Kan vi avbilde Muhammed? Og hva skjer om vi gjør det?

Spørsmålene har spøkt siden Jyllands-Postens tegninger i 2005. Her er en status, og den kan nok overraske noen lesere.

I kalifenes egne palasser er det gravd ut statuer fra den tidligste muslimske perioden. Men ca. 60 år etter profeten Muhammeds død i 632 tar det slutt. Det er tydelig fra myntene, som inntil da gjerne kunne vise et ansikt. Fra 690-årene har de i stedet en islamsk setning, som «Gud er stor».

Umayyade-moskeen i Damaskus fra den perioden rommer vakre bysantinske landskap. Men i forgrunnen der menneskene skulle stå, er det tomt.

Det kom altså en tid da islamsk religiøs kunst gjennomgående utelot mennesker og dyr. Det var likevel mer en motvilje enn et forbud. For fra 1300-tallet og fremover har vi igjen mange bilder. Ikke i moskeer, men hjemme hos rikmenn og ved hoffet.

Fra 1500-tallet til 1800-tallet er det meste av den muslimske verden samlet i tre store «kruttimperier»: Det mogulske i øst, det sjiamuslimske Sassanideriket i Persia og det osmanske riket i vest. Alle tre har en forfinet bildekultur med mesterlige miniatyrer, bokmalerier og bildetepper. Og om det er ett menneske de særlig liker å fremstille, så er det Muhammed.

På 1800-tallet ble trykkekunsten utbredt i Midtøsten. Tross visse religiøse skrupler bredte det seg snart en bildekultur der mennesker og dyr ble fremstilt like ofte som i Europa. Senere gjorde fotografi og film sitt inntog.

Ethvert besøk i en større muslimsk by vil bekrefte at bildeforbudet stort sett er bortfalt.

Har ikke vunnet innpass i teateret

Den muslimske verden har en lang tradisjon for skyggespill og markedsfremvisninger, og det finnes bevarte manuskripter med dialoger.

Men teater som en bygning med scene og et betalende publikum kom med europeerne på 1800-tallet.

Det europeiske teateret kunne gjerne ha skikkelser fra Det gamle testamente, som Moses og Aron, på scenen. Men ikke Jesus. Det var enkelte teaterstykker med Muhammed (et av de beste er Edvard Brandes’ «Muhammed», skrevet i Bygdøy allé i 1895), men bare ett var godt kjent: Voltaires «Mahomet ou le fanatisme religieuse» fra 1742. Som tittelen antyder, var det ikke nettopp noen lovprisning av islams profet. I virkeligheten var det et skjult angrep på all religion, ikke minst den katolske.

Da det fra 1870-årene dukket opp moderne muslimske intellektuelle i Midtøstens største byer, ble den franske opplysningstiden beundret, også Voltaire, men ikke «Mahomet». Teaterstykket er meg bekjent aldri blitt oppført i Midtøsten, og Muhammed har ikke vunnet innpass i moderne teater.

En elsket film

Denne motviljen mot å se Muhammed personifisert av en skuespiller ble gjenstand for heftig debatt i 1920-årene. Da kom det frem at en tyrkisk instruktør med støtte fra statsmannen Kemal Atatürk arbeidet på en film om profeten Muhammed. Al-Azhar, det islamske universitetet i Kairo, utstedte en fatwa som fordømte fremstilling av Muhammed, hans familie og forbundsfeller på film. Et Muhammed-forbud var altså født.

Filmregissør Lars von Triers dogmemanifest har ikke gått så langt som dette dogmet. Men i de 90 årene som er gått siden al-Azhars fatwa, er forbudet likevel så smått begynt å falle igjen.

En av grunnene var de amerikanske Jesus-filmenes suksess. De kunne brukes av muslimske instruktører til å overbevise sensorene om at muslimene ville «sakke akterut» hvis de ikke kunne matche disse. «Jesus Christ Superstar» var derfor argumentet for den første store fargefilmen om Muhammed, «Budskapet» fra 1976, som kom både i en arabisk og en engelsk versjon.

Her ser man ikke Muhammed, hans koner eller hans nære følgesvenner som senere skulle bli hans etterfølgere (kalifer). Men i enkelte scener kikker kameraet ut av Muhammeds øyne, og en fortellerstemme forteller hva han tenkte og gjorde.

Filmen gir en liberal tolkning av Muhammed: Han hatet krig, kjøpte fri slaver, laget en forfatning og forfulgte ikke jøder. Tross massiv motstand mot filmatiseringen er den i dag elsket. Det er «Budskapet»s Muhammed mine muslimske studenter er vokst opp med.

Sensitivt, men ikke umulig

Siden er det også kommet lange TV-serier på 30 episoder, én for hver av ramadans dager. Noen er mindre liberale og ser for eksempel Medinas jøder som Muhammeds viktigste fiender.

I den dyre islamistiske serien «Omar» fra 2011, finansiert av Qatar, flyttes fokus fra Muhammed til de første kalifene, som måtte skape en stat på basis av det profeten hadde sagt og gjort – akkurat som islamistene vil i dag. Med «Omar» er forbudet mot å vise kalifene falt.

Med profeten går det samme vei. «Muhammad, Guds budbringer» (Iran, 2015) viser profeten bakfra eller med et ansikt av blendende lys, og man hører stemmen hans.

En annen sjiamuslimsk film, «The Lady of Heaven» fra 2022, viser Muhammed for eksempel da han kort tid før sin død utpeker fetteren Ali til sin etterfølger. Det er den versjonen av historien sjiamuslimene tror på, og filmen fremstiller Omar og Abu Bakr, de to første kalifene, som skurker.

Sunni-sjia-rivaliseringen har altså avløst Jesus-filmene som den dynamoen som skaper nye filmer. Og det Muhammed-forbudet som en gang var et voldsomt dogme for filmskaperne, er nå ikke annet enn det Lars von Trier kaller «et benspænd».

Det finnes altså ikke noe bildeforbud i klassisk forståelse. Men Muhammed fremstilles sjeldnere i dag enn tidligere, og vi har fortsatt ikke sett statuer av ham.

Det er heller ikke lenger umulig å fremstille Muhammed på film, men det er sensitivt, og vi har fortsatt ikke sett ham personifisert på teateret.

Europa har en lang tradisjon for å fremstille Muhammed. Det vet muslimer godt, og det var ikke det de protesterte mot i Muhammed-krisen. Det var ikke avbildningen, men nedverdigelsen av profeten deres.

Vi skal ikke frede Muhammed – det er viktig at vi snakker åpent og kritisk om islam. Men man kommer lengst med folk når man respekterer følelsene deres. Og religioner reformeres av de troende, ikke av deres motstandere.

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.

Professor Jakob Skovgaard-Petersen er aktuell med boken «Muslimenes Mohammad - og alle andres», som nylig ble oversatt til norsk.