også

    En bokbransje med begjær

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Trenger du julegavetips? Her er årets beste norske bøker.

  2. KULTUR

    På jakt etter bøker du kan gi bort i julegave? Dette er årets beste bøker, ifølge våre anmeldere.

  3. KULTUR

    Bob Dylan plate for plate gjennom 54 år

  4. KRONIKK

    Spørsmålet: Hvilke innlegg ble mest lest i 2016? Svaret: Slå ring om emokratiet!

  5. KRONIKK

    Krigsforbrytelsen ingen ble dømt for

  6. KRONIKK

    Spørsmålet er om vi får det forsvaret politikerne vedtar