Kronikk

Grusomhetens erfaring

  • Astrid Nøklebye Heiberg
  • Lars Weisæth
  • Ulrik Fredrik Malt

Professorene Lars Weisæth (til venstre) og Leo Eitinger utenfor Kontoret for katastrofepsykiatri på Universitetet i Oslo i 1987. Foto: Pedersen, Frode

Leo Eitinger 1912-1996. Hans historie illustrerer de dramatiske omveltninger som har funnet sted i Europa i løpet av de siste hundre år.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Astrid Nøklebye Heiberg

Ulrik Fredrik Malt

Lars Weisæth

Mellom løvtrekledde små åser i et karrig område ved foten av et slott i landsdelen Mähren, den gang en del av Østerrike-Ungarn, nå tilhørende Tsjekkia, ligger landsbyen Lomnice (Lomnitz). Her ble Leo Eitinger født i dag nøyaktig for hundre år siden. Hvem var denne personen? Hvordan kan det ha seg at Norge ble utgangspunktet for hans virke og at Universitetet i Oslo hvert år utdeler en menneskerettighetspris som bærer han og hans hustrus navn: Lisl og Leo Eitingers pris?

En bedre verden

Hans historie illustrerer de dramatiske omveltninger som har funnet sted i Europa i løpet av de siste hundre år. Men historien viser også det potensial mennesker har til å kunne bruke opplevelse av uendelig lidelse og grusomheter ikke til å søke hevn, men som erfaringsgrunnlag for å bidra til en større forståelse for de som lider, ofrene, og dermed en bedre verden.

Eitinger var utdannet lege fra Masaryk-universitetet i Brno. Etter at Nazi-Tyskland okkuperte Tsjekkoslovakia, kom han i 1939 som jødisk flyktning med Nansenpass til Norge. Fem måneder senere besatte tyske tropper Norge. Som norsk jøde ble han i 1942 fengslet før han våren 1943 ble transportert til Auschwitz. Der ble han vitne til fornedrelse, mishandling og tortur av mennesker i et omfang og med en grusomhet som vi i dag vanskelig kan fatte. Men han var en av de svært få norske jøder som overlevde.

Liten interesse for ofrene

I årene etter krigen var offentlighetens oppmerksomhet rettet mot gestapistene og SS-folkene. Hvordan var de som mennesker? Hva hadde drevet dem til å utføre slike grusomme handlinger? Interessen var liten for ofrene, de som livet hadde brukket. De som hadde mistet den grunnleggende tryggheten overfor andre mennesker som vi alle er helt avhengig av for å kunne ferdes blant andre og ha et godt liv. De som fór sammen i intens angst bare en dør brått ble åpnet og som aldri hadde en natts hvile, men om og om igjen ble forfulgt i mareritt som aldri tok slutt. Og hvis kjære, som hadde hatt en stolt og trygg ektefelle, far eller mor, nå levde sammen med et forknytt og kuet menneske som når som helst kunne eksplodere ved små dagligdagse hendelser, jaget som de var av den altomgripende, diffuse angsten.

Senfølger

Initiert av Krigsinvalideforbundet, og i samarbeid med den norske sosialmedisineren Axel Strøm, begynte Eitinger å undersøke deres skjebne. I to banebrytende arbeider ( Concentration camp surviviors in Norway and Israel (1964) og Mortality and morbidity after excessive stress (1973) beskrev han livsløpet til overlevende etter konsentrasjonsleiropphold. Han viste at hvis påkjenningene var langvarige og ekstreme ville nesten alle få psykiske og legemlige senfølger, men også at symptomene og funksjonssvikten kunne komme til overflaten mange år senere. Flere døde tidligere enn forventet.

Dette arbeidet resulterte i at Verdens helseorganisasjon i 1993 i sitt nye klassifikasjonssystem for sykdommer og lidelser, ICD-10, inkluderte en helt ny diagnosekategori: «Vedvarende personlighetsforandringer etter katastrofale livshendelser». For øvrig den eneste «norske» diagnosen i ICD-10. Ofrene var ikke lengre glemt. Ikke minst takket være Eitingers forskning ble viktimologi, læren om ofrene, etablert som eget fagområde i medisinen.

