Mobbing, sosial ekskludering og press dytter våre ungdommer mot religiøsitet | Walid al-Kubaisi
Det finnes et religiøst miljø som tilbyr de eksluderte barna trygghet i fellesskap, men som overtar deres sjeler.
«Sanaa» er flink på skolen. Jeg kjenner henne som en hyggelig og dialogorientert jente. Jeg kjenner familien også, både far, mor og søsken. Hele familien er sekulære, ingen av dem har ekstreme, religiøse tanker. De feirer Id og faster ramadan, men far har ikke skjegg og mor kler seg ikke i hijab. De er en opplyst familie, og bor som vanlige nordmenn i Oslo.
På besøk hos dem merket jeg at den flinke «Sanaa» var misfornøyd med skolemiljøet.
Hun ble plaget av etnisk norske elever, som ikke ville bli venn med henne og ikke svarte når hun hilste på dem. Hun fikk ofte slengbemerkninger om hudfarge og islam.
Familien hadde valgt en skole hvor majoriteten av elever er etnisk norske. Foreldrene mente «Sanaa» slik ville integrere seg bedre språklig.
Jeg spurte henne mange ganger: «Føler du at du er norsk?»
Hun svarte: «Jeg kjenner intet land annet enn dette landet. Foreldrene mine har iraksk bakgrunn, men jeg har ikke det. Jeg føler jeg er norsk. Men hver dag, når jeg møter etnisk norske elever på skolen og hilser på dem, svarer de ikke.
De er sammen og jeg er isolert. Det hender jeg snakker med dem, og de beskylder meg for alt de ser på nyhetene av terror, kvinneundertrykkelse og muslimsk ekstremisme. Da lurer jeg på om jeg er norsk som dem!»
Til slutt tok «Sanaa» en egen avgjørelse: Hun flyttet til en skole med innvandrermajoritet.
Så kom sjokket
Ifølge hennes venner er det faglige nivået på den skolen betydelig lavere. Men her følte hun at hun var som alle andre, og hverken religion eller hudfarge kunne skille henne fra andre elever.
For noen måneder siden besøkte jeg igjen familien. Jeg så ei jente med svart islamistisk hijab. Jeg ble sjokkert. Det var «Sanaa».
Ingen i familien kunne overbevise henne om at dette ikke er veien å gå. Familiemedlemmene er sekulære, og ingen i familien liker denne ekstreme, religiøse veien. Jeg snakket med henne, og det var hennes eget, frie valg.
Hun valgte bevisst å ta på seg hijab. Men om hun ikke hadde opplevd mobbing og diskriminering på skolen med etnisk norsk majoritet, ville hun da ha valgt hijaben?
Hun ble kjent med det religiøse elevmiljøet, som etter hvert trakk henne til moskeen og inviterte henne til foredrag om hijab holdt av en teolog hentet fra England. Men at hun valgte hijaben av religiøs overbevisning?
Aldri. Det var svar på at hun ble mobbet og ekskludert fra fellesskapet. Skuffelsen over å bli avvist av de andre elevene, gjorde at hun valgte hijaben, for den er trygg. Ved å definere sitt ytre som muslim, har hun et slags fellesskap gjennom hijaben som er beskyttet av diskrimineringsloven.
Klær som protest og provokasjon
Dette er religiøsitet som markerer en protest blant mange unge muslimer i Norge. Det minner om de amerikanske tilstandene som produserte bevegelsen «Black is beautiful».
«Sanaa» studerer nå på universitetet – med den svarte hijaben. Er hun islamist? Nei.
Hun hadde ikke islamistiske ideer, til tross for at hun valgte å dekke håret med sjal, eller bruker anstendige klær som dekker hår og kropp. Hun valgte den islamistiske hijabmoten som provoserer eller irriterer både moderate og sekulære muslimer, så vel som mange nordmenn.
Har hun brukt islamistisk hijab bevisst? Nei. Hun fikk tilbud om hijaben uten å få nok informasjon om de forskjellige hijabtypene.
Jeg tror skolens styre kunne ha reddet henne fra dette. Mens alle nå skriker mot hijaben og viser misnøye med dem som velger den, tar ikke samfunnet kollektivt ansvar for en adferd som leder våre unge muslimske jenter til å bruke den som protest.
«Jeg er fremmed»
En lignende sak har også funnet sted, men resultatet ble ikke det samme. Ritaj er elev på en ungdomsskole. Hun flyttet nylig fra Mo i Rana til Kongsvinger. Ritaj har aldri opplevd mobbing på grunn av hudfarge eller religion i Mo i Rana.
Hennes familie har muslimsk bakgrunn, men er ikke religiøse i det hele tatt, og jenta er flink og velintegrert. Da de flyttet til Kongsvinger, ble hun registrert på en skole med en majoritet av etnisk norske elever.
På første skoledag ble hun mobbet på grunn av hennes svarte hår og litt mørkere hud. Hun gikk fra skolen gråtende, og bad familien om å reise tilbake til Mo i Rana, for hun savnet naboene og skolekameratene. «Folk er snille der i Mo i Rana. Jeg drar tilbake dit. Denne byen er stygg.»