Men Eitingers arbeid var også banebrytende for omsorgen for ofrene. Han engasjerte seg tidlig i studier av de psykososiale belastninger flyktninger som kom til Norge slet med. Og han undersøkte hvilke mulige uheldige konsekvenser militærtjeneste kunne ha for sårbare personer. Dermed bidro han til å bygge opp en psykologisk-psykiatrisk tjeneste i militæret. En tjeneste som senere under nå avdøde psykiater Arne Sund ble videreutviklet til Kontoret for katastrofepsykiatri, med virke langt utenfor militæret.

Når vi i Norge i dag med den største selvfølge også vektlegger det psykiske omsorgsarbeidet etter katastrofer og terrorhandlinger, kan dette spores tilbake til Eitingers virke. Det er derfor ikke tilfeldig at Universitetet i Oslos menneskerettighetspris nettopp sikter inn mot personer som kjemper for mennesket verdighet og forsvarer dets ukrenkelighet.

Livets mysterium

Men hvordan kan det ha seg at Eitinger ikke endte opp fylt av hat og hevnlyst selv om også han, for oss som kjente ham, ga uttrykk for at han hadde fått sjelelige arr?

Spørsmålet berører lidelsens mysterium og derfor livets mysterium. Hverken Eitinger eller andre som har arbeidet med lidelse og hvordan den best kan mestres, kan gi oss noe endelig svar på dette. Til syvende og sist kommer vel de fleste til et punkt hvor man i vanlig rasjonell forstand står uforstående overfor det mysterium som livet og lidelsen er.

Imidlertid peker både erfaring og de studier som er utført på mestring av lidelse på et sentralt punkt ved dette grunnleggende spørsmål ved tilværelsen. Nemlig evnen til å kunne bevare et overordnet perspektiv på hendelsene uansett hvor grusomme de er.

Skjønnhet i skyggeriket

Herman Sachnowitz, en av de få andre norske jøder som overlevde Auschwitz, har formulert det slik i sine memoarer (1976): «I denne harde tiden synes jeg at jeg iblant skimtet et glimt også av en annen mening: Opplevelsen av skjønnhet. Fantes det da skjønnhet i et skyggerike der former forsvant og farger falmet av mangel på lys? I vanlig forstand ikke. Men hva er skjønnhet? Det er med skjønnhet som med godhet, vil jeg tro. Det er i mennesket selv at verdiene eksisterer, vokser og utfolder seg ... Og nettopp slik kunne skjønnheten manifestere seg også i fangeleiren. En sjelden gang og i små, brå glimt. Stillheten som kunne senke seg over myrlandet i en gitt stund, som om all lyd var blitt enig om to minutters stillhet for de døde. En klar og høstlig stjernekveld, når vinden var gunstig så vi ikke merket nedfallet fra krematorieskorstenene. En sommerfugl som flagret mellom piggtrådene, ugripelig som fargebrytningen gjennom et spektrum. Alt dette var stunder av skjønnhet som løftet oss opp av gjørmen, sviket og robotlivet. Som røpet at livet hadde mening, men at veien frem gikk gjennom vårt eget sinn».

  1. Les også

    Donau-overlevende: Norsk ungdom må vekkes

  2. Les også

    «Du stod på vår dødsliste»

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Nazistene ville slette alle spor. Men vitner overlevde og vekket verden.

  2. KRONIKK

    Den rasistiske ekskluderingspolitikken er beklaget. Men er rom et uønsket folk i Norge i dag?

  3. NYHETSANALYSE

    I denne leiren ble 500.000 myrdet. Bare to overlevde og kunne vitne fra innsiden.

  4. KULTUR

    Guri Hjeltnes: Oskar Mendelsohns historietime er en gave det ikke finnes maken til i Norge

  5. KULTUR

    Minneord: Elie Wiesel (1928-2016) var menneskehetens moralske stemme

  6. A-MAGASINET

    Jeg vil gjerne bli med på nazimarsj