Dagen etter lot hun som om hun var syk. Hun sa til foreldrene: «Jeg vil ikke gå på denne skolen. Jeg er fremmed.»
Muslimer frykter den nye bølgen
De fleste foreldre blir redde av en slik følelse. De vet at det finnes religiøse miljøer som investerer i slike tilfeller. Faren sa han fryktet samme skjebne som «Sanaa». Mange nordmenn tror at alle muslimer i Norge er begeistret for religiøsiteten blant den nye generasjonen, men faktum er at majoriteten av muslimer frykter denne religiøse bølgen.
De frykter ekstremisme, misbruk av religionen islam, og de frykter at det blir mer norsk protest og avstandtagen mot muslimer.
Jeg glemmer aldri min irakske venn, som tidligere var aktiv kommunist. Han hørte at sønnen begynte å gå i den lokale moskeen. Han fryktet at sønnen skulle bli radikalisert.
Muslimske foreldre frykter sine barns reaksjon på mobbing og press, for det finnes et religiøst miljø som tilbyr dem trygghet i fellesskap, men som overtar deres sjeler. Da smelter de inn i det religiøse miljøet: «Her er du ikke alene. Vi er muslimer og støtter hverandre. Samfunnet er rasistisk, og hater islam og muslimer fordi vi har sannheten.»
Skolen kan løse problemet
Faren til Ritaj og jeg dro til skolen for å møte skoleforstander eller rektor. Vi ble møtt av en forståelsesfull fagperson, som lyttet til oss, innkalte Ritaj og hørte på henne. Han lovet å løse problemet gradvis, med å jobbe med skoleelevenes holdninger.
Jeg spurte henne etter et par uker om hun opplever mobbing. Hun svarte meg med en SMS: «Jeg har det bra på skolen. Ingen plager meg lenger. Ingen slenger noe frekt etter meg. Folk er også snille her i Kongsvinger, tror jeg.»
Dette manglet i «Sanaas» historie: kommunikasjon med skolen. De fleste problemer innvandrere opplever kunne ha funnet en løsningsvei, dersom kontakt med storsamfunnet blir opprettet.
Men skolestyre og lærer løser ikke alltid problemer. Noen ganger har de stereotypiske «tvangstanker» som ødelegger for integrering.
«Du må tegne det iranske flagget»
En iransk, opplyst jente flyktet med familien fra Khomeinis verden, og vokste opp i Norge som norsk. Hun giftet seg og fikk en sønn. Hun kalte ham Daniel.
Daniel er et norsk navn, og muslimene kaller ikke sine barn Daniel – for dette er et kristent navn. Men hun ville oppdra sønnen som norsk. Det er hennes valg og hennes foreldrerett.
Hun lærte sønnen Daniel å feire 17. mai med det norske flagget. «Dette er flagget ditt, og dette er landet ditt.»
Foreldrene snakket kun norsk med Daniel. De serverte ham svinepølse og brunost. Hans kamerater og venner så på ham som norsk, og minnet ham aldri om at hans hår er mørkt.
På skolen fikk elevene en oppgave: «Tegn flagget til ditt land!» Alle elever er etnisk norske. Daniel er den eneste som har iranske foreldre. Læreren går rundt, og ser at alle etnisk norske tegner sitt norske flagg. Daniel også.
Læreren stopper ved Daniel og sier til ham: «Men dette er et norsk flagg, og dine foreldre er iranske. Du må tegne det iranske flagget.»
Daniel svarte at «det norske flagget er mitt lands flagg. Mamma lærte meg dette».
Læreren insisterte på at han måtte tegne det iranske flagget. Hun googlet det iranske flagget, og satte mobilen foran Daniel så han skulle tegne det.
Da moren så dette ble hun sjokkert. Hun dro til skolen og snakket med læreren:
«Om jeg vil sende Daniel til koranskole i moskeen, kan du protestere?»
Læreren svarte: «Det er foreldreretten, og vi vil respektere familiens valg.»
Så sier mor: «Om jeg vil ta Daniel til legen og omskjære ham, vil du protestere?»
Og læreren svarte: «Vi respekterer religionen og det er lov å praktisere deres ritualer!»
Da sa moren: «Du respekterer vår foreldrerett i alt som er annerledes, men du respekterer ikke at vi velger å oppdra Daniel som norsk.»
Integrering er tilhørighet
Er det en konsekvens av stereotypisk rutinetenkning som førte til at læreren gjorde det? Eller en iboende holdning blant nordmenn som hindrer dem å akseptere folk som vil bli som dem? Eller er dette tankeløshet der læreren mener vel, men konsekvensene fungerer ekskluderende?
Daniels historie er fra 2013, Ritaj og Safis historier er fra i år. De er kun tre eksempler på noe muslimske foreldre snakker om hele tiden.
Integrering er tilhørighet til storsamfunnet. Når elevene prøver å tilhøre storsamfunnet, stifte lojalitet til det, burde ikke dørene stenges for dem.
Man kan ikke snakke om integrering når man ikke tillater muslimer å vise lojalitet og tilhørighet til storsamfunnets verdier og symboler.
Man kan respektere forskjellene, men likhetene er viktigst – fordi likhet med storsamfunnet knytter elevene til Norge.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
